the-end-of-eu-as-we-know-it

the-end-of-eu-as-we-know-it

Mange av reaksjonene etter folkeavstemningen i Storbritannia har vært et ynkelig skue. Noen hevder at de dumme stemte mot EU på grunnlag av usannheter (mens de intelligente naturligvis ikke gjorde noe tilsvarende). Andre trøster seg med at det ikke vil bli noen reell britisk utmeldelse av unionen, atter andre at Storbritannia i så fall går en mørk fremtid i møte.

Det meste av dette er enten maktspill eller terapeutisk virkelighetsflukt – av det ideologiske eller identitære slaget. Det som er så trøttende for oss som i utgangspunktet liker å lese aviser, er at terapien også bedrives av så mange politiske kommentatorer.

Et hederlig unntak er Dirk Schümer, Europa-korrespondent i Die Welt, som i en lang kronikk den 25. juni uttrykker stor forståelse med avstemningsresultatet i Storbritannia. Fra en sentral medarbeider i det som er en av Tysklands to-tre viktigste aviser, er denne teksten et nådeløst oppgjør med EU.

ANNONSE

Schümers hovedanliggende er at et flertall i befolkningen synes at EU har sviktet, og i et demokrati finnes det ingen mer katastrofal evaluering. Det betyr ganske enkelt slutten på EU slik vi kjenner det.

For den hittil største demokratiske feltevalueringen av medlemskapet i den engang så eksklusive EU-klubben, har vist oss tre ting: For det første er EU i sin nåværende tilstand rett og slett ikke lenger verdsatt av flertallet, alle sine udiskutable meritter til tross. Derfor kan institusjonene for det andre ikke lenger fortsette å være så blinde for realitetene som før.

For det tredje har det nåværende ledersjiktet vist seg ute av stand til å stanse den åpenbare forvitringen av samtidens største politiske prosjekt. Krisene og de strukturelle problemene har ganske enkelt vokst de profesjonelle problemløserne i kompromissfabrikken EU over hodet.

Han går heller ikke av veien for å helle salt i såret:

Britenes utmarsj fra Den europeiske union betyr et tidsskifte, kanskje ikke så mye for Storbritannia, som aldri helt følte seg hjemme i EU, men for resten av Europa.

Når alt kommer til alt har borgerne fra Skottland til klippene ved Dover ikke bare valgt bort David Cameron, men også de nølende og sneversynte EU-lederne, hvis argumenter ikke fikk noe flertall med seg. Unionens linje for steilt å ri stormen av har nå også mislyktes.

Så langt er det ingen nevneverdige tegn til selvransakelse eller revurderinger hos dem som, stikk i strid med virkeligheten på bakken, ivrer for det storslagne EU-prosjektet. Det ville være på tide med litt magemål:

Egentlig hadde EU nå trengt en reform av hode og lemmer: en strømlinjeforming av beslutningsprosessene, en forenkling av de innviklede institusjonene, og en slutt på den udemokratiske dynamikken ved å styrke Europa-parlamentet. Og fremfor alt en slutt på at medlemslandene driver sin egoistiske hestehandel i hovedstedene, for siden å sende Svarteper til Brussel.

Schümer er ikke optimist:

Men hvordan skulle nå det gå til? Hvordan kan man i ro og mak restaurere en ruin som nettopp er blitt forlatt av noen av beboerne? Og hvordan vil administrasjonen i Brussel, med sin sedvanlige treghet og de neste månedenes uforutsigbare forhandlinger om utmeldelse, forhindre at det nå oppstår en dominoeffekt?

Det dummeste levebrødseuropeerne nå kan gjøre, skriver han, er å rakke ned på britiske velgere:

Britene forlater ikke EU som trangsynte snobber som egentlig ikke ville gå sin vei, men som stolte demokrater som ikke lenger vil finne seg i EUs skavanker og politiske svikt. Det er ikke britene som har splittet landet dypt i tilhengere og motstandere, i snyltere og tapere, i bakstrevere og fornyere, eller i nasjonalister og verdensborgere. Det har EU allerede klart helt på egenhånd.

Unionen har falt for eget grep, ikke minst takket være fellesvalutaen og opptredenen i migrasjonsspørsmålet. Ironisk nok er det britene, som ikke er hardest rammet av dette, som har gitt europeerne en stemme:

Den samme institusjonen som lot seg hedre med Nobelprisen som et fredsprosjekt uten alternativer, har takket være kaosvalutaen euro og overbærenheten med den uregulerte innvandringen opplevd et dramatisk tap av sympati langt utenfor Storbritannias grenser. Før britene nå sa bye-bye, brant det allerede på alle bauger og kanter.

Det finnes ingen quick fix for EU når det skjer en fremvekst av nasjonalistiske bevegelser over hele Europa, og det er i parentes bemerket dobbelt ironisk når det ikke skjer i Storbritannia, hvor befolkningen er blitt hørt. Den livsfjerne EU-eliten som for alt i verden ikke vil ha nasjonalisme, bereder grunnen for den.

Hvis vi har uflaks, befinner oss vi nå i siste akt av et historisk drama. Strengt tatt er Brexit i alle fall den logiske følgen av at EU-grunnloven strandet etter folkeavstemningene i Nederland og Frankrike i 2005. Etter det skranglet de uoversiktlige institusjonene avgårde mer eller mindre uten styring, og politikerne la ingen demper på de mest ambisiøse prosjektene for superstaten – Schengen og euroen.

Som Jean-Claude Juncker helt åpenhjertig hadde sagt, skulle Europa ganske enkelt gå videre uten å stille borgerne unødige spørsmål. Nå er de blitt spurt, og det er blitt klart hvor langt ideal og virkelighet, elite og folk, har fjernet seg fra hverandre.

Europa har brydd seg altfor lite om sine egne borgere – og ikke omvendt. Når folk dessuten kan se hver dag hvor dårlig EU fungerer som videreutvikling av og erstatning for de tradisjonelle nasjonalstatene, så bør ikke lederne forundre seg (og slett ikke bli fornærmet) over at stadig flere mennesker foretrekker den noenlunde fungerende originalen fremfor den vaklende nyskapningen.

EU har ikke fungert på ti år, mener artikkelforfatteren. Unionen har bundet sammen land økonomisk og politisk som ikke passer sammen. Og lappeteppet holdt ikke da det meldte seg noen reelle kriser.

Bildene fra Balkan og voldsomhetene i Köln, som UKIP-lederen Farage til stadighet nevnte med velbehag, ble avgjørende for Brexit.

Det politiske toget ruller, og

den østerrikske kansleren Werner Faymann var den første, men ikke den siste, regjeringssjefen som ble offer for flyktningekrisen.

Men det er ikke noen innenrikspolitisk ustabilitet hverken i Østerrike, Spania eller Hellas som kan destabilisere unionen for alvor. Det er fremfor alt Tyskland og Frankrike som holder unionen sammen. Og da er islam også en faktor, særlig hos sistnevnte,

som i månedsvis har befunnet seg i nasjonal unntakstilstand fordi islamske terrorister også kom seg over den åpne balkangrensen, og kunne angripe Europas liberale levemåte innenfra. Alt finner sammen i en mangefasettert systemkrise.

Tilliten forsvinner i medlemslandene, og det er ikke noe rart.

Er det til å undres over at enkelte EU-land etter en slik svikt overlater innvandringspolitikken til bittelille Makedonia, eller at de vil tette Schengen-grensen etter eget forgodtbefinnende?

Kanskje risikerer man adskillig verre ting enn en britisk utmeldelse:

Er det til å undres over at en hel generasjon av unge mennesker i Sør-Europa som er uten håp, ikke vil sette fem øre på EU?

Hva om eurokrisen i strid med alle europeiske regler, og kun til fordel for bankene, bare ruller videre, og de unges liv på den måten forblir uten fremtidshåp? Øynene igjen og rett frem er ikke noe alternativ lenger, for det var nettopp med denne stupide taktikken at EU møtte veggen i Storbritannia.

EU har i praksis gjennomført en slags shakedown av seg selv:

For tiden er det bare i de østeuropeiske landene at Den europeiske union nyter popularitet og høy anseelse, og det sier alt. Det er der hvor man frykter Putins ekspansjonspolitikk, som i Baltikum, hvor milliardbeløp overføres til infrastruktur og landbruk, som i Polen, og der hvor landenes politiske klasse opptrer mye mer korrupt og udemokratisk enn i EU, som i Romania og Bulgaria.

Der, og dessverre bare der, streber man fortsatt etter å komme inn i den fallerte stormannsklubben, som en gang for alle skulle garantere en endelig fredsordning på kontinentet.

Det kan bli verre:

Men hvis EU i fremtiden vil føre rutinemessige medlemskapsforhandlinger med Kosovo og Albania eller – Gud forby – med halvdiktaturet Tyrkia, kan unionen bare vakle mot sammenbruddet.

EUs lederskap er sannsynligvis for autistisk til å tøyle stormannsgalskapen sin. Da kan det fort komme folkekrav om en nødbrems, og noen vil gjerne gi dem en:

Borgerne vil simpelthen ikke finne seg i det lenger. Og de neste folkeavstemningene, denne gangen i hjertet av Europa, kan allerede stå for døren når neo-nasjonalister som nederlenderen Geert Wilders eller Marine Le Pen i Frankrike av full hals roper opp om at også deres folk må få ta stilling til EU-medlemskapet på en demokratisk måte.

EU kan bare reddes ved å bytte ut lederskapet, mener Schümer. Kommisjonspresident Jean-Claude Juncker personifiserer det meste som er galt med ledelsen.

Som Luxembourgs statsminister har han bidratt til demonteringen av EU med utsøkte skattetriks til ulempe for naboene.

Han ble EU-sjef på den kyniske måten fra tidligere år: Den som er blitt politisk ødelagt i sitt eget land, som Prodi eller Barroso, er akkurat god nok for et skrivebord i Brussel.

Inntil videre fortsetter alt som før:

Det er en dårlig vits at demokraten Cameron går av, mens funksjonæren Juncker, hvis trette hode-i-sanden-taktikk falt sammen med et brak i London, fortsatt blir sittende ved sitt skrivebord, og sågar får lov til å lede de ydmykende forhandlingene om utmeldelse.

Hvis EU endelig vil fremstå som et demokrati, må Europa-parlamentet nå avsette Juncker. Og hele prosjektet må strømlinjeformes og gis et nytt liv av et annet og yngre ledersjikt. Når skal det skje, om ikke nå?

Det er ikke bare i EU sentralt at ledelsen bør gå i seg selv. Det som har skjedd, bør også få innenrikspolitiske konsevenser i Tyskland. Angela Merkel har ikke bare taklet eurokrisen og migrasjonskrisen dårlig, hun har også handlet i strid med EU-fedrenes ånd:

Og da Angela Merkel også i migrasjonskrisen åpnet grensene med nasjonal alenegang, og deretter med samme alenegang fremforhandlet en tvilsom overenskomst med den tyrkiske makthaveren Erdogan, viste hun folk hva hun egentlig synes om EU og dets institusjoner: svært, svært lite.

For lederen av et parti som forvalter den europeiske arven etter Konrad Adenauer og Helmuth Kohl, er dette en fallitterklæring. I bunn og grunn valgte de britiske velgerne på torsdag også bort Angela Merkel. Hun bør ta lærdom av David Cameron før hun ugjenkallelig legger EU i graven.

Det meste vi vet om maktpersoners psykologi tilsier at hverken Juncker eller Merkel er innstilt på å ofre seg for unionen. De ofrer unionen for seg selv, med mindre noen andre forhindrer dem fra det. Det er neppe lurt å holde pusten.

 

Die Welt

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629