Wolfgang_Schaeuble_05

Etter den britiske folkeavstemningen hersker det en stor og utbredt forvirring om veien videre for Europa. Desorientertheten handler både om økonomi, politikk og følelser.

Noen utnytter bortkommenheten til å fremme egne agendaer, fremfor alt ideologiske sådanne, mens andre tar omstendighetene mer til etterretning og inntar en pragmatisk holdning til de konkrete problemene som står i kø.

Blant de sistnevnte er Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble, som nylig gav et langt intervju til Die Welt.
 

Wolfgang_Schaeuble_05
 

EU lytter når en av de mektigste politikerne i det mektigste EU-landet taler så fritt som her – lange utdrag av intervjuet ble da også gjengitt blant annet i Corriere della Sera.

Den tyske statsrådens hovedbudskap er at spillets regler nå er forandret: Skepsisen til EU slik det har fungert en tid, er nå så formidabel at unionen ganske enkelt ikke kan fortsette som før.

ANNONSE

Det behøvdes altså en Brexit for å fjerne enhver tvil om dette. Finansministeren lar seg ikke trøste av at noen angrer på at de stemte Leave – med rette, gitt at undersøkelser nå viser at enda flere angret på det motsatte. Resultatet ble en tung bakrus for ham:

Welt am Sonntag: Gråt De?

Wolfgang Schäuble: Det var som å få et slag i hodet.

Det viser seg at Storbritannias finansminister hadde bedt sin tyske kollega om å drive valgkamp for fortsatt britisk medlemskap i EU:

Før avstemningen sa De også: «In is in. Out is out». Hva betyr «out» i dag?

Jeg brukte den formuleringen etter uttrykkelig ønske fra den britiske finansministeren.

Ønsket britene spesielt at det ble sagt av en tysker?

Ja, George Osborne bad meg om å komme til London for å styrke «Remain»-siden, og forklare at Brexit ville bli for godt. Alle velgerne måtte forstå at bare klubbens medlemmer kan være med og bestemme klubbens regler. Derfor sa jeg denne setningen. Egentlig har jeg ingen opphavsrett til den.

På spørsmål fra intervjuerne sier Schäuble at det nå er opp til Underhuset og den britiske regjeringen å bestemme seg for hvordan veien går videre. Ikke fordi han egentlig trekker utmeldelsen i tvil – skulle det finnes noen høyere autoritet i Storbritannia enn folkeviljen uttrykt ved valg? – men fremdriften.

Fra europeisk side er det under enhver omstendighet riktig å si klart fra til London: Dere har skapt så mye uro i EU med folkeavstemningen, at vi på vår side må gjøre alt vi kan for å begrense skadene. Vi forlanger at dere bestemmer dere – raskt! Det ville være latterlig dersom Europa etter en slik avstemning skulle si: Dere har god tid på dere, vurder så lenge dere vil. Det går rett og slett ikke.

Britene regner med forsinkelser.

Det kan så være. Mange går ut fra at en anmodning om uttreden ikke vil foreligge før mot slutten av september. I mellomtiden har vi sommerferien. Da skjer det lite i Brussel. Så det går ikke bort så mye tid.

Schäuble frykter en dominoeffekt av Brexit, selv om han velger en annen metafor.

I tilfellet Storbritannia kan det hende at forhandlinger som trekker ut i tid, vil øke presset på markedene. Også dette tatt i betraktning, er det både i britenes og det kontinentale Europas interesse at forhandlingene skjer raskt. Nå er det viktig at vi gjør alt vi kan for å avverge faren for at den britiske avgjørelsen sprer seg som ild i tørt politisk gress.

For en finansminister er det naturlig at den skrantende økonomien i store deler av unionen er blant de største bekymringene. Det behøves klokskap og handling:

Det betyr at man ikke gjenoppliver den usanne ideen om at man kan skape vekst ved å ta opp flere lån. Det har aldri fungert. Som om man kan kjøpe seg ut av problemer. Dette er ikke rette øyeblikk å arbeide for en fortetting av eurosonen.

Men Juncker og Schulz går inn for det motsatte.

I prinsipp er jeg tilhenger av fortetting. Men dette er ikke rett tid for noe slikt. I et Europa hvor demagogien og en dyp skepsis mot Europa er i fremgang, kan vi ganske enkelt ikke fortsette som før.

Det ville bli slutten for EU.

Derfor er den viktigste oppgaven å slukke brannen, og ikke fortsette med den vanlige retorikken, eller vekke forhåpninger som overhodet ikke kan oppfylles. Unnskyld meg, men hva skal det bety «å grunnlegge Europa på ny»?

Schäuble vil ikke starte på nytt med blanke ark. Han vil bygge pragmatisk videre på den delen av byggverket som står, uten den retoriske varmluften, og for all del fremtidsrettet, ellers tapes enda mer tillit:

Skal vi forkaste alle avtaler og traktater og begynne på nytt igjen? Det kan ikke være alvorlig ment. Vi må fortsatt være seriøse.

Og hvor er løsningene og reformforslagene for situasjonen etter Brexit?

Dette er ikke tiden for visjoner. Nå er situasjonen så alvorlig at vi ikke kan spille de vanlige EU- eller Brussel-spillene. Unionen står foran en alvorlig test, kanskje den største i dets historie.

Er Deres valgspråk «Ro tilbake»?

Tvertimot. Nå må vi se fremover. Europa må så raskt som mulig bevise at det er handlekraftig. Den europeiske union må først og fremst vise at den raskt kan løse noen sentrale problemer. Bare på den måten vil folk la seg overbevise og gjenvinne tilliten.

Folk finner nå tilbake til nasjonene igjen, innvender avisen. Det er ikke enten/eller, svarer Schäuble:

De kristelig-demokratiske partiene har aldri satt den nasjonale identiteten og det europeiske engasjementet opp mot hverandre, og de kommer heller ikke til å gjøre det i fremtiden. Vi må utnytte folks bånd til nasjonene, og forklare hva nasjonen selv kan gjøre – og ikke gjøre, selv med den beste vilje. Det vi ikke selv kan gjøre, må gjøres på europeisk nivå. Akkurat nå gjelder det spesielt flyktningekrisen.

Avtalen med Tyrkia viser i følge Schäuble at det pragmatiske Europa virker. Han vil ha mer av det:

Om denne overenskomsten brukes som modell for flere avtaler med de nordafrikanske statene, vil det skapes en avlastning. Slike avtaler kan bare EU inngå og iverksette. Slik kan vi få kontroll over antall flyktninger.

Det neste som trengs er avtaler om tilbakesending med Egypt og de nordafrikanske statene. De som italienerne redder i Middelhavet, må sendes tilbake til Nord-Afrika. Ellers kan vi ikke stoppe smuglerbandenes kriminelle virksomhet, og flyktningeproblemet vil fortsette med full styrke. I den forbindelse kan vi tenke igjennom hva slags regler vi trenger for å oppnå en noenlunde rettferdig fordeling av flyktningene.

Utenfor politikkens og økonomiens doméne virker ikke statsråden like stø. Heller ikke teknologiske fremskritt skjer etter storslagne politiske vedtak.

Vi må ta fatt i Günther Oettingers forslag om en digital union, og iverksette det så snart som mulig. Hvorfor skaper vi ikke en europeisk digital sky, for å utfordre det amerikanske monopolet?

Hvorfor gjør vi ikke alvor av energiunionen, og viser våre EU-partnere i øst at vi tyskere ikke setter dem nederst ved bordet? Hvorfor slutter vi ikke ganske enkelt å klage over arbeidsløsheten blant ungdom, for heller å opprette et europeisk utdannelsesforbund?

Mon tro om Schäuble omgås yrkesmilitære?

Hvorfor lar vi det skje at 27 europeiske medlemsland taper penger på at anskaffelsen av våpen er nasjonalt organisert?

På politisk bullshit reagerer han riktignok med sunne instinkter:

Det er så mye å gjøre. Tiden for europapolitiske søndagsprekener må være over. Vi må handle, ikke bruke store ord. Vi må bevise at Europa gjør en forskjell. Det er hva det handler om.

Hva skjedde egentlig med «de to hastighetenes Europa» som De en gang drømte om?

Igjen: Nå er det tid for pragmatisme. Om ikke alle 27 deltar fra begynnelsen, tar vi saken i egne hender, og løser problemene regjeringene imellom. Denne tilnærmingen fungerte under eurokrisen.

Men dette med demokrati, institusjoner med klare mandater, politisk oversiktlighet, transparens og ryddighet er ikke hans greie. Er det noe rart at britene rømte?

For å være ærlig bryr ikke folk seg så mye om hvorvidt EU-parlamentet spiller en avgjørende rolle eller ei. De er mer interessert i om vi kan mestre flyktningeproblemet. Det er handlinger som teller, ikke høytflyvende ord.

Burde man ikke også reformere de europeiske institusjonene?

Det vil jeg ikke konsentrere meg om nå. Det tar for lang tid. Vi har ikke tid til å endre avtalene. Institusjonene bør heller ta initiativ til å løse de nevnte problemene. Og kan de ikke det, må problemene løses på regjeringsnivå utenfor institusjonene.

Finansministeren er en fascinerende miks av gode og dårlige sider. Sentralt står pragmatismen hans, som på den ene siden resulterer i den sjokkerende likegyldigheten til EU-institusjonenes virkemåte.

På den andre siden er det befriende å høre en mann av Schäubles kaliber, som i utgangspunktet altså er relativt lite ideologisk, erkjenne at også han har drømt seg bort. Brexit-bakrusen har en slags kvalme i seg også, for nå har han snarere motvilje mot drømmeriet:

Prosjekt Europa må leve opp til realitetene, ellers er vi fortapt. For tiden forsøker jeg bare å la være å forveksle mine egne overbevisninger med den europeiske virkeligheten.

Var det slik tidligere?

Det kan hende. Like etter Brexit-avstemningen opplevde jeg selv at jeg ikke orket å høre på akkurat de samme formuleringene som enkelte i årevis har servert offentligheten. De overbeviser ikke, men går snarere folk på nervene.

Schäuble er kanskje ikke helt befridd fra drømmene. På en eller annen måte skal en union som ikke har fungert på ti år, gjøre mirakler på kort tid:

La oss finne løsninger på noen få, men viktige europeiske problemer – helst så raskt som mulig. Europa må overleve møtet med virkeligheten. Dersom det lykkes, vil folk notere seg at Europa er pålitelig, og gjenvinne sin tiltro. Så kan vi få nye sjanser til å legge frem visjoner for offentligheten.

Er det nødvendig å tilbakeføre endel beslutningsmyndighet fra Brussel til de enkelte statene?

Det løser heller ikke våre vanskeligheter. Den viktigste oppgaven er å løse prekære problemer raskt. Nå kan vi ikke beskjeftige oss med kompliserte avtaleendringer, som må vedtas enstemmig.

Han erkjenner altså at Brussel-skuta er tungrodd, men vil simpelthen la regjeringene ta initiativ ved behov. Og det skulle gjenopprette tilliten til unionen?

Så når kommisjonen ikke beveger seg, må regjeringene tre til. Hva slags tidsfrister ser De for Dem?

Man merker fort når kommisjonen ikke klarer å gjennomføre noe, eller ender opp i flisespikkeri. Da er regjeringene forpliktet til å handle. Jeg sier: Det haster! Brussel bruker vanligvis altfor lang tid. I året som gikk, ergret jeg meg voldsomt over at det tok så lang tid før Brussel reagerte på flyktningekrisen. Vi må slutte å flykte inn i retorikk og symbolpolitikk. Det gjelder ikke bare kommisjonen, det gjelder oss selv også. Også vi tyskere må bevege oss.

Europa kan muligens ikke fortsette som før, men i Brussel kan ting angivelig fortsette som før likevel:

De går inn for en reduksjon av EU-kommisjonens makt.

Absolutt ikke. Jeg sier bare at både de og vi må bli raskere og mer pragmatiske.

Og strengere. Frankrike vil begynne å spille poker. Hva har Berlin å sette imot en søreuropeisk koalisjon, uten at det medfører svekkelse av eurostabilitetspakten?

Etter Brexit-avstemningen tror jeg det er klart at en del av Europa-frustrasjonen skyldes at mange regler som vi har fastsatt, ikke er blitt fulgt – under gjelds- og Hellas-krisen heller ikke av EU-kommisjonen.

Det gjelder også Jean-Claude Juncker. Er han fortsatt rett mann som kommisjonspresident?

Jeg har gått inn for Juncker. En persondebatt vil ikke bringe oss videre. Brexit-beslutningen må bli et vekkerop for Europa. Det er hva det nå handler om.

Hva hjelper vekkeropet hvis viktige beslutninger fortsatt skal tas på den samme udemokratiske måten?

At Juncker vil ta ansvaret for undertegnelsen av Ceta, altså frihandelsavtalen mellom EU og Canada, bort fra de enkelte nasjonalforsamlingene, viser jo at han selv etter Brexit ikke har lært noe.

Denne saken er ikke enkel. På den ene siden står EUs handlekraft. På den annen side må vi lykkes bedre i å overvinne borgernes bekymringer i disse spørsmålene.

Schäubles demokratiske instinkter er ikke spesielt høyt utviklet. Igjen er det folket som skal oppdras, og de må for all del ikke komme til orde altfor ofte:

Nå ropes det høyere fra grunnplanet etter uforutsigbare folkeavstemninger. Har man ikke allerede sett i Storbritannia at det kan stilles spørsmålstegn ved folkeavstemninger?

Jeg trengte ikke den britiske folkeavstemningen for å skjønne det. Jeg har alltid ment at folkeavstemninger i en territorialstat er en dårligere løsning enn det representative demokratiet.

Man kunne fristes til å tenke at en udemokratisk union kanskje kan klare seg brukbart hvis dens medlemmer ikke har altfor høyt utviklede demokratier, og at det som ikke er greit for Storbritannia, kan være greit for Frankrike, Tyskland, Italia og andre.

Men det spørs vel om ikke befolkningene også i disse landene ønsker mer demokrati enn teknokratene deres helst vil gi dem. De ønsker seg nok helst et demokrati av britisk standard.

Om Schäuble lykkes i å slukke den gressbrannen, er altså høyst tvilsomt. Han sier at Europa ikke kan fortsette som før, men skisserer ikke noe politisk som kan forhindre det. Skulle det liksom finnes statsmenn der ute av tilstrekkelig format?

 

Die Welt (Documents oversettelse)

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629