Parliament_at_Sunset

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5f/Houses_of_Parliament_(6803079953).jpg

Det britiske EU-referendumet 23. juni og det amerikanske presidentvalget 8. november ville bestandig være de mest skjebnesvangre dagene i 2016, om ikke i dette tiåret.

Det britiske folket ser i morgentimene ut til å ha stemt nei til et fortsatt EU-medlemskap. Vi har dermed sett en første sprekk i kosmopolittenes katedraler av glass og stål.

De har seilet på en internasjonaliseringsbølge etter andre verdenskrig, og har tenkt på seg selv som uovervinnelige. Nå ser de ut til å ha gått på sitt første virkelige store nederlag.

Sjokk og vantro er å spore i ansiktene til «remain»-gjestene i BBC-studioet. Sterlingen faller også som en stein. Heller ikke markedene hadde ventet et nei.

Diskusjonen på BBC raser om hvordan man kan få globaliseringen til å virke bedre for alle, men er det ikke globaliseringen velgerne nå har avvist?

«Remain»-medlemmene kommer fra høyre og venstre, men synes å ha én ting til felles: De bryr seg kun om penger. Om noen stemmer «leave», har de vansker med å begripe at disse kan ha hatt noe annet enn økonomiske motiver i tankene.

ANNONSE

Ekspertene hadde på forhånd projisert en seier for «remain» på mellom 2 og 4 prosent.

UKIP-leder Nigel Farage, mannen som kan sies å ha gjort folkeavstemningen mulig, og som nå kan bytte ut halvliteren med et velfortjent glass champagne, virket i de tidlige nattetimer resignert.

Så ble stemmene gradvis telt opp.

Hvor ekspertene forventet en komfortabel «remain»-seier, ble det jevnt løp. «Leave»-seierne ble dessuten langt mer overbevisende enn hva ekspertene hadde spådd. Etter hvert begynte det å synke inn hvilken vei det hele bar.

Hvite, engelske arbeiderklassestrøk – tradisjonelle bastioner for Labour – har særlig blitt rammet av en seismisk, overraskende stor seier til «leave»-siden. Det er et mønster vi kjenner igjen fra andre land.

Bekymringer for demokratisk underskudd og immigrasjon sies å ha avgjort valget. Man skal ikke se bort fra at misnøyen med EUs tafatte svar på migrantkrisen i det lange løp kan ha fjernet jorden under føttene på unionen.

De fleste intervjuobjekter på BBC virker å være samstemte om at noe må gjøres med innvandringsnivået. Det er tydelig at man begynner å lese signalene fra velgerne, selv om elitene nok innerst inne tenker hva de alltid har gjort angående dette konkrete spørsmålet.

BBC-programleder David Dimbleby fremstår skarp, som han jo også vanligvis er på debattprogrammet Question Time.

I et forsøk fra en «remain»-gjest på å bortforklare utfallet med alle mulige sosioøkonomiske forklaringer, samt «irrational, emotional, angry anti-establishment feelings», kontrer han: «Så du mener folkeavstemningen ikke hadde noe å gjøre med spørsmålet om å forlate eller bli i EU?»

Han presser også flere «remain»-gjester på hvorvidt de vil respektere velgernes avgjørelse, i en god demokratisk ånd. Det er tydelig at slikt sitter veldig langt inne for enkelte.

Til tross for dette gigantiske vendepunktet, må en huske at slaget om «Brexit» langt ifra er over.

Mesteparten av den britiske eliten, inkludert partilederne David Cameron (Conservative), Jeremy Corbyn (Labour) og Tim Farron (Liberaldemokratene), er svorne EU-tilhengere. Det er denne som nå har ansvaret for å forhandle ut Storbritannia.

Fra den norske erfaringen vet vi at kosmopolittene har liten til ingen respekt for folkeopinionen. Sterke krefter vil ønske å forbli i EU til tross for avstemningens resultat. Muligheten for en kosmopolitisk strategi om å omdanne «leave» til symbolske «renegotiations» bør ikke avskrives.

Den europeiske union er heller ikke en klubb med nevneverdig respekt for folkeavstemninger.

I 1992 stemte Danmark nei til Maastricht-avtalen. Den europeiske union likte ikke svaret og en ny folkeavstemning ble utlyst, hvor ja-siden vant.

Norge stemte i 1972 og 1994 nei til EU. Vi gikk inn i Schengen og ble sneket inn bakdøren via EØS uansett, hvor vi nå adopterer mesteparten av lovgivningen.

Et irsk referendum i 2001 avviste Nice-traktaten. Irene ble dermed bedt om å stemme over den på ny i 2002, da elektoratet omsider gav «korrekt» svar.

Både det franske og nederlandske elektoratet avviste EU-konstitusjonen i 2005. Den ble da omdøpt til Lisboa-traktaten.

Kun Irland fikk stemme over Lisboa-traktaten i 2008. De avviste den. Derfor ble de bedt om å stemme over den på nytt. De gav dermed riktig svar. Traktaten ble implementert, og ingen er blitt spurt mer om den siden.

Grekerne stemte i 2015 mot kravene stilt av EU for å redde bankene. EU, med trusler om å svinge pisken, presset da greske myndigheter til å godta enda strengere vilkår.

Slik fungerer ikke en demokratisk institusjon. Elektoratet blir for eksempel ikke bedt om å stemme på nytt etter et parlamentsvalg dersom myndighetene ikke liker utfallet.

(Ikke at akkurat det eksempelet er en aktuell problemstilling for Det europeiske parlamentet, som i motsetning til øvrige parlamenter i verden knapt har noen som helst lovgivende funksjon. Hovedtyngden av makten hviler hos den ikke-valgte Kommisjonen. At de færreste EU-borgere i det hele tatt kan navngi EU-institusjonene, indikerer hvilket enormt demokratisk underskudd organisasjonen representerer.)

Det virker ikke som at EU er beredte på å respektere denne folkeavstemningen heller. Fra Dagens Næringsliv tidligere i uken kunne man lese følgende:

Det første som må skje for at skilsmissen skal kunne settes i gang, er at Storbritannia tar i bruk artikkel 50 i EU-traktatene. Den sier at ethvert land kan velge å melde seg ut av unionen, og at de formelle forhandlingene skal være fullført på to år.

[Donald] Tusk [president for Det europeiske råd] har spådd at prosessen ikke vil være fullført før om sju år fordi sluttresultatet også skal godkjennes av de 27 andre landene.

– Uten garanti for suksess, har han advart. Det er uklart hvordan britene skal vikles ut av tusenvis av sider med EU-lovgivning.

Fraværet av prinsipper om rettsstyre er symptomatisk for EU-byråkratene. De bryter sammenhengende egne regler dersom disse ikke passer dem selv i det gjeldende tilfellet.

Det har også blitt fremmet trusler om å sanksjonere stater som skulle våge å desintegrere. Hvorfor skulle noen ønske å være medlem av en slik bøllete klubb i utgangspunktet?

En stolt øynasjon

Storbritannia har en veldig annerledes – og langt mer liberal – rettstradisjon (common law) enn den man finner på det europeiske kontinentet (civil law).

Det var her dokumenter som Magna Carta (med Habeas corpus innebygget) og Bill of Rights ble skrevet, hjørnesteiner til et fritt samfunn.

Det er også fødelandet for det parlamentariske demokratiet og ytringsfriheten, som hadde utspring fra britiske tenkere som blant annet Locke og Milton.

Deres historiske samling av filosofer, forfattere og vitenskapsmenn er kanskje den mest imponerende til noen nasjon i verden (med bystaten Aten som eneste mulige konkurrent).

Det engelske språk tales og skrives verden over, og universitetene deres er noen av de beste, ærverdige og mest prestisjetunge som finnes.

Man må ikke mange tiårene tilbake i tid før solen ikke gikk ned over deres imperium (fordi Gud ikke stoler på dem i mørket, som en irsk spøk ville ha det til). I komparativ statsvitenskap er variabelen tidligere britisk koloni korrelert med så godt som alle positive trender man ønsker å se i et samfunn, grunnet institusjonene britene etterlot seg.

For øyeblikket spilles det mesterskap i både Europa og Sør-Amerika i fotball, en sport med sitt utspring fra England, i likhet med nesten alle rockeband av betydning (riktignok ikke sammenlignbart med klassiske komponister, men også der har britene hatt sin andel storheter).

Storbritannia har verdens femte største økonomi. Fremdeles har mange smånasjoner i den tredje verden flere og bedre frihandelsavtaler enn hva Storbritannia har innenfor EU.

Pro-EU-argumentet om at man ikke kan drive handel med andre land med mindre man kansellerer parlamentariske demokratiske prosesser og blir med i en detaljstyrende politisk union, har aldri virkelig gitt noen som helst mening.

Det mest nedlatende ved den globalistiske siden i debatten, har uansett vært deres karikatur av Storbritannia som et svak, lite land som ikke er verdige selvstendighet. Var ikke dette landet som i sin stolteste time stod opp mot Nazi-Tyskland, Sovjetunionen og fascistiske Italia mer eller mindre på egenhånd?

Selvsagt er britene, en liten øynasjon som store mennesker, idéer og oppfinnelser har strømmet ut i fra, og som konsekvens har formet verden, skikket til å styre seg selv.

Det er også signalet de nå har gitt til sin politiske klasse.

Vi kan bare håpe at denne lytter, så den skjellsettende begivenheten vi nå er vitne til kan bli begynnelsen på slutten for prosjektet om en udemokratisk europeisk superstat. En som truer med å svelge oss alle.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629