Kommentar

Venstresiden drar med seg en tung arv som består i å holde folk i age med mytologier og skremsler. Det er en teknikk de har til felles med ytre høyre fløy. Vi snakker om ideologi som brukes religiøst og etterhvert utvikler religiøse trekk.

Klassekampen står dypt forankret i denne tradisjonen, men der skjer det likevel ting, om det er oppløsning eller oppvåkning er ikke godt å si. Bjørgulv Braanen forsvarte nylig Viktor Urbans regjering mot overdrevne angrep. Avisen har vært ledende på å ta opp alle konfliktene tiggerinvasjonen fører med seg.

Ny Tid derimot under Dag Herbjørnsrud er reaksjonær, gammelsosialistisk. Hva tyr man til i motgangens stund? Hvilket middel er en vidundermedisin mot alle problemer? Å henge ut motstandere som nasjonalister og populister.

Ny Tids siste nummer er et svært ufint og grovt angrep på SVs egen ungdomsorganiasjon SU under Andreas Halse, Senterungdommens Sandra Borch, og Unge Venstres Sveinung Rotevatn. De presenteres på forsiden under tittelen: Borten-ungdommen. Mer oljeindustri, nasjonalisme og «høyreretorikk». Slik endret de radikale ungdomspartiene seg.

Journalist Torbjørn Tumyr Nilsens sammenstilling forteller i kortform at de tre lederne har tapt sin sjel og gått fiendens ærend.

Ny Tid legger spiller på innarbeidede assosiasjoner som utløses av ordene «nasjonalisme» og «høyreretorikk». Det er begreper som fører lukt i fortapelsen for gammelsosialistene.

Artikkelen er lummer. Den er både eksplisitt og implisitt en fortelling om ungdomspolitikere som har sveket, ikke minst moralsk. For skulle ikke Norge være et annet land etter 22/7? Ny Tid retter sin kritikk på bakgrunn av 22/7. Går det å svikte miljøet og innvandrerne etter et slikt angrep? Journalist Tumyr Nilsen poengterer at kursendringen har skjedd etter 22/7. Alle forstår betydningen: å bli nasjonalist og høyrepopulist etter 22/7 er utilgivelig svik.

Det er nivået Ny Tid legger seg på. Tre kjente navn er med på notene: Frank Aarebrot, Eskil Pedersen og Kristin Clemet.

Aarebrot begynner å bli gammel.

-SU-politikere er ungdom under utdanning, og de har kanskje begynt å lytte mer til klimaskeptiske astrofysikere, såkalte klimarealister på Blindern, enn FNs klimapanel, sier Aarebrot.

Eskil Pedersen er erfaren nok til å forstå Ny Tids vinkel. Han forsøker å innkassere poeng på de andre ungdomsorganisasjonenes bekostning. Pedersen sliter med å leve opp til de forventningene han selv har skapt. Han er for dogmatisk og forkynnende.

Ny Tid påstår at de tre andre organisasjonene har sviktet miljøsaken. Når Ny Tid spør: – Har også AUF sviktet her? svarer Pedersen: – Nei jeg vil si at vi har gått i motsatt retning.

Men aller verst er det hvis man våger å røre ved tabuer i debatten om islam, og det er det Andreas Halse har våget. Han har stukket hodet frem og sagt ting en sosialist ikke kan eller må si. Han har ikke respektert den store no-go-zonen som alle som skal delta på den offisielle scenen må ha inne i hodet: den som sier at man skal gå utenom og kun benytte fraser, klisjeer, og svada. At det politiske språk forfaller til noe som minner om orwellsk nytale – hvor alt blir omskrevet i eufemismer, alt blir «utforderinger», betyr mindre. At det politiske liv blir kun for innvidde, at resten sovner eller går sin vei, bryr man seg ikke om.

Gallupene bryr man seg åpenbart ikke heller om. SV vil med dagens kurs trolig falle under sperregrensen. Det er fortjent.

Det er denne søvngjengerske linjen folk som Halse forsøker å bryte. At han provoserer noen forestillinger som også omfatter Civita-leder Kristin Clemet, forteller en underlig historie om dagens Norge. Hun er like krenket som Dag Herbjørnsrud over Halses utspill om hijab. For det er det det handler om.

Civita-lederen vil ikke kritisere ungdomspartiene, men også hun lar seg overraske over spesielt ett av partiene.

– Det er forunderlig at SU beveger seg i den retningen som de gjør nå. Slik jeg ser det, er dette et skritt i motsatt retning av hva eksempelvis Bård Vegar Solhjell sine tanker om SV som et sosialdemokratisk grønt parti. Mye av det Halse har sagt overrrasker meg. Som uttalelsene om innvandring. Mye av det hans sier er gjennomført illiberalt, og langt fra hva jeg hadde forventet meg fra SV sitt ungdomsparti, sier Clemet.

Her oppstår en «morsom» konstellasjon: gammelsosialisten Herbjørnsrud og liberalisten Clemet møtes, i et felles angrep på ungdomspolitikere som ser at arbeidsinnvandring og annen innvandring, asyl og gjenforening, betyr økonomiske og kulturelle problemer som er ved å vokse oss over hodet.

Her møtes fiffen og dogmatikerne: velstående mennesker tjener på innvandringen, eiendomspriser går opp, og skaper vekst, krisen i Europa tvinger Norges Bank til å holde lav rente. Det er vinn-vinn. Hva bryr det velstående mennesker at Oslo blir forgjeldet, at sykehus og infrastruktur ikke klarer å henge med? Flere på venstresiden har oppdaget at dette ikke går. EØS-avtalen og Schengen gjør oss til de facto-medlemmer av EU. Vår handlefrihet er sterkt begrenset.

Denne oppvåkningen går på tvers av alle partipolitiske skiller. Men i stedet for å ta kritikken alvorlig, er Eskil Pedersen med på å stemple den som politisk uren.

I et kriserammet Europa har Norge plikt til å ta imot arbeidssøkende, mener han. Noe annet er isolasjonistisk og nasjonalistisk. Dette er argumenter fra minst ti år tilbake. I dagens situasjon er det ren svada.

– Vi har en åpenbar plikt til å stille opp når Europa trenger oss. Da er ikke stenging av grenser rette vei å gå. Dessuten har et åpent arbeidsmarked og internasjonalt samarbeid også mot Europa, tjent Norge utrolig godt, sier Pedersen.

Ordene røper en total mangel på forståelse for krisen. Dens omfang og dybde. Pedersen kobler de to former for innvandring, arbeid og asyl sammen, og får det til å bli et krav om «stenging av grensen».

Pedersen later som han snakker i solidaritetens navn, men han snakker i virkeligheten på vegne av Brussel og den del av befolkningen som tilhører den ressurssterke, høyt utdannede delen. De fleste arbeidsledige i Europa vil aldri ha en sjanse i Norge, enn si komme seg hit. Og hva med den norske ungdommen som blir utkonkurrert?

På den ene siden luftig retorikk, på den annen stempling av motstandere som fordervede, som fortjener utstøting.

Aarebrot kobler også innvandring/islam og den økonomiske krisen på en måte som frakjenner Halse og SU moralsk legitimitet.

– Når SU velger å bruke landsmøtet til hijabdiskusjon, samtiig som 50 prosent av de unge i Sør-Europa står uten arbeidk virker det litt rart. Det kan virke som SU, som tidligere har vært internasjonalt orienterte, er i ferd med å gi avklall på den internasjonale rettferdigheten sier Aarebrot.

Der har vi den gyldne målestokken, den som er ufravikelig: den internasjonale rettferdigheten. Men hvem forvalter den? Hvem bestemmer hvordan den forstås?

Kan det tenkes at endringene er så store at den må redefineres? At det ikke er nok å måke ut penger med gode forsetter, men at man også må se på resultatene?

Den som nekter og velger å drive hekseprosess i stedet, svikter noen av politikkens grunnregler.

Det er det utstuderte, nedrige som har slike negative ringvirkninger: Man slår under beltestedet samtidig som man hevder at det er de andre som er umoralske. Det er den øvelsen Clemet, Aarebrot og Pedersen deltar i, og det sier en del om dagens politiske klima.

Ny Tid gir selv et godt eksempel på hvilke konsekvenser dette kan få. Bladet har sett på hvordan Aftenposten tok opp den svenske etnologen som kritiserte Lars Myttings vedbok for å være rasisme. Ny Tid fant ut at avisen hadde basert seg på nettstedet Fria Tiders gjengivelse av et intervju Jonas Engman ga til Expressen. Uten å oppgi kilde. Fria Tider spisset hans uttalelser og tolket den til å være en  anklage om rasisme, og Aftenposten gikk videre på dette i tittel og ingress og lot som om Fria Tiders fortolkning var Expressens! I neste omgang ba Aftenposten norske samfunnsaktører om sitt syn på meninger som hverken Engman eller Expressen hadde gitt uttrykk for. Først da Ny Tid tok opp dette, endret Aftenposten nettversjonen. Flere ganger. Å lese disse revisjonene er ganske fornøyelig.

Ny Tid er selv et eksempel på denne form for journalistikk når det slår det opp som Feilkopierte høyreekstreme. Ny Tid siterer Expo som belegg, men Expo har et selektivt forhold til hva som er ekstremt. Det overdriver visse former og ser ikke andre. Kort fortalt.

Halse har opplevd denne trollingen på kroppen. Etter at han tok opp hijab som politisk sak. Og verst har det vært fra Sverige.

Det som derimot har overrasket meg er intensiteten og formen på mange av motangrepene som har kommet mot meg personlig og mot SUs medlemmer. Vår invitasjon til en prinsipiell debatt er blitt møtt med åpne armer hos en del, men hos enkelte også med total avvisning og svartmaling. Over de siste dagene og ukene har både jeg og andre medlemmer i SU måttet tåle beskyldninger fra enkelte marginale, men høylytte miljøer om islamofobi, religonsforakt, rasisme og mye mer. Noen har til og med gått så langt at de har trukket inn 22. juli og at dette i seg selv er grunn nok til at SU ikke bør ta i debatten.
Berøringsangst
At den utdannede venstresiden med alle sine hyllemeter med bøker og studiepoeng fra ulike universiteter ikke klarer å ty til mer avanserte debattformer enn svartmaling og rasismestempel, er bekymringsverdig. Det vitner ikke bare om intellektuell latskap, men om en fullstendig berøringsangst overfor en debatt som av gode grunner er vanskelig å ta.

..

Noen av de mest frådende rasismeangrepene mot oss kommer fra våre svenske naboer. Der er debatten langt mer polarisert enn her hjemme. Utspill som bare fyrer opp marginale venstremiljøer i Norge er nok til å fremprovose kollektiv fordømmelse av en samlet svensk politikerelite. Berøringsangsten hos søta bror for å ta i vanskelige debatter når det kommer til religion og integrering har vært så sterk at bare det å omtale problematikken er ensbetydende med å melde seg som frivillig målskive i en intens skyttergravskrig mellom høyreekstreme på den ene side og kulturrelativister på den andre.

Hva er forskjellen på en rasist og en antirasist hvis de benytter samme metode? Det er spørsmålet som kan utvides til å gjelde kommunisme og nazisme/fascisme. Hvis de benytter samme metoder, hva er da forskjellen? Den moderne verden svarer: «ingen». Det er det svaret mange gammelsosialister, venstreliberale og selv dagens høyremennesker har vanskelig for å ta inn over seg. De mener det er en forskjell når det er de selv som forvalter den eneste sannhet.

Noen har funnet ut at man kan holde folk i age ved å spille på frykt. Å utnytte 22/7 er å synke til et lavmål.

Det er ved å skje en oppvåkning. Folk reagerer på metodene. De forstår at det kan ramme hvem som helst når også SU, SpU og UV kastes i samme gryte og får merkelappen nasjonalist og populist.

Les også

– Et endelig oppgjør -
Skifte av vindretning? -
Friksjon -
Den vanskelige samtalen -
Frykten for det frie ord -
- Frihet er gudsbevissthet -

Les også