Kommentar

Bilde: Statue av  Jean Baptiste Lamarck med moskeen i Paris i bakgrunnen og det naturhistoriske museet til venstre. Bildet er tatt 10. desember 2009, like etter at sveitserne sa nei til minareter. Et slikt resultat gjør inntrykk i Frankrike. Foto: Charles Platiau/Reuters/Scanpix

For noen få dager siden begynte rettssaken mot Abdelkader Merah, broren til den islamske terroristen som drepte fire jøder i Toulouse i 2012, tiltalt som medskyldig i terrorisme. «Det var i 2012 at vi gikk inn i en terrorens tid, mens vi tidligere hadde tenkt på oss selv som beskyttede», sa Mathieu Guidere , professor i islamske studier i Paris.

Siden da har Frankrike møtt alvorlige utfordringer fra islamske fundamentalister i Europa. Frankrikes president Emmanuel Macron forsøker nå å håndtere en forferdelig situasjon: Ca. 350 islamske terrorister sitter for tiden i fengsel; 5.800 er under politiets overvåking; og i tillegg er 17 000 klassifisert som «potensielle trusler», mens mer enn 240 er drept i jihad-terror siden 2015.

Muslims pray in the street during Friday prayers near the Poissonniers street Mosque in Paris December 17, 2010. REUTERS/Charles Platiau (FRANCE – Tags: RELIGION)

Det synes som at Frankrike har bestemt seg for å akseptere det som landet anser som uunngåelig: islamsk overtagelse av deler av landet. Slike utsikter reflekteres i selve begrepet om «unntakstilstand». Frankrikes nasjonalforsamling har nettopp gjort rettskraftig en ny antiterrorlov , som nå nedfeller i republikkens lov de tiltakene fra politiets side som kun har vært tillatt under unntakstilstand.

Etter det blodige angrepet januar 2015 på kontoret til det satiriske magasinet Charlie Hebdo, erklærte Macrons forgjenger, president François Hollande, offisielt at «Frankrike er i krig». Opptil nå har imidlertid denne krigen alene blitt utkjempet på den ene siden, nemlig av de islamske fundamentalistene.

Selv om enkelte forskere som Gilles Kepel anslår at en «borgerkrig» vil kunne bryte ut i fremtiden, er det mer realistiske scenarioet et land splittet og oppdelt langs demografiske og religiøse skillelinjer – den sekulære franske republikken mot de islamske enklavene, de «100 franske Molenbeek’er» , fra navnet på Brussels bydel og arnested for jihadister.

Frankrike ble engang ansett som en juvel i vår sivilisasjons krone. Én av Frankrikes store intellektuelle, Alain Finkielkraut sa nylig: «Frankrike har for meg blitt et fysisk land, siden dets forduftelse har dukket opp på mulighetenes horisont». Finkielkraut, medlem av den franske sivilisasjonens største helligdom, Académie Française, tenkte ikke da på den fysiske forsvinning av franske bakerier, butikker eller boulevarder; han syntes snarere å hentyde til Frankrikes forsvinnen som senter for vestlig kultur.

Under angrep fra radikal islam brytes fransk sivilisasjon opp fra innsiden. Og det er i dag store deler av fransk kultur som uten å legge skjul på det, heller vann på islams mølle. Disse er nettopp blitt kalt av Le Figaro , «aktører for islams innflytelsåe».Intellektuelle, journalister, politikere; de som anser muslimene som «verdens undertrykte».

Den franske essayisten Michel Onfray kalte dem nylig «de nye kollaboratørene», på samme vis som de franskmenn som holdt med nazistene:

«De er de som tror at islam er en fredens religion, for toleranse og kjærlighet, og nekter å høre om en krigens islam, om intoleranse og hat… Kollbaboratøren ønsker å se den første [formen for] islam ved å tro at den andre ikke har noen ting å gjøre med islam. Disse kollaboratørene tilhører islamsk allierte, venstreideologien (islamogauchisme).»

Og de er ved å vinne kulturkrigen.

Hvordan kan Frankrike forhindre en islamsk overtagelse av deler av landet, med fatal spredningseffekt over hele kontinentet? «For å avvæpne terrorister må vi avvæpne overbevisninger», skrev Damien Le Guay for nylig i en nyutkommen bok med tittelen La Guerre civile qui vient est déjà là («Borgerkrigen som allerede er kommet»).

Frankrike må slutte å snakke med «ikke-voldelige islamister», såsom Det muslimske brorskapet, og i stedet begynne å snakke med ekte liberale reformatorer, islams egne dissidenter. Dagbladet Le Figaro viet nylig en hel utgave av sitt ukentlige magasin til muslimske kvinner i Frankrike som forsøker å bekjempe radikal islam. De er journalister, aktivister og forfattere som ønsker likestilling mellom menn og kvinner, ytringsfrihet og seksuell frihet. Disse muslimene bryr seg åpenbart mer om Frankrikes egen opplysningstid enn mange ikke-muslimer, som fremmer appeasement-politikk overfor islamister .

Frankrike er også nødt for å stenge sine grenser for masseinnvandring, og heretter velge immigrasjon på bakgrunn av landets evne til å bevare landets eksisterende nasjonalkultur. Og Frankrike må avsverge multikulturalismen til fordel for den tradisjonelle forståelsen av trosfrihet. Dette vil innebære å gjennomtenke og vurdere den falske sekularismen som har grepet Frankrike, den som stiller seg fiendtlig til katolisismen, men passiv overfor islam.

Frankrike er nødt for å lukke de moskéene som drives av salfister, og å forby radikale imamer å tale, som oppvigler muslimske samfunn mot de «vantro», og oppfordrer muslimer til å segregere seg fra den øvrige befolkningen.

Frankrike er nødt for å forhindre Midt-Østens diktatoriske stater i å spre sin propaganda ved deres moskéer, satelittkanaler, pamfletter, bokhandler og bøker.

Frankrike behøver å forby polygami; Islamsk lov, sharia ; kjønnslemlestelse av kvinner (FGM); Islamsk supremasisme og tvangsekteskap.

Frankrike må styrke sin allianse med Israel, som den ene utposten for vestlig kultur i en region som har avvist den. Israel er Vestens eneste sanne allierte i et område som kollapser under vekten av radikal islam.

Frankrike må beskytte og renovere sine kristne skatter. For noen uker siden annonserte Notre Dame-katedralen i Paris et innsamlingsprosjekt for å redde bygningen fra videre forfall. Franske myndigheter må gjøre sin del, og ikke svikte og gi avkall på Frankrikes kristne arv. Frankrike behøver å sende islamister det budskap at Frankrike er et sekulært land, men ikke et avkristnet sådan.

Frankrike må beskytte sitt jødiske samfunn, som de siste ti årene har mistet 40.000 mennesker, som har flyktet fra landet, som følge av antisemittisme, og likegyldigheten de blir møtt med.

Frankrike er nødt for å styrke vår vestlige kultur på skoler, muséer, universiteter og forlag: Opplysning som grunnlag for samvittighetsfrihet, ytringsfrihet og trosfrihet, skille mellom religion og stat; og den jødisk-kristne tradisjon som roten til alle europeisk kulturers store bedrifter.

Frankrike må kreve gjensidighet. Retten til å bygge en moske i Frankrike bør være knyttet til kristnes rett i Midtøsten til å utøve sin tro: en moske for en kirke. Frankrike har de politiske og diplomatiske forbindelsene i Nord-Afrika og Midtøsten som trengs for å innføre denne gjensidigheten. Det er den politiske viljen som mangler.

Frankrike må kort sagt begynne å ta seg av sitt eget i denne kulturkrigen. Selv om det er for sent å gjenvinne alt tapt terreng, hvis Frankrike ikke umiddelbart begynner gjenerobringen, men holder seg til å «styre» denne «unntakstilstanden», vil det ikke være lyset fra Eiffeltårnet som slukkes, såsom skjer etter hvert terrorangrep, men lyset fra en av de største sivilisasjonene historien har gitt oss.

***

Original: Gatestone Institute

Etter Odin Fredrik Rustads oversettelse.