adonis

Boken Vold og islam, samtaler mellom den syriske poeten Adonis og Houria Abdelouahed, er en slik bok som gjør at du ikke er den samme etter å ha lest den. Hvis du er et menneske som følger med i din tid, vil den treffe deg. Den vil sette ord på de fornemmelser du har. Det vil kanskje gjøre deg trist, men du vil samtidig ha visshet. Du vil ha en forståelsesramme.

Det er viktig for å gi tilværelsen mening. Mennesket kan tåle mye hvis det forstår hva som skjer.

Man ser på islam med skrekk og tror den er uavvendelig. At det ikke går an å forandre islam. Dermed føler folk at økende muslimsk innvandring betyr at vi mister våre samfunn.

Følelsen er ikke vanskelig å forstå, men de som hengir seg til den er med på å oppfylle noe av det som er islams grunnvilkår: At tilværelsen er skjebne, at alt er ins’Allah.

ANNONSE

Resignasjonen gjør at «profetien» blir selvoppfyllende.

Uavvendelig?

Men er det ikke hold i overbevisningen?

Nei. Den som leser Adonis vil forstå at islams destruksjon lå implisitt i religionen helt fra begynnelsen. Det som nå utspiller seg i Syria, Irak og store deler av Det utvidede Midtøsten og Nord-Afrika er del av sluttspillet. Det er islam som imploderer.

Det er selvsagt ikke slik at islam har vært ensartet fra begynnelsen til «slutt».  Med islamismens fremkomst, fra grunnleggeren av wahaabismen Muhammad ibn ʿAbd al-Wahhab i 1741, til ideologene i det 20. århundre, som Hassan al-Banna, direkte inspirert av kommunisme og fascisme, har islam tatt en politisk retning som bringer det på kollisjonskurs, både med samfunnene det sprang ut av, og resten av verden.

Derfor går Syria under i blod og brann og Irak er på full vei. Det er krig i Jemen, og over hele Sahel-beltet til Nigeria i vest. Over alt vaier jihads svarte faner.

Svarte faner

Digresjon: Venstresiden har alltid omtalt «fascismens svarte faner», de svarte fanene vekket sterke følelser og minner. Man trengte bare si «svarte faner» før refleksene ble utløst. Men når det dukker opp en bevegelse som har svarte faner som sitt symbol og som heiser dem over hele verden, i tross og krig, da er refleksene borte. Venstresiden husker ingenting, selv når hodene ruller rundt bena på dem, selv når cafegjester og konsertgåere slaktes ned. Da klarer en Åsne Seierstad å gjøre høyresiden til del av ligningen. Vi får ingen konfrontasjon med de «svarte» kreftene.

Venstresiden har en fascinasjon for å si at fascismen igjen reiser hodet i Europa, men de mener ikke massebevegelsen som åpent vifter med svarte faner, de mener velgere som stemmer på demokratiske partier. For å mane alle assosiasjoner i jorda rasjonaliserer deres talsmenn fenomenet: De radikaliserte muslimene springer ut av et samfunn (Frankrike etter Bataclan) som diskriminerer over en lav sko (Thomas Hylland Eriksen) og er meget rasistisk (Seierstad). Ansvaret og skylden er samfunnets. Hvorfor gjelder ikke samme forklaringsmodell høyresiden? Fordi venstresiden driver Blut und Boden-demonutdrivelse. De er blitt de virkelig reaksjonære.

Fascinasjon

Venstresidens historiske blindhet er med å forklare hvorfor den politiske klassen er kommet så kort i forståelsen av islam og møtet med Vesten. Det ligger en antropologisk fascinasjon i bunnen som man ikke klarer å bryte ut av. Muslimene er det prolatariat man aldri fikk og siden muslimene er kulturelle analfabeter i Vesten kan man iføre seg rollen som forsvarere av likestilling og rettferdighet. Venstresiden kjenner at de står alene, og for å utsette å bli løpt over ende av historien maner de frem den historiske fascismen. Men i takt med at problemene viser seg, må de up the ante, de må øke brennmerkingen og fordømmelsen av de nye høyrepartiene for å holde befolkningen i age.

For hver omdreining øker de spenningsnivået i samfunnet.

Ødelegger integreringsmuligheter

Dette spillet gjør at muslimer ikke får det korrektiv de hadde trengt for å fungere i Vesten. I stedet oppmuntres de til å skape en islam på tvers av vestlige samfunn, og det går så langt at venstreintellektuelle og politisk korrekte har forståelse for at Charlie Hebdo-redaksjonen ble slaktet. Selv utenriksminieter John Kerry har beveget seg ut i dette terrenget Han brukte uttrykket at det fantes en «rationale» bak angrepet. Ville han sagt det samme om Anders Behring Breivik? Utenkelig. De liberale har godtatt/gått med på å se verden fra islamistenes synsvinkel. Det er å gi dem en halv seier.

Adonis som bor og lever i Paris er noe så sjeldent som en arabisk intellektuell med en kritisk forståelse av egen kultur, egen religion og vestlig kultur og samfunn. Han trekker et skarpt skille mellom arabisk og islamsk. Islams erobring begynte med at man underla seg. arabisk kultur og språk. Arabia før islam var et langt friere samfunn, særlig for kvinner.

Islam kan ikke godta noen annen autoritet, fordi det er den eneste autoritet.

Det sterkeste ved Adonis’ utlegning er at han forklarer islams premisser: Som er ikke å tillate noen konkurrenter. Ingen har sagt noe eller gjort noe som kan komme i tillegg til islam. Det som skal sies er sagt. Det finnes ingen sannhet utenfor islam. Derfor må hele verden bli islamsk.

Det mest imperialistiske ever

Det er det mest imperialistiske prosjekt verdenshistorien kjenner, for det er en åpenbaring som forsøker å påtvinge verden en forståelse av tilværelsen der Allah er den eneste kilden. I filosofien heter dette ontologi – hvordan verden er skrudd sammen og hva den består av – og epistemologi – hvordan vi kan vite noe om verden. Islam slår begge deler sammen og sier: Det finnes ikke noe utenfor islam. Allah har sagt det som skal sies. Hvis du sier noe annet enn islam er du per definisjon kjetter og fortjener døden.

Praksis har variert opp gjennom historien, men med Muhammad ibn ʿAbd al-Wahhab på midten av 1700-tallet begynner den nye salafistretningen, som formulerer den rene islam, som renser religionen for alt slagg; tilbedelse av døde, mausoleer, sufisme, og andre retninger innen islam. Vi får takfir-prinsippet som definerte de villfarne som ikke-muslimer det var lov/plikt å drepe. Rensingen begynte innad og fortsatte utover.

Det går en klar linje fra Ikhwan, wahaabismens milits, og til IS. Ideologien er den samme.

En global appell

At den har en så bred og sterk appell, globalt, og i den moderne verden, sier noe om at dette er et fenomen som treffer noe hos dagens unge muslimer. Vestlige ledere tør ikke se det i øynene. De tør ikke ta ordet i sin munn: jihad. De klarer ikke innse at de unge annen-tredje generasjons muslimer har erklært dem krig.

Adonis forklarer hvorfor det må være slik.

Da den arabiske våren inntraff var liberale kommentatorer ekstatiske. De høyrebloggerne som våget å stille spørsmål ble hengt ut. Nå var kanskje noe av skepsisen uttrykk for en reaksjonær holdning av typen: De trenger en sterk mann. Men vi har ikke sett redaktører som har gått i seg selv og stilt spørsmålet: Hvordan kunne vi ta så feil, og hvor er vi nå?

Volden kommer innenfra

Man har skyldt på amerikanerne for volden i Irak. Men man kan ikke skylde på amerikanerne for krigen i Syria, skjønt noen forsøker det også. Den politiske klassen i Vesten klarer ikke konfrontere volden i den arabiske og muslimske verden, ganske enkelt fordi den da måtte se truslene mot deres egne samfunn i øynene. I stedet hyller de islam, som Angela Merkel, og sier at «islam gehört zu Deutschland».

Mye taler for at den virkelige «fokevåren» i Midtøsten var den grønne bevegelsen som opponerte mot valgfusket i Iran i våren 2009. Iranerne er fed up med teokrati. De var villig til å gå ut i gatene, men de fikk en meget lunken støtte fra den nye presidenten i USA. Han var på vei til Kairo for å snakke til studentene på Kairo-universitet. Obama ville komme med en utstrakt hånd. Støtte til opprørske iranere passet dårlig. Protestbevegelsen ble knust. Senere skulle Obama gjenta den utstrakte håndens politikk – til presteregimet. De ulike tilnærmingene sier noe  om Obamas syn på islam, islamisme og hva som foregår i Midtøsten.

En stormakt må kunne forstå dagens islam for å kunne føre en fornuftig politikk. Det har ikke Obama hatt.

De autoritære regimene falt, og de religiøse strukturene fylte tomrommet. Ikke bare islamister, men folks islamske bakgrunn gjorde at de hadde mye å spille på. Men siden Irak og Syria ble styrt av minoriteter, førte invasjon og revolusjon til sekteriske kriger. Med innblanding utenfra.

Alternativer ble utslettet

Adonis gir flere eksempler på alternative strømninger innen den arabiske verden i historisk tid: Qarmatene og Zandj gikk inn for rettigheter for vanlige folk, og deling av godene og kamp mot nød og fattigdom. De ble utslettet, alle som en.

-Utslettelse er en del av islams historie, sier Adonis.

Det har med makt å gjøre. Siden religionen er absoluttistisk og kategorisk på en måte som vestlige knapt kan forestille seg, er makten også total.

Islam grunner seg på tre vesentlig punkter. For det første: Profeten Muhammed forsegler rekken av profeter. Følgelig er den sannheten han har mottatt, den siste og endelige sannhet. For det tredje har individet eller den enkelte troende ingenting å tilføye eller endre. Han må nøye seg med å adlyde og etterleve forskriftene. Gjennom hele historiens gang har makten vist at den holder fast ved denne uforanderligheten og videreføringen av denne oppfatningen av religionen.

Kalifatet er Allahs herredømme på jord. Derfor er opprør mot kalifen det samme som opprørt mot Allah. Hva slags styre blir det med en slik fortåelse?

Enhver som setter seg opp mot denne representanten for Gud, blir betraktet som en frafallen. I tillegg har islam bekjempet tidligere tiders sivilisasjoner. Den har tegnet opp en ensfarget visjon av verden helt uten mangfold. Dette er en visjon som sier: Ingen annen plan, ingen annen lov, ikke noe annet prosjekt kommer opp mot Guds representants visjon. Og det er det samme som å si: Det gjelder ikke å drømme om en bedre fremtid, men underkaste seg og etterleve til punkt og prikke den rettroende og dogmatiske verdensanskuelsen som har hersket siden islams begynnelse.

Denne forståelsen betyr: Hvis det finnes en fremtid ligger den i fortiden.

Ingen nyskaping

Alt er sagt, det er ikke noe å legge til. Alle fornyere er en trussel og går en dyster skjebne i møte.

…. alle disse skapende menneskene, de som har skapt noe i poesien, filosofien, musikken osv. de som har bygd opp den islamske kulturen eller den arabiske sivilisasjonen, de var sant og si ikke muslimer i ordets tradisjonelle betydning. (…..) De som har skapt den islamske sivilisasjonen, har overskredet islam i dogmatisk forstand. Alt dette må gjennomtenkes på nytt.

Araberne har mistet sin historie og kultur, sier Adonis. Det vet ingenting om sin fortid, ikke noe om alle kjettere, opprørere, diktere, vismenn. De trenger en nylesning av Koranen. Kun ved å dekonstruere islam, slik kristendommen er blitt, kan man ha håp om å finne frem til en tro som gjør det mulig å leve i fred med verden.

Man skal la bildene synke inn og se dem i et større perspektiv, noe mediene aldri gjør. De fremstiller IS’ vandalisme som freak-handlinger.

Mesopotamia er og blir sivilisasjonens vugge. Man ødelegger mennesker, men også alle kulturminner fra før islam. Man sletter ut sporene og denne slettingen svarer til driften over alle drifter, nemlig ødeleggelsesdriften.

Denne driften vokser når den får utfolde seg.

Når man ser dagens islamisme, salafisme og jihadisme i et historisk perspektiv, forstår man at det er noen eruptive krefter i islam som kulminerer. Hvordan det ender er umulig å si.

Opplysning

Adonis føyer seg inn i rekken av intellektuelle som forstår islam innenfra. Derfor er han langt farligere enn en vestlig kritiker. En annen er egyptiske Hamed Abdel-Samed, som Document forlag har utgitt (Den islamske fascismen). En tredje er algeriske Bilam Sansal.

Disse tre sier det samme: Den islamske verden har gått svanger med vold og har nå gått løs både på den ikke-islamske verden og sine egne samfunn.

Hvordan det ender er umulig å spå om. Men verden begynner å forstå trusselen. Det gjør imidlertid ikke vestlige politikere, særlig ikke i Vest-Europa, som fortsetter å messe om at «islam tilhører Tyskland», eller Norge. USA har tilsvarende hatt en president som mener at islam betyr fred.

Denne islamvennlige holdningen har synkende tilslutning i befolkningen.

Islams problemer er blitt Vestens problem. Det gjelder særlig Europa. Islam er blitt et stort stridstema innad i Vesten og er knyttet til demokratiets fremtid: Vi ser en økende kløft mellom eliten og den del av befolkningen som ønsker kontroll over sin egen tilværelse. Disse velgerne stemmer på de nye høyrepartiene og eliten svarer med å si at de er en trussel mot demokratiet, slik det skjedde i Østerrike nylig.

Det legger en uro og frykt inn i politikken som vi ikke har kjent siden mellomkrigstiden.

Den ukjente som må løses

Islam er blitt den store X i Vesten, men det er en faktor som elite og opposisjonen forholder seg til på helt ulik måte.

Opplysning er her stikkordet. Intellektuelle som Adonis, Abdel-Samed og Sansal legger de første ansatser til en dekonstruksjon av islam (typisk nok snakker Hylland Eriksen om en dekonstruksjon av den norske majoriteten, ikke kollektivistiske islam). De er del av et intellektuelt pantheon som vil bevise at ånden er sterkere enn makten, på samme måte som Aleksandr Solzjenitsyn, og polakkene Cezlaw Milosz og Lezek Kolakowski dekonstruerte kommunismen innenfra.

Det var ikke tilfeldig at Solidaritet oppsto i Polen.

Det er et svært dårlig omen for Norge at en polsk intellektuell, som måtte rømme fra kommunismen, Nina Witoszek, blir mobbet av Kjartan Fløgstad, Jon Hellesnes og skribenter rundt radikalportal.no. Witoszek vet hva den totalitære erfaring går ut på. De norske «tenkerne» er som hester som etter å ha blitt reddet ut, løper inn i det brennende huset igjen.

Noe av det samme utspiller seg over hele Vest-Europa. Når Daniel Cohn-Bendit mener Europa burde tatt alle syriske flyktninger, og Jan Egeland og Pål Nesse messer om at Europa «svikter», er det samme utopiske utpressing som vi lærte på 60-tallet, nå med humanismen som klubbe.

Denne utpressing skjer på en bakgrunn der islam er blitt en del av Europa. De facto. Den er ikke integrert i kulturen. Europa steiler over islams enorme problemer, men motvilje holder ikke. Europa må finne ut av hva islams problemer skyldes. Det har ikke noe valg.

 

omslag.adonis.vold.og.islam

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629