Sakset/Fra hofta

Christian Skaug formidlet nylig hvilke betraktninger den prisbelønte algeriske forfatteren Boualem Sansal – aktuell med den best­selgende frem­tids­visjonen «2084», om et islam­lignende religiøst diktatur – gjør seg om Europa (her). Vi har noe å lære, når en forfulgt og sensurert forfatter fra et islamisert land forteller, om hvordan møtet mellom kultur og islam arter seg.

Det fremgår av Sansals forfatterskap at islam ikke bare har et anstrengt forhold til vesterlandsk kultur, men menneskers kultur overhodet. For kulturen er et symbol på og manifestasjon av den frie og gode skaperkraft som bor i menneskenaturen – alt det som vil avvise en politisk lovreligion. Og dersom islam ikke ligger i varig strid med menneskenes kultur, som har en tendens til å utvikle seg parallelt med religionen, vil religionen parasittere på kulturen, inntil maktforholdet veltes i islams favør. Ethvert forhold mellom kultur og islam vil i større eller mindre grad bestå av det ene eller andre. For islam, som i ett er en politisk bevegelse og livsform, har ikke rom for kultur.

Når Sansal av avisen Le Figaro blir invitert til å dele sine tanker etter sist terrorangrep i England, er det trolig en slik forståelse han håper på å formidle til européere, som i lang tid fremover vil måtte regne med å møte islam kulturelt og ikke bare politisk.

Le Figaro – Herr Sansal, hvilke tanker gjør De Dem etter terrorangrepet i Manchester?

 Man spør seg for tiden om hvorvidt islamismen har blitt svekket av sine skuffelser med IS, men vi ser svaret ved dette angrepet. Islamismen vinner i hver runde. IS’ endelikt er ikke IS’ feil. Svikten ligger hos en mann, Baghdadi: En annen, sterkere og bedre inspirert av Allah vil gjøre seg til hans etterfølger. Islamismen bryr seg ikke om sine nederlag eller seire. Det vi ser er at islamismen vinner på våre tilbaketrekninger, vår feighet, vår motstand mot å forstå, våre udugeligheter og vårt ikke-eksisterende fokus.

Med ett avsnitt pulveriserer Sansal enhver forestilling om at det skulle gå an å «dekonstruere», det vil si å «forstå seg på» jihadistene, slik en leder av et parti på Stortinget, Trine Skei Grande, nylig gjorde på eminent dumsnilt vis, ved å diagnostisere det hele som mangel på smil, kos og klem. Nei, de plasserer sin tillit til Allah alene, han som tar og gir etter sin vilje, og anser det som et poeng i seg selv å heve seg over verdslig motgang, om det måtte være dårlig skolegang eller fattigdom.

Jihad er hellig vold, og er i sitt vesen rettet ut over denne verden. Allah gjør alt og har derfor ikke skyld i noe. Og slik vil Allahs soldater i evighet fortsette med uforminsket iver, å kjempe for sin overnaturlige tro. Det er dette den herskende prateklasse ikke vil ta inn, for det skulle bety slutten på alle deres putemildt sosioøkonomisk-justerte «forklaringer» på den terror vi i dag opplever.

Marxismen overlever som en mentalt paralyserende fornektelse av menneskets åndelige dimensjon, hvilket vi ser etter hvert eneste terrorangrep. Det ligger utenfor det materialistiske paradigmet i det lange kjølvannet av ’68 å ta det religiøse seriøst. De vil ikke forstå det religiøse som annet enn en kristen og smålig skinnhellighet, som innerst inne fortsatt bare ønsker å forby Life of Brian og alt som er gøy.

Videre kan ikke islamistenes nederlag helt riktig sies å være nederlag, da de snarere er herlige oppofrelser og lovprisning av Allah ifølge deres egen mentale optikk. Dess flere martyrer de får, dess sterkere vil de begjære enda flere «straffeaksjoner» mot oss vantro.

Det betyr at den militære konfrontasjonen blott er en behandling av symptomer, slik Pascal Bruckner nylig poengterte, snarere enn noen begynnelse på å kurere pasienten. Hertil kan vi ikke kreve noen umiddelbar og total «kur», hvilket er en måte å tenke på som lett fører galt av sted. Men vi kan kreve at sivilisasjonskampen skal foregå på vår banehalvdel, og at ikke motstanderen skal få bestemme reglene for en kamp de selv ønsker. Om så grensene ble stengt i dag og alle moskéer nedlagt, vil vi være nødt til å regne med at muslimer tar parti med sin egen religion. Det vil da være logisk, heller før enn siden, å være klar og tydelig på hvilken religion som har forrang i Norge og Europa. Ellers vil vi i fremtiden ende opp med et uendelig komplisert nett av kompromisser og hestehandler, som ingen har oversikt over.

Frankrike og Europa er i en situasjon som blir mer og mer komplisert fra måned til måned. Vi ser her hovedsakelig tre fenomener. Det første er islamismen, eller politisk islam, som har en radikal og en moderat komponent. Det er tydelig en erobringsprossess, som ikke blir ledet mot noen stat, som islamismen uansett ikke kan gjøre noe med, men territorier: Bydeler blir shariastyrte så snart befolkningen der blir overveiende muslimsk, og deler av offentlig sektor og politikken, synlige og symbolske instrumenter (religiøse symboler, halalmerking, bruk av arabisk til franskmenns ulempe). Det er tilstrekkelig å se på utviklingen av karrierene til de ansvarlige for denne tilstrømningen (UOIF for eksempel) og hvilken kapital de forvalter, for å se at erobringen betaler seg.

Hvordan kan sivilsamfunnet sikre seg mot en slik erobringsprosess gjennom dagens politiske system? Selve erobringsprosessen må naturligvis motarbeides – internering av jihadister og nedleggelse av terror-tilknyttede moskéer –, men det vil kreve en kollektiv oppvåkning, som nettopp må være kollektiv, og samle oss om det vi har felles, nemlig det at vi er norske/europeiske, og ene og alene har Norge eller Frankrike til fedreland. I fraværet av en slik forståelse av vårt, nordmenns skjebnefellesskap, vil vi heller ikke forstå dem som hater oss.

Det andre er den jihadistiske islamismen, som har til kall å «straffe». Grunnene til dette hatet mot Frankrike blir generøst og uttrykkelig forklart i jihadistisk litteratur. Erobringen er ikke det virkelige målet, men ødeleggelsen av en forhatt sivilisasjon, og befestningen av brohoder.

Det tredje er den lyd- og sporløse utbredelsen av islam. Det er det minst kjente fenomenet. Det blir sterkt støttet opp om av muslimske land og betydningsfult store organisasjoner (OIC, LMI). Målet er å sørge for at sunni-islam slår rot i Europa. Resultatet er bemerkelsesverdig: Islam er på fremmarsj på alle områder, raskere endog enn i arabiske land, der rådende islamisme forhindrer dens utvikling, og raskere enn blant de sorte i Afrika og Amerika, der evangelister forskanser dem fra det.

Frykt for islamsk innflytelse er instinktiv og av det sunne slaget. Men kampen mot islamofobi vil gå lengre enn blott å kvele våre naturlige reaksjoner. Islam skal naturaliseres inn i storsamfunnet.

Det er slik islamismen tar innersvingen på og utnytter momentumet til den europeiske sekulariseringsprosessen, idet dens rett til beskyttelse, i kraft av å være en politisk lovreligion, vil i alle spørsmål være en eksistensiell sak. Man er like mye litt gravid som en kan få litt islamisme.

Men

vet et avkristnet Europa i det hele tatt hvorfor man skulle foretrekke livet fremfor døden?

Le Figaro