Kommentar

Bildet: En kvinne i niqab demonstrerer i Bern mot islamofobi og rasisme på vegne av Islamic Central Council i Sveits. Foto: Michael Buholzer /Reuters/Scanpix

I 1910 publiserte den franske redaktøren i koloniadministrasjonen, Alain Quellien, Den Muslimske Policy for Vest-Afrika. Denne publikasjonen var beregnet for spesialister og inneholder en tilmålt hyllest av Koranens religion, «en praktisk og tolerant» religion, bedre egnet for innfødte befolkninger fordi kristendommen er «for komplisert, for  abstrakt og for streng for den enkle og materialistiske mentaliteten til negrene». Islam ble sett på som en siviliserende kraft som «fjerner folkeslag fra fetisjisme og dets nedverdigende skikker», og som sådan legger til rette for europeisk innflytelse. Forfatteren oppfordret til å slutte med å dømme troen på linje med barbarisme og fanatisme og fordømmer den utbredde «islamofobien» blant kolonistene. Det var tvert i mot nødvendig å tolerere islam og behandle den rettferdig. Quellien skrev som en administrator opptatt av orden. Hvorfor demonisere en religion som opprettholder freden i imperiet til tross for sine negative aspekter som slaveri og polygami, som han anså som mindre viktig. Siden islam er kolonialismens beste allierte må de troende skånes for den onde innflytelsen fra moderne ideer. Deres levemåte må bli respektert.

Maurice Delafosse, en koloni-administrator i Dakar skrev på omtrent den samme tiden:

«Uansett hva de som bruker islamofobi som et prinsipp for administrasjon av innfødte måtte si, har Frankrike ikke mer å frykte fra muslimer i Vest-Afrika enn fra ikke-muslimer. Han legger til: «Derfor har islamofobi ingen hensikt i Vest-Afrika».

Begrepet islamofobi eksisterte sannsynligvis før disse imperiets byråkrater brukte det. Likevel var uttrykket sjelden i bruk før på slutten av 1980-tallet da det gradvis ble forvandlet til et politisk verktøy presset fram av britiske muslimer som en reaksjon på ayatollah Khomeinis fatwa mot forfatteren Salman Rushdie etter utgivelsen av De sataniske vers. I sin flytende betydning kombinerer islamofobi to forskjellige konsepter: Forfølgelse av troende som er en forbrytelse, og religions-kritikk som er en rettighet. Som en nykommer i antirasismens semantiske fagfelt innehar uttrykket en ambisjon om å gjøre islam hevet over kritikk ved å plassere det på samme nivå som antisemittisme.

I oktober 2013 forlangte Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), finansiert av flere muslimske land som selv uten blygsel forfølger jøder, kristne, buddhister og hinduer, at vestlige land skulle avskaffe ytringsfriheten når det gjelder islam. Påstanden var at religionen hadde blitt framstilt for negativt som en tro som undertrykker kvinner og misjonerer aggressivt. Intensjonen var å gjøre kritikk av islam til en internasjonal forbrytelse.

Dette kravet oppsto på FN’s konferanse mot rasisme i Durban så tidlig som i 2001, og ble gjenopptatt nesten årlig. FN’s spesialutsending for overvåkning av rasisme og fremmedfrykt, Doudou Diene, rapporterte i 2007 til organisasjonens menneskerettighetsråd der han beskrev islamofobi som en av de «mest alvorlige former for intoleranse mot religioner». I mars samme år hadde menneskerettighetsrådet enkelt og grei likestilt denne typen intoleranse med rasisme, og forlangte at all kritikk av islam og sine religiøse symboler skulle forbys. Dette var et dobbelt ultimatum. Det første formålet var å stoppe munnen på vestlige som var skyldige i kolonialisme, sekularisme og likestilling. Det andre og viktigste formålet var å lage et våpen mot liberale muslimer som våget å kritisere troen og oppfordret til reform av familielovgivningen og likestilling, for retten til frafall og konvertering, og for retten til å ikke tro på Gud og å ikke observere ramadan og andre ritualer. Slike oppviglere måtte møtes med offentlig fordømmelse for å blokkere alt håp om forandring.

Den nye tankekriminaliteten er et forsøk på å stigmatisere unge kvinner som ønsker frihet fra sløret, og som vil gå barhodet i gatene uten skam, og å gifte seg med den de selv har valgt. I tillegg er det et forsøk på å undertrykke borgere av Frankrike, Tyskland og Storbritannia av tyrkisk, pakistansk eller afrikansk opprinnelse som våger å kreve retten til religiøs frihet. Spørsmål om islam beveger seg fra den intellektuelle, individuelle eller teologiske sfære, over til den strafferettslige og gjør enhver innvending eller tilbakeholdenhet om troen til et spørsmål om straff. Islamofobi skjuler dermed i realiteten offensiven ledet av salafister, wahabister og Det Muslimske Brorskap i Europa og Nord-Amerika for å re-islamisere muslimske samfunn. Et forspill til, håper de, islamisering av hele den vestlige verden. Det Muslimske Brorskapets Sheik Yusuf al-Qaradawi, flyktning i Qatar ettersøkt av Interpol for oppfordring til drap og promotering av terrorisme, har ofte beklaget det faktum at islam har mislyktes to ganger i å erobre Europa. I 732 da Charles Martel stoppet Sarasenerne ved Poitiers, og i 1689 da Ottomanene ble stanset ved Wien. Ideen er nå å konvertere Europa til den sanne troen delvis ved å endre lov og kultur.

Så gjenstår mysteriet med forvandlingen av religion til rase. «Rasifiseringen» av verden må være det mest uventede resultatet av antidiskrimineringskampen de siste femti årene. Den har sørget for at forbannelsen den prøver å bryte stadig blir gjenskapt. En stor verdensomspennende religion som islam inkluderer et stort antall folkeslag og kan ikke smeltes sammen med en spesiell etnisk gruppe. Islamofobi-begrepet inviterer til forvirring mellom en spesifikk tro og de troende som følger den. Å utfordre krav til lydighet og avvise dogmer som en synes er absurde eller falske er grunnlaget for intellektuelt liv, men troen på at islamofobi er noe som finnes, umuliggjør en slik utfordring. Burde vi da snakke om antikapitalistisk, antiliberal eller anti-marxistisk rasisme eller fobi?

Men islam nyter godt av en spesiell beskyttelse. På samme tid som kristne minoriteter i muslimske land blir forfulgt, drept og drevet til eksil – de er nå truet av utryddelse innen midten av dette århundret – har ordet «kristenfobi» ikke slått an og kommer aldri til å gjøre det til tross for at FN-representanter har foreslått det. Vi har tungt for å se for oss kristendommen som noe annet en en religion av erobring og intoleranse, selv om den i dag er en religion av martyrdom, ihvertfall fra Midt-Østen til Pakistan. I Frankrike med sin anti-geistlige tradisjon kan man gjøre narr av Moses, Jesus og Paven, og framstille dem i enhver stilling, til og med de mest obscøne. Men man kan aldri le av islam, isåfall påkaller man seg domstolenes vrede. Hvorfor en slik dobbeltmoral? Le Monde som kommer ut i Paris har funnet ut at det satiriske tidsskriftet Charlie Hebdo bare hadde brukt fire prosent av sine forsider på representasjoner av profeten Muhammed, mens det hadde gjort narr av Jesus, Moses, Dalai Lama og Paven i mer enn 40 år. Men disse fire prosentene gjorde dem fortjent til å bli massakrert av islamister den 7. januar 2015. Og for å kritisere to franske islamist-grupper med ideologisk medvirkning til mordene, ble jeg dratt foran et tribunal og anklaget for ærekrenkelse. Jeg vant heldigvis rettsaken siden det jeg sa ganske enkelt var sant.

Det er her den merkeligste faktoren i hele islamofobi-kontroversen dukker opp: Deltagelsen av en del av den amerikanske og europiske venstresiden i forsvaret av den mest radikale formen av islam – det man kunne kalle de neo-bolsjevikiske fordommene til marxismens tapte følgere. De som har tapt alt – arbeiderklassen, den tredje verden – venstresiden holder fast på denne illusjonen: Islam, omdøpt til de fattiges religion, blir den siste utopien som erstatter kommunismen og avkoloniseringen for desillusjonerte militante. Muslimen tar plassen til proletaren.

Stafettpinnen ser ut til å ha blitt overlevert rundt den tiden Sjahen av Iran falt i 1979, med det resultat at islamske revolusjonære tok makten. Dette var anledningen for entusiastiske kommentarer av Michel Foucault, blant mange andre på venstresiden. Guds tilbakekomst på historiens scene hadde endelig gjort marxistiske og antikolonialistiske program overflødige. Troen beveget massene mer enn det sosialistiske håpet. Nå var det Koranens følgere som legemligjorde det globale håpet om rettferdighet, som nektet å innrette seg etter tingenes orden, som overskred landegrenser og skapte en ny internasjonal orden med profetens støtte, en grønn Komintern. Desto verre for feminismen, likestilling for kvinner, tvil om frelsen og kritisk tenkning. Kort sagt, desto verre for alt som tradisjonelt har blitt assosiert med et progressivt standpunkt.

Denne politiske holdningen manifesterer seg i de progressives skruppelløse idolisering av muslimske seder og skikker, spesielt det islamske sløret. «Moderat mote» blir lovprist opp i skyene i en slik grad at for enkelte kommentatorer på venstresiden kan en muslimsk kvinne som krever retten til å gå uten slør bare være en forræder, en overløper, en kvinne som kan kjøpes. Denne nykolonistiske omsorgen for skjeggete menn og tilslørte kvinner – og for alt som smaker av orientalsk basar – er ironisk nok at selv i Marokko der kongen er «kommandøren for de troende», har bæring, produksjon og salg av burka blitt forbudt. Skal vi kalle dette monarkiet for «islamofobisk»? Skal vi være mer rojalistisk enn kongen?

Det er verd å se nærmere på denne islamske venstreorienteringen, dette håpet fyrt opp under av en revolusjonær ytterkant, at islam skal kunne lede an i ett nytt opprør, en «hellig krig» mot global kapitalisme på samme måte som i Baku i 1920 da bolsjevikiske ledere, inkludert Zinoviev, publiserte en samlet oppfordring med pan-islamistene om å sette i gang jihad mot vestlig imperialisme. Det var den engelske trotskisten Chris Harman, leder av sosialistpartiet, som i 1994 lagde en teori for denne alliansen mellom militante revolusjonære og radikale muslimske organisasjoner, der han argumenterte for samhold i enkelte sammenhenger, mot en felles fiende av kapitalisme og borgerskap. Flere generasjoner av venstreaktivister har sett på arbeiderklassen som det messianske gjæret i en strålende menneskehet. Villig til å flørte med de mest fordomsfulle obskurantister og til å svikte sine egne prinsipper, flyttet de håpet over på islamistene.

Edward Said observerte i 1978 i boken Orientalismen at etter Yom Kippur-krigen i 1973 ble arabere i den vestlige pressen enkelte ganger framstilt med bøyde neser ved siden av bensinpumper – åpenbart som semitter. Said hevdet derfor at målet for anti-semittismen ble flyttet fra jøder til arabere. Said kalte faktisk seg selv i et intervju i Haaretz i 2000 for den siste «jøden i Midt-Østen, en palestinsk jøde». For ham representerte, kort fortalt, den vestlige kristne verdens fiendtlighet overfor islam den samme rasismen som antisemittismen før hadde hatt. Avvisningen av immigranten, oppfattet siden kolonitiden som den andre, inntrengeren, den uintegrerbare utlendingen i det nasjonale samfunn. Altså erstatter terrorismen jøde-bolsjevismen.

Så tidlig som i 1994 hadde unge muslimer i Grenoble marsjert i protest mot forbudet mot det islamske skautet iført armbånd med en gul islamsk halvmåne – en hentydning til den gule stjernen de franske jødene måtte bære under okkupasjonen – med teksten: «Når blir det vår tur?» Og da islamske militante, mistenkte for sympati for Islamic Salvation Front (FIS)  i Algerie ble internert i brakker i Nord-Frankrike det samme året, satte de umiddelbart opp et banner med teksten «Konsentrasjonsleir». I Sveits i 2011 delte det islamske sentralrådet ut gule klistremerker som assosierte islamofobi med Holocaust, en gul stjerne påskrevet «Muslim». Og det var den fundamentalistiske predikanten Tarik Ramadan, som en tid var rådgiver for den britiske statsministeren Tony Blair, som forklarte at situasjonen for muslimer i Europa var lik den for jødene på 1930-tallet. Implikasjonen er klar: Å kritisere islam er intet mindre enn å forberede et nytt Holocaust.

Hvorfor dette islamske ønsket om å bli betraktet som jødisk? Svaret er enkelt: For å oppnå paria-status. Men analogien er dobbelt feil. For det første handlet antisemittismen aldri om den jødiske religionen som sådan, men heller om jødenes eksistens som folkeslag. Selv en ikke-troende jøde ble hatet av antisemittene på grunn av sitt navn og sin gruppeidentitet. For det andre var det på slutten av 1940-tallet ingen jødiske ekstremister som skar over strupen på prester i kirker, slik som i Saint-Etienne-du-Rouvray i Frankirke i juli 2016, utført av to unge jihadister. Det var ingen jøder som sprengte bomber på togstasjoner eller kjørte lastebiler inn i folkemengder. Dermed har vi en tredje form for antisemittisme som etter 1945 kan legges til de klassiske utgavene, de kristne og nasjonalistiske: Misunnelsen overfor jøden som Holocaust-offer. Jøden blir derfor både et forbilde og et hinder for islamistene, han blir sett på som en som har tatt en posisjon som rettmessig tilhører afrikanere, palestinere og muslimer. Å gjøre seg selv til objektet for en ny Holocaust, om enn innbilt, er å inneha den ultimate vanskjebne og sette seg selv i den mest ønskelige posisjon som et offer hevet over enhver kritikk.

Siden staten Israel ble dannet, er det velkjent hvor mye av nazi-arven som er blitt overført til den arabiske Midt-Østen, hvor klassisk anti-jødisk propaganda som Sions Vise Protokoller – fabrikkert i Tsar-Russland på slutten av det nittende århundre – har vært en bestselger i mange år. For eksempel sa den avdøde kong Hassan II av Marokko: «Israel-hat er araberverdenens kraftigste afrodisiak».

Ytterligere bevis for denne destruktive misunnelsen kom fra de muslimske komiteene i Storbritannia som i 2005 oppfordret statminister Tony Blair til å erstatte minnedagen for Holocaust med en Folkemord-dag. «Selve navnet minnedagen for Holocaust høres ekskluderende ut for mange unge muslimer», ifølge et komitemedlem. «Det sender ut feil signal, at livene til enkelte folkeslag blir verdsatt mer enn andre. Det er en irritasjon som ekstremister kan utnytte.» Generalsekretæren i Storbritannias Muslimske Råd, Sir Iqbal Sacranie, la til: «Lærdommen fra Holocaust var ‘aldri mer’ og for at den lærdommen skal ha noen praktisk nytte i verdenssamfunnet må den være inkluderende. Vi kan aldri ha dobbeltmoral når det  kommer til menneskeliv. Muslimer føler seg såret og ekskludert fordi deres liv ikke har samme verdi som livene som gikk tapt i Holocaust.»

Synspunktet til islamske fundamentalister og mange progressive er at muslimen skal erstatte jøden av en annen grunn. Jøden har vanæret sin status og har i sin tur blitt en kolonialist med dannelsen av staten Israel. Idealiseringen av jøden etter krigen la grunnlaget for den følgende svertekampanjen. Med andre ord innebar jødifiseringen av muslimen nazifiseringen av israelerne. Man har gårsdagens evig forfulgte gode jøde, og den imperialistiske og rasistiske israeleren som har slått rot i Midt-Østen. Traverso formulerer det direkte og argumenterer med at i fortiden slåss jøder og fargede sammen som antifascister og antikolonialister. Så brøt jødene gjennom fargebarrieren og ble «hvite», med andre ord undertrykkere. Dagens sanne jøde ifører seg hodeplagg og snakker arabisk, den andre er en bedrager og  opportunist. For å sitere et utsagn blant tusener, her er den tidligere franske diplomaten Stephane Hessel i Frankfurter Allgemeine i 2011: «Hvis vi sammenligner den tyske okkupasjonen med nåtidens israelske okkupasjon av Palestina, så var den relativt harmløs bortsett fra de mer ekstreme unntakene sånn som arrestasjoner, henrettelser, internering og kunsttyverier.»

Så snart man har etablert likheten mellom jødofobi og islamofobi er neste steg å iverksette eliminasjonsprinsippet, en enkel men effektiv prosess som eksproprierer symboler. Det er vår tur, sier de islamske fundamentalistene. På denne måten kan islam framstille seg som skaperen av humaniteten som et hele. Vi har skyld på grunn av uretten påført siden korsfarertiden, koloniseringens sår, sionistenes okkupasjonen av Palestina – og endelig på grunn av det dårlige ryktet som profetens religion lider under.

Hvordan bør vi reagere på denne semantiske svindelen? Ved å bekrefte at vi ikke må misforstå vår gjeld. Europa har en forpliktelse når det gjelder jødedommen siden den har vært del av Europas historie siden begynnelsen. Islam er riktignok del av det samtidige franske og europeiske landskap, og har som sådan rett på vår sympati, religiøs frihet, politibeskyttelse, hensiktsmessige steder for tilbedelse og respekt. Men den må på sin side respektere republikanske og sekulære regler, ikke kreve en spesiell status med spesielle rettigheter sånn som unntak fra svømmeundervisning og gymnastikk for jenter, bønnerom på arbeidsplasser, separat opplæring og diverse privilegier på sykehus. De troende må bli beskyttet, men det må også de ikke-troende, frafalne og skeptikere. Allerede i 2006 foreslo jeg et dannelsen av et stort støttesystem for dissidenter fra islam, på samme måte som vi hjalp sovjetiske dissidenter. Vi må støtte friheten til å kritisere doktriner også, slik som vi gjør det for kristendommen, jødedommen og buddhismen. Poenget er ikke å gjøre Europa islamsk, men å gjøre islam europeisk slik at den blir en religion blant mange og at den en dag kan hjelpe til med å spre toleranse og fornyelse av kritisk tanke til resten av ummaen.

Konseptet med et sekulært samfunn som inneholder en stor muslimsk gruppe – mellom fem og seks millioner individer – skiller Frankrike fra den angelsaksiske verden som tenderer mot å tro at den kan beskytte seg selv mot islamsk terror gjennom respekt for kulturelle forskjeller og å ikke blande seg inn i de interne sakene til de forskjellige grupperingene. Likevel hindret ikke denne ikke-innblandingen terrorangrepet i London som drepte fem i mars 2017, eller massakren i Manchester i mai 2017 som drepte 22. Og britiske byer som Bradford (hvor hundrevis av kopier av Rushdies Sataniske Vers ble brent i 1989, på samme måte som nazistene brente «dekadente» bøker i Nürnberg i 1933) og Birmingham, mer og dominerte av muslimske fundamentalister, har blitt forvandlet til små emirater, kvelende for frihetens venner. Den muslimske verdenen avskyr fremdeles USA på grunn av sin eksistens, til tross for president Obamas utstrakte hånd til islam i Kairo i 2009.

Frankrike blir ikke angrepet fordi det undertrykker muslimer, men fordi det setter dem fri fra religionens jerngrep. Det tilbyr et perspektiv som forskrekker den troende – nemlig åndelig frihet, retten til å tro eller ikke tro slik som jøder og kristne er i stand til. Hvis Frankrike var slikt et fengsel som noen beskriver, hvordan forklarer man det faktum at så mange fra Nord-Afrika og Midt-Østen bosetter seg der, dag etter dag, like mye for økonomiske muligheter som for friheten som kan nytes, inkludert friheten til å endelig forlate fordommene, ritualene og makten til moskeene og imamene? La oss ikke glemme at i to århundrer siden Bonapartes ekspedisjon til Egypt i 1798 har Frankrike opprettholdt nære bånd med den arabisk muslimske verden, og har ihvertfall potensialet til å bli lederen av den islamske opplysningen som den store orientalisten Jacques Berque har foreslått.

Ideen om islamofobi er ment å gi profetens religion en spesiell status andre trossystemer ikke kan få. Derfor har vi den forkastelige loven gitt av det Canadiske parlamentet som forbyr kritikk av islam, mens andre religioner fremdeles kan bli rakket ned på uten problemer. En slik lov er en giftig gave som risikerer å oppnå det motsatte av hensikten siden den kan skape sinne og avsky mot halvmånens troende. Å regulere islams nærvær i frie samfunn betyr å gi troen nøyaktig den samme status som de andre religionene, hverken idiotisk demonisering eller blind idealisering. Muslimer i frie samfunn må akseptere det som jøder og kristne har akseptert: At den ikke er en overlegen religion som skal dra nytte av fordeler andre religioner ikke kan få. Vi må være forsiktige når fanatismen låner språket til menneskerettighetene og maskerer seg som et offer for å lettere skaffe seg grep om makten. Et gammelt ordtak sier: Djevelen liker også å sitere skriften.

Går man gatelangs i en hvilken som helst stor europeisk eller amerikansk by passerer man flere baptistiske, katolske, lutheranske og evangeliske kirker, hindu-templer, synagoger, moskeer, pagoder, og så videre. Denne fredelige sameksistensen av forskjellige uttrykk for det guddommelige er et vestlig underverk. «Når det bare er en religion hersker tyranniet, når det er to har vi religionskrig, når det er flere kommer friheten», observerte Voltaire. Det beste vi kan ønske for islam er ikke en fobi eller fili, men en godartet jevnbyrdighet på det religiøse markedet, åpent for alle trosretninger. Men det er nettopp denne likheten fundamentalistene vil utslette. Islam kan ikke være på samme nivå som de andre religionene fordi den anser seg selv overlegen alle sammen. Dette er kjernen av problemet.