Eric Zemmour. Stillbilde: YouTube.

Frankrikes president Emmanuel Macron vakte stor oppsikt da han i en tale utenfor Paris den 2. oktober gikk hardt ut mot det han kaller den islamistiske separatismen i landet. Og talen var virkelig bemerkelsesverdig, for bare ved å fastslå at Frankrike har et problem med politisk islam, krysset Macron en grense som ingen andre vesteuropeiske statsledere har nærmet seg.

Talen reiser to viktige spørsmål: Har Macron gitt en adekvat analyse av situasjonen? Og vil han være i stand til å iverksette effektive tiltak?

En som tviler sterkt på begge deler, er den konservative franske journalisten og forfatteren Eric Zemmour. I en kronikk i Le Figaro, hvor han er fast spaltist, anklager Zemmour presidenten for taktisk kynisme med sikte på gjenvalg. Han kritiserer også Macron for relativisering og manglende standhaftighet:

Det varte ikke lenge. Bare noen dager etter Emmanuel Macrons konfronterende tale om islamistisk separatisme, fikk vi vite at ordet separatisme ikke vil bli å finne i tittelen på lovforslaget, samt at islamismen ikke er den eneste formen for separatisme.

Zemmour er imidlertid ikke mest opptatt av hverken presidentens politiske spill, stigmatiseringsfrykt eller tegn til veikhet. Hovedproblemet er etter hans oppfatning dypere, nemlig at Macron ikke har skjønt trusselen fra islam – ei heller setter han den i sammenheng med innvandringen.

Mange observatører kritiserte presidentens tale fordi innvandringen ikke var noe tema. For hvis vi snakker om «radikal islamisme», så er det jo fordi Frankrike har vært gjenstand for kolossal innvandring fra muslimske arabiske land i femti år.

Det politiske eliten nærer illusjoner om at menneskene som er kommet til Frankrike, i det store og hele kutter sine kulturelle og religiøse røtter, og gjør franske republikanske verdier til sine egne.

Som om alt de muslimske innvandrerne ønsker, er at republikken elsker dem. Som om det holder å gi dem bevis på den kjærligheten.

Det finnes fortjenstfulle individuelle eksempler på dette, sier Zemmour, men disse er unntak, fastslår han. Men presidenten (og innenriksministeren) er på en annen planet:

Hverken for Macron eller Darmanin spiller det noen rolle om du er muslim så lenge du er republikansk. Det spiller ingen rolle om du går i slør på gaten eller lar være å gi barna dine franske navn, så lenge du sverger troskap til republikken og er en god forbruker.

Makteliten vil ikke innse at muslimene i Frankrike tilhører en annen sivilisasjon, mener Zemmour, og sivilisasjon avhenger først og fremst av religion.

Men Macron har ikke forstått religionen det er tale om heller:

Islamismen er ikke islam på avveie, men islam omsatt i praksis. Det finnes ingen «fundamentalistisk krise i islam», som Macron sier. For som Rémi Brague har lært oss, har islam vært fundamentalistisk helt fra starten av.

Presidenten overser også islam som kollektivt fenomen, mener Zemmour:

Endelig gjør det høye antallet individene til et folk, til en fremmed nasjon på fransk jord. Og det er grunnen til at Emmanuel Macrons ord og tiltak vil bli slukt av den neste bølgen av innvandring, slikt havet gjør ende på et sandslott.

Det er altså ikke islam som er i krise, selv om islam er en krise for sine omgivelser. Det islamske toget ruller videre i full fart.

Snarere er det Frankrike som er i krise fordi islam er en konkurrerende sivilisasjon. Og krisen er ikke bare økonomisk eller demografisk, kanskje ikke engang først og fremst det. Frankrikes krise er åndelig og intellektuell. Macron og de fleste andre toppolitikere gjør lite annet enn å legemliggjøre den og gi den politisk og juridisk form.

* * *

Den franske statens behandling av en skikkelse som Zemmour er egnet til å fjerne enhver tvil om akkurat det siste: Den 25. september ble han av domstolen i Paris idømt en bot på 10.000 euro for talen han holdt under konferansen for den franske høyresiden som Marion Maréchal arrangerte i Paris den 28. september 2019. Bakgrunnen er angivelig hatprat mot muslimer, som han på et vis portretterer kollektivt som noen slags koloniserende motborgere.

Det sier litt både om Zemmours kampvilje og om den franske mediesituasjonen når han fortsetter å skrive om islam i Le Figaro etter å ha fått denne boten. Ikke desto mindre må man konstatere at det i Frankrike er straffbart å forsvare Frankrike slik vi kjenner det, om det så bare består i å uttrykke noe de fleste anser som en sannhet. Det er da heller ikke første gang at Zemmour er blitt forfulgt av det franske rettsvesenet. Som konservativ er man tilsynelatende lovløs.

Kanskje ville det ikke være så fryktelig vanskelig å forsvare europeisk sivilisasjon, bare makteliten sluttet å bekjempe dem som rent faktisk deltar i det forsvaret.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]

Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.