Kommentar

To valg forteller om en ny politisk virkelighet i Europa: Femstjernerbevegelsens 25 % i Italia og Ukips detronisering av de konservative ved suppleringsvalget i Eastleigh. Begge forteller om store rystelser i folkedypet, og det kommer mer.

Europa er i krise. Også politisk. Bør vi ikke hilse velkommen alle tegn på at folk bryr seg? Det verste i en krisesituasjon ville være likegyldighet. Det er da ekstremismen får fotfeste. Hvis folk bryr seg har de som regel sunt vett og instinkt nok til å velge demokratiske alternativer.

Både Beppe Grillo og Nigel Farage er demokrater. Farage representerer det sunne konservative Storbritannia som har fått nok av EUs sentralisering, byråkrati og maktbrynde, som demonterer den nasjonale suverenitet og med den demokratiet. To saker trakk stemmer ved suppleringsvalget: EU-motstand og innvandring. De to henger sammen. EU har åpnet dørene på vidt gap med sin grenseløshet. Samtidig vokter Brussel nidkjært rettighetene til innvandrere og asylanter, på bekostning av den innfødte befolkningen. Dette løpet har pågått i mange år og båten er ved å bli full. Storbritannia har ikke plass. Norsk infrastruktur klarer heller ikke henge med.

Dynamikken bak innvandringen er også ved å bli tydelig for stadig fler, og ser ut til å ha nådd et vippepunkt. Folk forstår sammenhenger, og pressen blir nødt for å levere varene hvis den vil fortsette å fortjene navnet.

Slik skapes en oppdrift og det var den Farage høstet fordelene av. David Cameron valgte å investere sin politiske kapital i homofilt ekteskap. Når høyresiden i partiet sier han er blitt for «metropolitan» mener de at dette ultraliberale iniativet for en minoritet ikke er klok politikk. Det har anstrøk av utopisme.

De samme trekkene gjenfinnes i norsk politikk, selv om Fremskrittspartiet er mer vaklete og usammenhengende enn Ukip og Farage, hvilket den lave oppslutningen på meningsmålinger reflekterer. Det betyr ikke at velgerne er borte.

På skinner

Cameron  må velge – folket eller en en etablert struktur der politikken går på skinner.

Poenget er at i en krise endres destinasjonen: den er ikke lenger det som politikerne bestemmer. Krefter utenfra overtar. En politiker verdig navnet forstår situasjonen og justerer kursen. Han/hun viser velgerne at de har fanget opp signalene. Men i det megaprosjekt som det nye Europa og det nye Norge er, klarer ikke politikerne det. De har bundet seg selv til masten. Eller de påstår andre har gjort det. De har fratatt seg selv handlingsrommet.

Jo mer de hevder seg bundet, jo raskere forplanter krisen seg til politikken. De graver sin egen grav.

Et sterkt element av utopi og ideologi og medfølgende misjon og moralisme, gjør at folk får politikerne i Brussel og Europarådet i halsen. Thorbjørn Jagland hører ikke det. Han vil bruke lovverket mot folk med meninger han ikke liker. Mange norske samfunnsdebattanter er enig med ham.

De er politiske dinosaurer hvis tid er forbi.

Revolusjonen

Beviset på det er Beppe Grillo. Grillo har forstått at den digitale tidsalder forandrer politikken. Den politiker som ikke lytter til grasrota vil fremprovosere den motstanden han enten overser eller utstøter.

Italia har tidligere hatt folketribuner som har tatt kampen opp mot korrupsjonen, de lukkede rom, et system det tilsynelatende er umulig å endre: tenk på antikorrupsjonsdommerne under Silvio Berlusconis første periode og Rene Hender-bevegelsen.

Det er den hansken Grillo har plukket opp og responsen har vært overveldende.

Grillo appellerer til et anarkistisk instinkt hos italienerne: forakten for makten, en dyp mistillit til de styrende. Og med god grunn.

En lignende anarkisme er merkbar over hele Europa: Den er en blanding av rockekulturens Power to the People og en historisk taushet i folkedypet.

Folket har en stemme – de kan uttrykke seg på nettet og de har oppdaget makten ved å være mange og finne hverandre.

Før sa man at makten lå i rennestenen, og snakket om gatas parlament. Nå ligger makten i det virtuelle rom.

Er ikke det et fremskritt?

Før gikk italienerne ut på gatene i svartskjorter og spilte en dårlig opera som het fascisme. I dag utveksler de meninger og skaffer seg kunnskap og kommer til konklusjoner. Er det ikke det demokrati handler om?

Basta! De har fått nok.

Det er ikke mobben som mobiliseres. Det er vanlige folk, og særlig de under 45. Det samme fenomen utspant seg da Yair Lapid gjorde et brakvalg i Israel. Han appellerte til middelklassen. Også dette var et Basta!-valg – et nok er nok.

I bevegelse, på egen hånd

Dette er hva politikerne og mediokratiet frykter mest av alt: at velgerne skal sette seg i bevegelse og gå i en helt annen retning.

Det sies og skrives at Beppe truer økonomien og fremtiden i Europa. Han sier han vil trekke Italia ut av euroen. Bare antydninger om dette skaper panikk.

Men hva hvis han har rett? Hva om det er euroen som skaper krisen og den politikken det er et uttrykk for?

Er det ikke da bedre å hogge over den gordiske knuten istedet for å seigpine pasienten til døde?

I økonomien er det verste man gjør å hive gode penger etter dårlige. Kanskje EU er et fiasko-prosjekt, eller er ved å bli det, fordi man ikke vil lære? Storbritannia får ikke lov til å forlenge visarestriksjonene for Romania og Bulgaria selv om det allerede er 150.000 av dem i landet.

Er ikke dette en form for krisemaksimering?

Straffen

Men hva med renten på statsobligasjoner? Vil ikke Beppes politikk styre Italia mot stupet?

Et ufattelig press vil bli lagt på ham og Femstjernebevegelsen om å besinne seg og inngå kompromisser.

Venstresiden vil si: spis de rike. Men det nytter heller ikke i en åpen verden. De vil bare ta pengene og forlate landet.

Men det som kan skje er at et folk kan si: ryk og reis. De kan si som teaterforfatteren Dario Fo: Vi betaler ikke!

At den tanken ikke har streifet maktens sentrum! I USA betalte Obama milliarder til gigantselskaper som AIG fordi de var too big to fail. De kom seg raskt på bena og de enorme bonusene var snart tilbake., mens vanlige folk måtte blø. Ville det ikke vært riktigere å la de store som hadde satset for risikabelt gå over ende? Er det ikke slik kapitalismen må fungere hvis den skal være sunn?

Dagens politiske skillelinjer går ikke langs den vanlige høyre-venstre-aksen. Den går på tvers og handler om tilhørighet, verdier, og makt.

Stikkord er autensitet: Som Animal Mother sier til hovedpersonen i Stanley Kubricks Metal Jacket: You talk the talk but can you walk the walk?

Folks inngrodde mistro til folk som bare prater og som viser seg å være bare tomprat, øker når varene ikke leveres. I en krisetid undergraver svada tillit og dermed demokratiet.

Derfor fyller ikke-profesjonelle politikere som Beppe Grillo og Yair Lapid et enormt behov for autensitet. Hvis de ikke skal skuffe betyr det kanskje at deres tid i politikken ikke blir så langvarig.

Folk har alltid hatt behov for ledere og i en krisetid får de et anstrøk av helter.

 

 

http://www.nytimes.com/2013/03/04/world/europe/beppe-grillo-italys-gadfly-reflects-a-movement.html?_r=0