Ideer

Muslimer som markerer slutten på ramadan, ber i et utstillingslokale i Marseille den 19. august 2012. Foto: Claude Paris / AP / NTB.

Frankrike er det landet i Europa som har de største problemene med islam, men samtidig det største antallet intellektuelle som tenker skarpt om sammenstøtet mellom Europa og islam.

Frankrike er også det eneste landet i Europa der statssjefen har satt det han kaller «islams krise» og den «islamistiske separatismen» på den offisielle dagsorden, slik president Emmanuel Macron gjorde i sin tale i Les Mureaux den 2. oktober.

Macron har fått ros for sin konfrontasjonsvilje, men noen har også kritisert presidenten for ikke å ha skjønt hvor dypt problemene stikker. En av disse er forfatteren, litteraturkritikeren og psykoanalytikeren Henri Rey-Flaud.

I boken «La France s’éteint, l’Islam s’embrase…» (Frankrike dør ut, Islam gløder…), som kom ut i september 2020, analyserer Rey-Flaud sammenstøtet mellom Europa og islam fra et kulturelt perspektiv snarere enn et religiøst eller politisk. Etter forfatterens oppfatning får ikke det situasjonen til å se noe bedre ut. En ung og energisk kultur har bedre utsikter enn en gammel og sliten sådan, selv om den sistnevnte skulle ha en rekke andre fortrinn.

Henri Rey-Flaud. Stillbilde: dailymotion.com

Den 6. januar 2021 er Rey-Flaud intervjuet av Alexis Brunet i det konservative franske tidsskriftet Causeur. Samtalen tar utgangspunkt i den franske presidentens islamtale.

Causeur: Har Emmanuel Macron rett når han i Les Mureaux-talen sier at man må «skaffe seg en bedre forståelse av islam»?

Henri Rey-Flaud: Det er nesten ingen politikere som innser hva som står på spill. Emmanuel Macron har ikke den fjerneste anelse om de kolossale problemene som oppstår i møtet mellom islam og Vesten. Kong Hassan II av Marokko, som hadde et større intellekt, gikk rett til problemets kjerne! «Marokkanere kommer aldri til å bli franske», sa han i et intervju med journalisten Anne Sinclair. Det samme gjelder tunisiere, algeriere og tyrkere. Disse menneskene kommer aldri til å bli franske, ikke fordi de blir avvist av Frankrike, men fordi det handler om to motstridende kulturer.

I boken minner forfatteren også om et bilde Frankrikes tidligere president Charles de Gaulle brukte i en tale i 1959: «Prøv å blande olje og eddik. Rist flasken. Etter kort tid skilles de igjen. Arabere er arabere og franskmenn er franskmenn.» Dette gjelder også ressurssterke og høyt utdannede personer, fremholder Rey-Flaud.

Ta for eksempel Marokko, et land jeg elsker og kjenner svært godt. Blant mine marokkanske venner og kolleger finnes det en kjerne som ikke kan røres. Vi utveksler meninger om mange spørsmål, men det finnes alltid en slags glassvegg som hindrer oss i å etablere det jeg kaller en fullstendig kommunikasjon. Islam er en visshetens sivilisasjon.

Kan De si litt mer om denne motsetningen som De fremhever mellom den kristne tvilen og den islamske vissheten?

Den vestlige sivilisasjonens fundament er selvransakelsen. «Jeg vet at jeg ikke vet», sa Sokrates. «Jeg tenker, altså er jeg», sa Descartes. Freud sa at tankene våre ikke kommer fra noen utenfor vår egen person. Islam kommer fra Muhammeds ord, altså fra det som ble diktert ham av erkeengelen Gabriel. Enhver som tar Allahs ord opp til diskusjon, er en blasfemiker. Det hellige finnes overalt i den islamske verden. Alt man rører ved, er altså hellig. Araberne er innerst inne besjelet av denne vissheten. Dette er en radikal motsetning til tvilen og den uavlatelige selvransakelsen som Vesten bygger på.

For vår egen del kan vi legge til at denne distinksjonen også går frem av de religiøse kildene: Moses krangler med Gud, og Jesus er også i dialog med ham. Allah er derimot fjern, og driver kun enveiskommunikasjon pr. dekret.

Fraværet av kritisk tradisjon gir uansett islam en egen drivkraft, og denne gjør seg nå gjeldende midt i blandt oss, understreker Rey-Flaud. Også kristenheten har vært ekspansjonistisk, men vesensforskjellene består: For Vesten handler det også om nysgjerrighet. Amerika ble erobret av personer som dro til steder de ikke kjente, bemerker forfatteren.

Men det som dypt besjeler den islamske erobringen, er at alle land venter på å bli tilsluttet islam. I de «islamske menneskerettighetene», en tekst som ble lagt frem for FNs hovedforsamling, står det skrevet at «islam har et kall om å bli menneskehetens universelle religion». Det betyr at den dagen hele menneskeheten deler islams tro, så har man ifølge denne teksten nådd frem til slutten på historien.

Kristenhetens erobrere var til sammenligning eventyrere, konkluderer han.

I nåtidig praksis er det likevel forskjellene i skikk og bruk som er viktigst, mener Rey-Flaud.

«Når du er i Roma, gjør som romerne», skal St. Ambrosius ha sagt til St. Augustin. Gjelder ikke dette ordtaket alle land i verden, herunder også Frankrike?

Araberne kommer aldri til å si at de lever som franskmenn i Frankrike. Tahar Ben Jelloun har skrevet at alle arabiske nasjoner kan leve i harmoni med den franske republikken. Det betyr at republikken er så stor at den kan tillate seg å være gjestfri mot forskjellige kulturformer. Men republikken er ikke et tomt skall! Jeg elsker Italia og Marokko. Jeg føler meg mer hjemme i Italia enn jeg gjør nord i Frankrike. Men når jeg er i Marokko, er jeg mer påpasselig, for der er jeg i en annen kultur.

En viktig forskjell som Rey-Flaud ikke dveler ved, er at Italia har beholdt mye mer av sin religiøse kultur enn det langt mer sekulære Frankrike. Et omkved blant amerikanske konservative lyder at «politics is downstream from culture and culture is downstream from religion». Kulturen næres av religionen, men europeerne har langt på vei oppgitt religionen.

Rey-Flaud er mer opptatt av virkning enn årsak:

Så burde ikke folk som kommer fra islam, tilpasse seg den franske kulturen?

Det klarer de slett ikke!

Og hvorfor skulle de ønske det hvis de anser islam som den sterkeste hesten, mens Vesten betraktes som dekadent? Europa vet ikke engang hva det er lenger, mener Rey-Flaud.

Frankrike befinner seg i en identitetskrise. Det samme gjør Italia. Selv den standhaftige identiteten vi ser i Ungarn og Polen, er tegn på en identitetskrise. Europa har ikke klart å skape en europeisk identitet. På Valéry Giscard d’Estaing og Jacques Delors’ tid trodde man at det var mulig.

Joseph Weiler har ofte sagt at Europas identitet bygger på Athen og Jerusalem. Andre inkluderer også Roma. Men lite av de to-tre kildene har noen fremtredende plass i bevisstheten hos dagens europeere.

Nok en gang observerer Rey-Flaud virkningen:

I dag tror jeg den store europeiske drivkraften er oppbrukt. Og Frankrike mister gnisten. Det holder å se hvordan franskmennene lever under koronaepidemien.

Her kan vi i parentes bemerke at muslimer i langt større grad gir blaffen i smittevernregler fordi de synes det er viktigere både å treffes og feire religiøse høytider. Uforsiktigheten og den manglende lovlydigheten er klanderverdig, men fenomenet tyder likevel på at kulturen er vital, selv om den skulle mangle en rekke andre kvaliteter enn den rene livskraften. Selv om flere muslimer skulle dø som følge av dette, viser de likevel kollektiv vitalitet. Til sammenligning redder europeere det organiske individuelle livet, men lar kulturen og fellesskapet seile sin egen sjø. I et slikt lys virker opprøret mot koronaregler nesten oppmuntrende.

Frankrike lever i realiteten i et apartheid, mener forfatteren. Likevel fortsetter hundsingen av land som ikke vil ha masseinnvandring. Den multikulturelle ideologien fortsetter å dominere etter å ha mislyktes kapitalt.

Rey-Flaud ser ikke optimistisk på Frankrikes fremtid, og han har på følelsen at noe er i gjære.

Jeg vet ikke i hvilken retning Frankrike går, men jeg tror at det kommer til å skje noe spektakulært før presidentvalget i 2022. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hva, og det er helt sikkert ikke det vi forventer som kommer til å skje.

Vi går mot et skisma.

Er det fare for borgerkrig?

Vi er i en totalt ustabil situasjon. Frankrike har sluknet. Landet har mistet troen på seg selv og Gud. Islams styrke er at den har drivkraft. I dagens Frankrike er islam praktisk talt den eneste kilden til spiritualitet.

Europeerne vil nyte livet og øyeblikket, mens islam har blikket festet på evigheten, konkluderer Henri Rey-Flaud. Det er lett å se at dette kan bli stygt.

Det er også lett å se at culture matters – for øvrig tittelen på en bok av Roger Scruton som Document skal utgi til våren. Denne selvfølgeligheten, som det er livsviktig å forstå, er nå blitt et tabu i et Europa som takket være nye tabuer og nye dogmer har brukt de to siste generasjonene på å oppdra sine barn til livsudugelighet. Slutt med det i dag.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!