Sakset/Fra hofta

Islamofobien ble funnet opp for å bringe muslimer som setter spørsmålstegn ved Koranen og krever likestilling mellom kjønnene, til taushet, skriver Pascal Bruckner:

På slutten av 1970-tallet oppfant iranske fundamentalister begrepet «islamofobi», et ord konstruert som en analogi til «xenofobi», altså fremmedfrykt. Hensikten med dette ordet var å erklære islam for ukrenkelig. Enhver som krysser denne grensen anses for å være rasist. Dette begrepet — som er den totalitære propagandaen verdig — er bevisst valgt for ikke å angi hvorvidt det henviser til en religion, et trossystem eller dets trofaste tilhengere rundt omkring i verden.

Men en trosbekjennelse har ikke mer til felles med rase enn med sekulær ideologi. I likhet med kristne kommer muslimer fra den arabiske verden, fra Afrika, Asia og Europa, akkurat som marxister, liberale og anarkister kommer allestedsfra. I et demokrati er ingen forpliktet til å like religion, og inntil det motsatte er bevist har de rett til å betrakte den som bakstreversk og villedende. Hva enten du finner det legitimt eller absurd at noen betrakter islam med mistenksomhet — slik de en gang gjorde med katolisismen — og avviser dens aggressive omvendelsesiver og krav på å besitte den totale sannheten, har dette ingenting med rasisme å gjøre.

Snakker vi om «liberalfobi» eller «sosialistfobi» hvis noen tar til motmæle mot fordeling av rikdom eller markedsdominans? Eller bør vi gjeninnføre blasfemi som lovovertredelse, avskaffet ved revolusjonen i 1791, slik Organisation of the Islamic Conference forlanger hvert år? Eller for den saks skyld den franske politikeren Jean-Marc Roubaud, som ønsker at alle som «nedvurderer de religiøse følelsene til et fellesskap eller en stat» får sin velfortjente straff? Åpne samfunn avhenger av fredelig sameksistens mellom de viktigste trossystemene og meningsfriheten. Religionsfriheten er garantert, det er også friheten til å kritisere religioner. Etter å ha frigjort seg fra århundrer med kirkelig styre, foretrekker franskmennene diskresjon når det gjelder religion. Å kreve eksklusive rettigheter for en eller annen gruppe, og innføre restriksjoner på retten til å bestride dogmer, er en tilbakevenden til Ancien Regime, styresettet før revolusjonen.

Begrepet «islamofobi» tjener en rekke funksjoner: Det benekter den harde virkeligheten ved den islamske offensiven i Europa enda bedre ved å rettferdiggjøre den. Det angriper sekulariteten ved å sidestille den med fundamentalismen. Men fremfor alt er dets hensikt å stoppe munnen på alle muslimer som stiller spørsmålstegn ved Koranen, som krever likestilling mellom kjønnene, som hevder retten til å gi avkall på religionen eller som ønsker å praktisere sin tro fritt, uten å underkaste seg diktatene gitt av skjeggete, prinsipptro menn. Av dette følger at unge jenter blir stigmatisert for ikke å bære slør, akkurat som franske, tyske eller engelske statsborgere av nordafrikansk eller tyrkisk opprinnelse blir når de krever retten til å stille seg likegyldig til religion, retten til ikke å tro på Gud eller retten til ikke å faste under Ramadan. Pekefingre rettes mot disse overløperne, som overgis til sine religiøse gruppers vrede for å knuse ethvert håp om forandring blant tilhengerne av profeten (i Frankrike finnes det betegnende nok et «kollektiv mot islamfobi» som støtter kvinner som er bøtelagt for å ha båret heldekkende slør).

Vi medvirker på verdensomspennende skala til å konstruere en ny tankeforbrytelse, hvilket minner sterkt om hvordan Sovjetunionen behandlet sine «folkefiender». Og våre medier og politikere gir det hele sin velsignelse. Sammenlignet ikke selv den franske presidenten — som aldri unnlater å gjøre tabber – islamofobi og antisemittisme? Et tragisk misgrep. Rasismen angriper folk for det de er: svarte, arabiske, jødiske, hvite. Den kritiske tanken tar på den annen side åpenbaringssannheter opp til diskusjon, og de gjør de hellige skriftene til gjenstand for såvel eksegese som endringer. Å forveksle de to er å bringe religiøse spørsmål fra et intellektuelt til et rettslig plan. Enhver innvending, enhver spøk blir en forbrytelse.

Skjending av graver eller hellige steder er naturligvis en sak for domstolene. I Frankrike er det for det meste kristne gravsteder eller kirker som er berørt. La oss ikke glemme at blant alle de monoteistiske religionene er kristendommen i dag den mest forfulgte – særlig i islamske land som Algerie, Irak, Pakistan, Tyrkia og Egypt. Det er lettere å være muslim i London, New York eller Paris enn å være protestant eller katolikk i Midtøsten eller Nord-Afrika. Men begrepet «kristenfobi» fungerer ikke – og godt er det. Det finnes ord som skjemmer språket, som tilslører betydning. «Islamofobi» er ett av de ordene som det haster med å slette fra vårt vokabular.

Pascal Bruckner er født i 1948, og er en av Frankrikes ledende filosofer. Hans arbeid inkluderer bøker som «The Temptation of Innocence – Living in the Age of Entitlement» (Algora Publishing, 2000), «The Tears of the White Man: Compassion As Contempt» (The Free Press, 1986) «The Divine Child: A Novel of Prenatal Rebellion» (Little Brown & Co, 1994) Evil Angels (Grove Press, 1987).

Artikkelen L’invention de l’«islamophobie» sto opprinnelig på trykk i franske Libération 23. november 2010. En engelsk oversettelse finnes hos Sign and Sight

Oversatt av herr Skaug