Brexit2a

Det er noe litt vemodig ved det å konstatere at man ønsker seg et flertall for Brexit om en uke. Den europeiske union har spilt en viktig rolle i det å bringe verdensdelens folkeslag nærmere hverandre. EU har gjort både samhandelen og den menneskelige kontakten over landegrensene enklere, og begge deler har vært til gode for Europa.

Jeg som skriver dette, var tilhenger av norsk medlemskap i EU ved folkeavstemningen for tjueto år siden. Fordelene ja-siden anførte, virket overbevisende, mens nesten ingen av ulempene nei-siden anførte, gjorde det.

Personlige fordeler spilte også en rolle. Takket være et EU-utvekslingsprogram reiste jeg som student til Milano. Fem år senere møtte jeg hun som ble min kone, i Napoli. Halvparten av mitt voksne liv er tilbrakt i Italia. Satt på spissen kan man si at mine barn ikke var blitt født uten EU. Her snakker vi om fysiologisk europeisk enhet. Og om det er noe jeg har ønsket meg for Europa, så er det at dets nasjoner og innbyggere lar seg inspirere av hverandres beste sider – f.eks. at nordeuropeerne lærer mental fleksibilitet av søreuropeerne, eller at respekten for regler læres bort den andre veien.

ANNONSE

Det var kun én ulempe undertegnede la nevneverdig vekt på i 1994, uten at det ble utslagsgivende, nemlig det demokratiske underskuddet i EU. Når det ikke ble tillagt større vekt, skyldtes det én relativisering og ett lønnlig håp. Relativiseringen bestod i at intet demokrati er perfekt, håpet i at EU ville bli mer demokratisk. Ut fra en analyse av hvordan verden fungerer, virket det heller ikke som om et nei ville gi særlig mye mer selvråderett – kanskje mindre.

Tjueto år etterpå er det bare å konstatere at håpet ikke er innfridd, og at analysen var feil. Det første berodde på en ubegrunnet optimisme, det andre på en misforståelse av hva selvråderett egentlig er.

Håpet er fremfor alt ikke innfridd fordi EU-sentralmakten valgte å ignorere resultatene av folkeavstemningene i Frankrike og Nederland i 2005, hvor begge land sa nei til den såkalte EU-grunnloven, for siden å resirkulere essensielt det samme innholdet i Lisboa-traktaten to år etterpå. Den ble i sin tur forkastet ved folkeavstemningen i Irland, som siden så seg nødt til å holde en til, hvor resultatet ble som unionen ønsket.

Dertil kommer at EU sentralt på mange måter har vist seg å være anti-kristent, hvilket vitner om en total misforståelse av hva Europa er. Samtidig har unionens lederskap forlatt virkeligheten ved i stadig sterkere grad å ha forsøkt å etterstrebe en utopisk enhet.

For italienere, spanjoler, portugisere, grekere og i betydelig grad franskmenn har slike defekter vært til å leve med. De er vant til å tenke i et historisk perspektiv, hvor man tar det for gitt at makten er korrupt, slik den har vært siden antikken. Når italienske skolebarn lærer om brødrene Gracchus, tenker de at det ikke har skjedd så store politiske fremskritt siden Romerriket.

Og for tyskerne har defektene vært til å leve med fordi de har dratt stor fordel av EU, ikke minst takket være euroen, som har gitt landet en kunstig svak valuta som hjelper eksporten.

Men Storbritannia er demokratiets mor, og deres barn amerikanerne perfeksjonerte det – ved å løsrive seg nettopp fra den britiske kronen. For britene er et demokratisk underskudd mye verre enn for folk som fortsatt ikke er like modne demokratier.

For uansett hvor dypt man av tusen forskjellige grunner kan beundre Frankrike, Tyskland og Italia, så har Storbritannia adskillig mer peiling på det å styre et land og garantere dets uavhengighet og frihet. De kontinentale europeerne har ikke det samme forholdet til friheten.

Storbritannia har med rette skaffet seg en rekke unntak fra bestemmelser som gjelder for andre EU-land, men de er likevel nødt til å avfinne seg med lover som er laget av personer som hverken er valgt av eller kan avsettes av britene, så også med rettsavgjørelser som trumfer britisk rett.

Disse suverenitetsavståelsene er ikke lette å holde ut for demokratiets mor.

Hvis Brexit-siden vinner om en uke, vil resultatet bli å anse som en britisk uavhengighetserklæring. Og den vil i så fall lyde litt som et ekko av den amerikanske, selv om den naturligvis ikke vil etterfølges av noen krig.

For som Thomas Jefferson skrev innledningsvis i 1776, var det ikke med lett hjerte at de amerikanske koloniene besluttet å ta farvel med moderlandet. Men på grunn av den britiske kronens maktmisbruk mente de at det var et nødvendig valg. De måtte si nei til å la seg styre utenfra. Den gang som nå kom initiativet nedenfra.

Selvråderetten handler om adgangen til å si nei – når det en sjelden gang er nødvendig i spørsmål som er viktige nok. Det var dette jeg misforstod i 1994. Selvråderett er ikke å avgjøre sin egen skjebne ned til minste detalj, hvilket åpenbart er umulig, all den tid omgivelsene og omstendighetene legger klare bånd på såvel nasjoner som individer. Vi velger ikke vårt eget DNA.

Selvråderetten er ikke engang noe man nødvendigvis utøver i et livsløp. For et individ kan det handle om en jobb eller et ekteskap man ser seg nødt til å forlate – uten å ha ønsket det.

Det er ikke helt sikkert at britenes ekteskap med EU blir oppløst den 23. juni. Men partene vil i motsatt fall fortsette å vokse fra hverandre uansett. Skilsmisse er ryddigst.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629