Kommentar

lucifer.judas.brutus.cassio

Bildet: Lucifer fortærer Judas Iskariot, Brutus og Cassius.

Først forsvinner spørsmålstegnet

Noe vi kjenner fra marxistisk venstreside er idéen om altoverskyggende onder, og sekkebetegnelser å kaste dem inn i. Ulikheter, markedets bestemmelse av priser og lønninger og ditto lidelser skyldtes kapitalismen; det onde. Og borgerskapet legemliggjorde skylden.

Marxistenes nytale sørget for å omtale alle verdens onder med et begrenset antall begreper (kapitalisme/borgerskap/klassekamp), hvilket skulle gi inntrykk av at all ondskap – dypest sett – kun bestod av disse konseptene og utgjorde ondskapens grunnleggende bestanddeler, hvorav alle andre onder kan utledes. Du kjenner dagens gjengangere: homofobi, anti-semittisme, sexisme, misogyni, islamofobi … etc.

Politikk og tenkning går da ut på ett: demonologi og djevelutdrivelse.

Tross alle fancy nyord forsøker aldri denne demonologien å fortelle om noe nytt, for hele poenget ligger i å fange tanken, eller i det hele tatt jage den med en sådan iver at man ikke har krefter igjen til å gjøre motstandå .

Heri ligger forklaringen på de endeløse diskursene, uendelig nye emnene innen tverreligiøse studier, feminisme eller kjønnsstudier, og avisenes uuttømmelige behov for å gi forsikringer om alt mulig som ikke har noe med islam å gjøre. Det er en prossess i mental inngjerding, hvor man – som de flokkdyrene de jo er – bruker kodeord som «mangfold» og «toleranse» som felles påler for en trygg og uniform innhegning.

Ettersom disse «pålene» ikke egentlig har noen reell, god egenverdi, blir det av altoverskyggende betydning å vise hvor dårlig det går de som befinner seg på den andre siden, og kanskje sørge for det også.

En lurer kanskje på hvem i all verden det er som holder på med sånt. Hvem skriver flere hundre sider om «globalkomparative studier», «klassekamp fra et kjønnsteoretisk perspektiv» og «globale og flerkulturelle fellesskap i urban utvikling»? Hva driver dem? Penger? Sex? Berømmelse? Hele denne virksomheten går ut på ett, som er den totalitære kontrollen bare makten over språket gir. Denne fristelsen følger alle tenkende og talende vesener, idet de ser at en kan få has på verdens ustyrligheter ved å underkaste tanken språket.

«Hverdagsintegrering», hva er det for noe? Assimilasjon, det skjønner vi; innvandrere må gjerne ta etter nordmenns kultur og væremåter. Men hvordan ble hele hverdagen min et integreringsprosjekt? Betyr det at også jeg skal integreres? Vi la aldri merke til spørsmålstegnet i alt snakket om «hverdagsintegrering», for det var aldri der, og vil aldri vise seg så lenge selve formålet ved prosjektet er å gjøre virkeligheten underordnet venstreideologien. Assimilasjonen er praktisk selvforklarende, men den kulturelle siden av «integrering» har unektelig en ideologisk komponent.

Demonologien – det er: lærdommen om djevelutdrivelse – å utgi seg selv som en endelig moralsk åpenbaring à la Koranen, med det formål å krysse av virkeligheten som et «løst problem», så de kjærtegnede abstrakte begrepene kan begynne å materialisere seg og danne utopien (som for alle uinnviede er dystopien). De som ikke har omfavnet den nye religionen og tilhørende eksorsisme-praksis mot alt vestlig, blir derfor regnet som frafalne. Denne holdningen ble tydelig, da vi så den liberale eliten rette sitt indignerte pressekorps mot Trumps Amerika, som frafalne.

UiO-professoren, bosatt på Nesodden, ser derfor om seg i lett hvitvinsrus og spør irritert ut i hagen «Hva er norsk, liksom?», i et stemmeleie til forveksling meget likt måten hun spør om hvem det er som har glemt å bruke dobørsten på toalettet. Den progressivt avanserende kulturmarxismen retter seg kun med indignert irritasjon mot spørsmålstegnet – for tvilen impliserer tro, og vår tro på det felles norske, det felles vestlige er for dem enten frafall eller heresi.

Nytalen som gjør oss til islamistenes nyttige idioter

Venstresidens nye betegnelser for all ondskap i dag, ender symptomatisk nok alle sammen med «fobi», i vår terapeutiske tid.

Vi ser hvordan pressen forsøker å innbille seg selv at de utøver noen reell makt, ved å rulle ut sitt arsenal av fordømmende formularer: sexisme, rasisme, homofobi, xenofobi, islamofobi, antisemittisme, intoleranse.

Mest betydningsfullt og av mest omfattende i konsekvenser, er kreftene som manes mot islamofobi.

En overlevende fra redaksjonen i Charlie Hebdo Zineb El Rhazoui begynner sin bok Å knuse den islamistiske fascismen* ved å sitere den franske ordboken larousse.fr:

Islamofobi: feminint substantiv, fiendskap [hostilité] mot islam; muslimer.

Hun synes derfor godt berettiget i sitt utsagn om at vi «alltid vil være og forbli islamistenes nyttige idioter» så fremt vi ikke greier å tre ut av denne kulturmarxistiske tvangstrøyen, som ønsker Den andres kulturelle «frigjøring», og dertil den nødvendige likvideringen av vår vestlige sivilisasjon.

Én av nytalens viktigste trekk er at den er énsrettet. Den slår bare én vei.

I sin Terror and Liberalism skrev Paul Berman i 2005 om de totalitære mytiske tankestrømningene som oppstod til høyre og venstre i Europa etter første verdenskrig. Fascismen og nazismen ble vi kvitt, mens den venstreideologiske totalitarismen stadig lever med oss. Berman hadde sett forbrødringen mellom den europeiske radikalismen og den islamistiske oppvåkningen i Midt-Østen på 70-tallet. Der muftien av Jerusalem hadde mistet sin støttespiller i Det tredje riket, fant de en ny femtekolonne å spille på innenfor Europas kulturelle murer. Det er denne anti-vestlige strømningen innen Vesten som gjorde at Hillary Clinton fant det for godt å bistå Panterne i deres væpnede revolusjonære virksomhet, og at kulturradikalerne i The New York Times Review of Books legitimerte stemmene som kalte til seksuell krigføring mot hvite kvinner.

I et samfunn karakterisert av denne radikaliseringen var det at Ian Buruma kalte Theo van Gogh en «opplysningstids-fundamentalist», etter at van Gogh var blitt henrettet på åpen gate av en islamist. Det er i konteksten av denne relativismen, og denne febrilske angsten for vår egen sivilisasjons verdier, at vi finner en fransk innenriksminister som, i frykt for å støte muslimske samfunn og ledere, tok en film av plakatene og programmet, ettersom den handlet om en imam in spe som konverterer til kristendommen. I samme tidsrom ble en film, som handler om konverteringen av en lunken katolikk til islam, kalt «en vakker lærdom i håp og toleranse».

Relativismen er synonym med anerkjennelsen av andres suverenitet og rett til egne parallellsamfunn. Relativismen er synonym med underkjennelsen av overgrep mot «majoritetsgrupper», som de tyske kvinnene i Køln 2015.

Det er viktig å påpeke de ideologiske drivkreftene bak disse talehandlingene mot virkeligheten, ellers vil kreftene bak nytalen nå sitt mål om å overmanne vår mentale suverenitet i det offentlige ordskiftet, idet ordpolitiet overtar for alle tankeprosesser. Slik forsøker en å bibeholde det offentlige ordskiftet som en parallell terapeutisk virkelighet. De ønsker seg ikke bare «alternative facts», men ordskiftet som en alternativ virkelighet.

Alle disse fenomenene finner sammen i kultusen som skaper bråket om islamofobi.

Den 1. februar utkom «Un Racisme imaginaire», «En forestilt rasisme» av Pascal Bruckner. Her er et utdrag som fortjener å gjengis:

Bråket om islamofobi er avslørende for et fenomen: den kontinuerlige fremveksten av «nye rasismer» som man bokfører med en febrilsk angst. Dette begrepet har nådd en galopperende overvektighet som sluker alle andre begreper om væremåter, oppførsler, og tradisjoner som inntil tidligere ikke hadde noe med det å gjøre. Lik humanismen er antirasismen et åpent marked i full ekspansjon, hvor hver gruppe, for å overleve, må vise frem at de lider og hvordan, hvilket utgjør ens unike status. Dette er ikke lenger foreningene av borgere som slår seg sammen for å bekjempe rasisme; disse er konfesjonelle lobbyer eller samfunn som finner opp nye former for diskriminering, for å rettferdiggjøre sin eksistens, og å motta maksimalt av publisitet og erstatninger. Claude Lévi-Strauss sa det allerede den gang: «Intet kompromitterte lenger, svekket fra innsiden eller gav mer avsmak for kampen mot rasisme, enn denne måten å blande begrepet [rasisme] inn i alle supper, idet [anti-rasismen] blandet falske, men eksplisitte teorier, med tilbøyeligheter, felles væremåter, som det ville være rent illusorisk å tro at menneskeheten en dag skulle kunne fri seg fra.» Antirasisten er dermed en blodhund som hver morgen graver frem en ny form for diskriminering, ganske fornøyd med å ha tillempet det progressivistiske tankesystems store hierarki av begreper.

Som en filosof, en elsker av visdommen og en systematisk tenker har Bruckner måttet stille i retten for sin anklage mot to aktivistgrupper for å ha «ideologisk rettferdiggjort døden til journalistene i Charlie Hebdo» og å være «‘Collabos’ av Charlies drapsmenn.» Vi har også hatt disse «samarbeidspartnerne» i Norge, som uavhengig av intensjoner legger til rette for og legitimerer politisk vold, idet de snakker om «ekstremister på begge sider» og sidestiller skribenter og voldelige salafister. Dette er ikke enkelthendelser. New York Times kalte forsvarerne av burkini-forbudet i Frankrike for «sekulære salafister». Vår tid har vanskelig for å høre om sammenhengene, at ideas have consequences (Richard Weaver). De er barnslige mennesker i voksne kropper som ikke vil snakke konsekvenser, men farligst av alt: de er utrustet med en ideologi. Denne er man som barn av sin tid, kalt til å forstå.

Vi har ikke «safe spaces» her i Europa, i konkret form som i USA, men sterke krefter forsøker å påberope seg retten til å ha permanente sit-ins i offentligheten, samfunnet og våre liv for aldri noensinne å få sine trosartikler krenket igjen.

Disse Europas sykdommer vil ikke gå over med det første – kanskje ikke før det har gått riktig galt. Eller får vi en oppvåkning? Å lese Bruckners siste bok synes uansett ikke å være noen dårlig investert tid.

 

XVM7d99af4c-df25-11e6-8028-58db780a6f0a-127x200

Un racisme imaginaire, av Pascal Bruckner, Grasset., 272 sider, 19 €. I salg den 1. februar.

* «Détruire le fascisme islamique», El Rhazoui, Ring© 2016