I en mannsalder har Europa fulgt en katastrofal strategi i omgangen med islam. På offisielt hold, på kirkelig hold og i ellers sivilsamfunnet er de mest bokstavtro og nidkjære muslimene blitt valgt som samtalepartnere, og deres europeiske forsvarere som eksperter.

Konsekvensene kan beskues av enhver som slår på TV-en eller åpner en avis, hvor både islamister og deres apologeter er husvarme. Muslimene som ikke kan fordra de vestlige frihetene, har det som plommen i egget under disse betingelsene. Sekulære muslimer burde derimot ha vært våre naturlige referansepersoner. De kunne ha hjulpet oss med å være årvåkne mot angrep på friheten, men i praksis er de marginaliserte.

bassam-tibi

Blant dem som kan legge ett og annet hinder i veien mot underkastelsen, er den opprinnelig syriske professoren Bassam Tibi (f. 1944, bildet), som kom til Tyskland i sin ungdom for over femti år siden, og siden ble professor i internasjonale relasjoner ved Universitetet i Göttingen. I en tjue års tid var han også gjesteforsker ved Harvard.

ANNONSE

Som islamolog lanserte Tibi i sin tid tanken om en europeisert islam. Man skulle bare skille politikk og religion, mente han, og føye til noen opplysningsverdier og en dæsj toleranse. Senere erkjente han at prosjektet har mislyktes. Med stigende uro merker han det han kaller en fordekt islamisering av Europa. Hans advarsler burde ha vært viden kjent. I stedet er det i en relativt obskur sveitsisk avis som Basler Zeitung at man den 11. oktober 2016 finner den siste av dem.

Mens Europa sover, underkaster seg eller går over til fienden, er det noen andre som jobber langsiktig og målbevisst:

Gjennom årtier har jeg fulgt med på strategien som benyttes av organisert islam. Den består i å lure de «vantro» og kjøre sitt eget løp. Sveits er intet unntak. Organisert islam i Europa er knyttet til moskeene, den dyrker en antisekulær og antieuropeisk kultur, og kjemper med alle midler for særrettigheter for de islamske menighetene.

Tibi mynter den herlige betegnelsen «islamfunksjonærer» på de åndelige krigerne. De finansieres sannsynligvis fra utlandet, et fenomen som heller ikke er ukjent i vårt eget land.

Islamfunksjonærene hevder å representere det islamske samfunnet i sin helhet, selv om ingen har valgt dem til noe slikt. Disse funksjonærene mottar trolig «honorar», enten fra det islamistiske partiet AKP, som har styrt Tyrkia siden 2002, eller fra det wahhabittiske Saudi-Arabia. Islamismen og wahhabismen er riktig nok forskjellige retninger innenfor islam, men i Europa er det et nært samarbeid mellom Tyrkia og Saudi-Arabia.

Islamfunksjonærene – i følge Tibi er de vanligvis ikke teologer – benytter effektive instrumenter som skjærer gjennom Europas skrøpelige åndelige forsvar som en kniv i smør, og de bruker andre muslimer som mer eller mindre frivillig brekkstang:

Ett av de mange våpnene deres er å beskylde europeere for islamfiendtlighet. Det finnes utvilsomt islamfiendtlighet i Europa som må bekjempes, men disse funksjonærene trekker inn begrepet islamofobi for å gjøre politikk ut av det. Med utgangspunkt i offerrollen, som islamfunksjonærene ganske enkelt tillegger diasporaens muslimer kollektivt, forlanger de flere rettigheter for organisert islam. I kampen for legitimiteten mobiliserer disse velbeslåtte islamfunksjonærene europeiske meningsmålingsinstitutter, som de utnytter og betaler svært godt. Disse instituttene får i oppgave å fremskaffe beviser for at det finnes islamofobi.

Om denne kampen bare unntaksvis benytter vold, er det ingen mangler på andre verktøy:

Mens organiserte islamfunksjonærer utad hevder å bekjenne seg til en demokratisk og moderat islam, praktiserer de iham (villedelse) for å tildekke islamiseringspolitikken sin. Den består i å forhindre at islamske innvandrere integreres som borgere, å hevde at muslimene er medlemmer av en kollektiv islamsk ummah, organisere islam-diasporaen i en «enklave», og benytte begrepet islamofobi som en klubbe mot ytringsfrihet og islamkritikk. Det er et faktum at de fleste moskeene i Tyskland og Sveits direkte eller indirekte finansieres og kontrolleres av Tyrkia eller Saudi-Arabia. Dette er fremmedstyring. De tyrkiske moskeene er offisielt underlagt den statlige religiøse myndigheten Diyanet i Ankara. Derfra blir det sendt imamer betalt av den tyrkiske staten. Flesteparten av de arabiske moskeene står under innflytelse av Den islamske verdensliga (al-Rabitah al-islamiyyah). Diyanet er en statlig instans, som er totalt dominert og kontrollert av det islamistiske AKP.

Denne virksomheten bærer forskjellige organisatoriske frukter. Tibi nevner en tyrkisk-islamsk stiftelse i Sveits som står under ligaens innflytelse. Tilsvarende stiftelser finnes ganske sikkert også i Norge. Pengene til en tyrkiskdominert organisasjon kommer ikke nødendigvis fra Tyrkia:

Det wahhabittiske monarkiet Saudi-Arabia og det islamistiske AKP i Tyrkia har bestemt seg for å samarbeide om den religiøse erobringen, altså islamiseringen, av Europa.

Den undergravende virksomheten koordineres av en europeisk organisasjon av islamsentre med hovedkontor i Genève under inspirasjon av islamligaen, skriver Tibi. Han siterer fra et arbeidsdokument som kom på avveie i 1993:

«Den islamske verdensliga har på sitt arbeidsmøte i Kairo krevd en ny strategi for da’wa (misjonering for islam) … Til dette hører oppbygging av islamske sentre i Europa … for å forberede muslimene som bor der, på deres fremtidige rolle … Det må kreves at sharia skal være retningslinjen i muslimers liv.»

Kravet om sharia henger sammen med offerrollen, sier den syrisk-tyske professoren. Islamske migranter misbrukes for å fremme islamiseringen. Rent operativt går man i hovedsak frem på to måter:

1. Med en propagandakrig, hvor instrumentet kalt iham (villedelse) brukes for å unngå avsløring ved hjelp av to påstander: Fremstilling av muslimer som ofre for Vesten, og insinuasjoner om systematisk islamofobi. På begge områder skremmer man europeerne med verbale klubber for å kjempe seg til særrettigheter.

2. Med verktøyet kristen-islamsk dialog, som domineres av villedelse i samsvar med iham. Dialog er et nobelt anliggende når det handler om å snakke sammen om problemene og fordommene som finnes, med sikte på å finne felles løsninger. Men det er ikke tilfelle med de organiserte islamforbundene.

Når spillet avsløres av sekulære muslimer som kjenner lusa på gangen, motarbeides disse av islamistene. En artikkel Tibi skrev i Die Zeit i 2002, er fjernet fra avisens arkiv. På forespørsel om hvorfor henvises han til avisens juridiske avdeling, som svarer unnvikende. Det handler sannsynligvis om mørklegging via trusler om søksmål, og om minste motstands vei.

Tibi rekapitulerer ideene i artikkelen, som han sier er like aktuell i dag. De organiserte islamistenes strategi har ikke endret seg på 14 år.

De islamske organisasjonenes mål er en gradvis islamisering av Europa – fredelig denne gangen, altså uten å drive jihad. Hva betyr islamisering? Bokstavtro muslimer vil at Dar al-Islam (islams hus) skal utvides til hele jordkloden. Selv tilhengere av islamsk reformteologi fremhever al-taghallub (dominans), altså islamsk overhøyhet, som religionens viktigste egenskap. En slik verdensanskuelse om å være andre overlegne er ikke forenlig hverken med vestlig kultur eller religionspluralisme.

Denne overhøyheten begrunnes i moskeene med Koranen, men religionsdialogens utøvere, som burde bygge på likeverd og pluralisme, later som eller innbiller seg noe annet. Resultatet er en enveiskjørt samtale som i praksis fungerer som ensidig misjonering:

Noen velmenende islameksperter påstår at islam og kristendom utgjør et historisk ekteskap, som har kommet galt ut på grunn av misforståelser, og dette skal gjenopprettes ved «dialog». Men denne forestillingen om «ekteskap» er bare ønsketenkning fra velmenende tyske kulturprotestanter. Skal man føre dialog, må man først spørre seg hvorvidt begge sider overhodet har den samme forståelsen av hva dialog er. Siden Europas forvandling fra Karl den stores «kristne aftenland» til et sekulært vestlig samfunn etter renessansen, betyr «dialog» hos oss «verbal utveksling», og ikke misjonering overfor annerledes troende.

Kristendommen og islam har historisk forsøkt å underlegge seg den andre militært, konstaterer Tibi, men kristendommen har i dag gitt avkall på slike ambisjoner. Den krigerske innstillingen er imidlertid høyst levende i islam fremdeles, sier han, om enn midlene ikke nødvendigvis er den fysiske krigens.

Teaterforestillingen har pågått lenge:

I Tyskland har dialog med islam vært forsøkt siden tidlig på 1980-tallet. Samtalepartnerne var fra europeisk side kirkene og kristne organisasjoner, fra islam lærde og statlige representanter. På 1990-tallet dukket det imidlertid opp organiserte grupper som hevdet å tale på vegne av tyske muslimer. Disse gruppene er nå finansier av stater som Tyrkia og Saudi-Arabia. I Europa er nå «islamfunksjonær» blitt et av de best betalte yrkene.

Noen er på vakt:

Østerrikerne har med sin islamlov forsøkt å sette en stopper for utenlandsk finansiering av islamske organisasjoner. Spørsmålet er om det vil lykkes, for de organiserte islamfunksjonærene finner alltid en vei å omgå loven på, noen ganger sågar i dialogens navn.

Av disse grunnene er en viss skepsis på sin plass når disse funksjonærene bekjenner seg til demokratiet og pluralismen, men i praksis ikke kommer med annet enn krav og anklager.

Men det er ofte lett å finne svake punkter hos europeere som ikke har blikk for de doble standardene:

Muslimer trives i offerrollen. De kristne representantene konfronteres ikke bare med Tysklands fortid, de trekkes også til ansvar for korstogen og kolonialismen. Men muslimene skal ha seg frabedt å konfronteres med jihads historie.

Det fløt mye blod i de islamske erobringskrigene, og muslimer har ofte brutalt påtvunget ikke-muslimer sin tro. Men det er tabu å nevne dette. De kristne snakker heller om sin egen mørke fortid. Et slikt rituale med ensidige beskyldninger er ikke noe bidrag til forståelse mellom sivilisasjonene. Det resulterer bare i en løgnaktig dialog. De kristne må ta et oppgjør med denne fiendtlige innstillingen og gå klart ut mot den, istedenfor fortsatt å snakke om nestekjærlighet.

Hvorfor skjer det ikke?

For det første fordi europeiske kristne har skyldfølelse for kirkens bedrøvelige historie under Det tredje riket. Man vil aldri mer risikere å diskriminere andre religioner. Men her kan man spørre seg hvorfor islamister, som er militante antisemitter, skal få lov til å profitere moralsk på jødenes tidligere lidelser.

For det andre på grunn av tyskernes sinnelagsetisk begrunnede fremmedvennlighet, som forbyr dem å skille mellom demokratiske og udemokratiske kulturer.

For det tredje er de kristne kirkene redde for å miste makt. For hvis det organiserte islams krav om å få representere alle muslimer rettslig blir avvist, vil det med tanke på likebehandlingen neppe skje uten følger for kirkesamfunnene heller. Den som bestrider de ortodokse muslimenes krav om monopol, setter også det tilsvarende kristne monopolet i fare.

Oppriktig dialog er noe helt annet enn dette, avslutter Tibi. Begge parter må ha kunnskaper, være oppriktige og opptre konstruktivt.

Vi trenger hverken interreligiøse kosestunder, utveksling av hyllester eller løgnaktige forsikringer om de abrahamittiske religionenes gode vilje. Ærlighet vil bare finnes dersom man kan snakke med hverandre uten selvsensur, tabuer eller hykleri. Grunnlaget må være aksept for religionenes likeberettigelse. Hverken beskyldninger eller selvpisking hjelper oss videre. Islamister, bokstavtro muslimer og spesielt islamfunksjonærer oppfyller ikke disse betingelsene.

Apologetene deres er heller ikke til noen hjelp, kunne man legge til.

Men det er først og fremst de sekulære og demokratiske muslimene selv som må ta til motmæle mot islamistene, og hjelpe oss med å avsløre islamfunksjonærene. Tibi gjør så godt han kan. Andre må gi ham og andre en stemme og en smule armslag. Vi holder ikke pusten.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629