blair.cleggers

La oss begynne med et par helt enkle spørsmål: Hvem bestemmer hvilke politikere som skal få lov å styre? Det gjør folket i valg. Hvem bestemmer hvilke medier som skal få tolke den politiske virkeligheten på våre alles vegne? Det også gjør befolkningen, om enn indirekte: gjennom kjøp av aviser, betaling av skatter og, i vårt land, gjennom den Stortings-bestemte NRK-avgiften. Kort sagt: Vi holder dem i live, sørger i alle fall for at de har mat på bordet.

Ikke sjelden får man ut fra høyden på de respektive partenes sigarføring inntrykk av at avhengighetsforholdet er omvendt, altså at folket er til for politikernes og medienes skyld. Særlig tydelig blir dette i forbindelse med beslutninger som går de politisk-mediale makthaverne imot. Eliten blir da snurt over å være blitt overkjørt av Hvermansen m/frue og svarer med forurettet, noen ganger til og med folkefiendtlig og foraktende, adferd. Helt nylig så vi dette illustrert i forbindelse med folkeavstemningen i Storbritannia om hvorvidt de skulle forbli eller tre ut av EU. Det som skjedde, var meget lærerikt. Både norske og utenlandske reaksjoner fortjener å bli lagt merke til og tolkes inn i en «upstairs-downstairs»-sammenheng.

Hvilke utlendinger syntes at de hadde rett til å ha en mening om selve saken, altså om UK «should leave or stay»? Svært mange, åpenbart, hvilket forbauser meg storlig. La oss begynne ovenfra.

ANNONSE

Fra hinsides Atlanteren fant både herr Obama og fru Clinton det betimelig å si klart fra om at de mente det beste var om Storbritannia «stayed in Europe» (en liten digresjon: Denne type språkføring, la oss kalle det «unionese,» er ingen amerikansk oppfinnelse, men er meg uansett avskyelig hovmodig både politisk og geografisk; innebærer nyspråket at eksempelvis Norge ikke ligger i Europa lenger, eller at Skt Petersburg ikke er å anse som en europeisk by?). Et statsoverhode, enten in situ eller in spe, skal vel for pokker ikke tillate seg slik innblanding i en allierts indre anliggender? Har man virkelig så liten respekt for andre suverene staters demokratiske prosesser? Heldigvis: Om forsøket overhodet påvirket den britiske opinionen, så vil jeg tro det var til å gjøre det motsatte av det man ble tilsagt. Folk flest synes ikke om å bli snakket ned til, å bli fortalt hvilke meninger de skal ha og valg de skal treffe, et forhold politikere av uforståelige grunner aldri helt klarer å ta innover seg.

Holder vi oss til norske verdensborgere med overdrevet selvbilde (joda, de finnes, og det i hopetall), så kom igjen de to gamle Ap-parhestene Jagland og Stoltenberg – nå generalsekretærer i henholdsvis Europarådet og Nato – på banen med «råd» om hvordan britene burde forholde seg til sin egen fremtid: det beste var naturligvis om de ble i EU, alt annet ville skade fredens og demokratiets sak. Igjen spør man seg: Hvorfor respekterer ikke de to herrene fundamentale demokratiske prosesser i frie og suverene stater, i dette tilfellet UK? Skal ikke velgerne selv fritt kunne bestemme, uten utidige påvirkningsforsøk fra utenforstående? Åpenbart ikke, synes Jens og Thorbjørn, folket må rådes og veiledes av dem som vet bedre, av riktige eksperter på folkestyre.

Etter at avstemningsresultatet ble kjent, har man sett en veritabel oppsjø av skuffelsesreaksjoner samt de merkeligste forslag til ad hoc-løsninger for å unngå «det verste,» at UK virkelig trådte ut igjen av unionen de sluttet seg til i 1974. Osen av forbauset skuffelse har vært intens, for mediesynserne hadde ikke regnet med at folket skulle ringeakte advarslene og stemme som de gjorde. Hva som lå til grunn for den systematiske feilvurderingen av stemningen i opinionen – resultatet ble temmelig nøyaktig stikk motsatt av det meningsmålerne hadde spådd – er et stort og vanskelig spørsmål, men det lar vi ligge.

Først og fremst var ungdommen blitt sviktet, hevdet man, for de voksne hadde i langt større grad enn de unge stemt for «leave.» Javel, skal man altså fremover vekte stemmer slik at gamle menneskers syn teller mindre? Tror man virkelig at de som har levd lenge og er blitt erfarne på godt og vondt, besitter mindre innsikt i hva som er viktig i verden, enn de som er «ferske i gamet»? Eller er man redd for at seniorene er ved å skli inn i demensens tussmørke, og at deres votum av denne grunn ikke bør innrømmes full verdi? Kanskje er de gamle bent frem så forvorpne at de velger «å trekke stegan opp etter seg» fordi de ikke unner etterkommerne et godt liv? Man vet jo aldri helt hva meningsmotstanderne tenker innerst inne.

 

blair.cleggers
Bilde: Cameron ber daværende leder av liberaldemokratene, Clegg, om å gå og varme dosetet for ham. Engelsk snobberi og rangstige har vært underholdningstema i mange år. Gode skoler og veltalenhet vinner ikke dagen som før. Men vi har fått en ny elite som føler seg hevet over vanlige mennesker, og ikke nøler med å fortelle dem at de er dumme. Det lages få karikaturer av denne eliten, for mediene er en viktig del av den. Det forhindrer ikke at vi kan bruke fantasien og le av dem i all deres selvhøytidelighet.
 

Det fantes i sannhet mange merkelige vinklinger av resultatdiskusjonen, og det samme gjaldt geografien bak stemmegivningen. Visst, Skottland og Nord-Irland hadde stemt for «remain,» men til gjengjeld hadde faktisk England og Wales stemt for «leave.» Var det siste mindre etisk tungtveiende, mon tro? Heldigvis var det denne gang ingen forskjell kjønnene imellom, så i det minste slapp man gnålet om at «hvite menn» hadde ødelagt for de andre med sin stemmegivning.

Skjønt ikke helt; det fins alltid noe å ta tak i for den fornærmede. Det viste seg nemlig at personer med lav utdannelse og inntekt var overrepresentert blant dem som hadde stemt for «leave.» Slikt er «gefundenes Fressen» for chic-pressen som enda en gang kunne okke seg over hvordan de kunnskapsløse og fremmedfryktende hadde vært formastelige nok til si sin mening, hadde tillatt seg å ta stilling til og stemme over spørsmål som egentlig er for vanskelige for dem. De mediale hjertesukkene var mange; man hadde jo erfart før at når folket fikk bestemme i kompliserte saker, så gikk det galt. At de uvaskede masser har en slem tendens til ikke å ta dressur, til ikke å handle i samsvar med hva de kloke vet er best, er kunnskap som sitter dypt i veggene i Aftenposten og tilsvarende institusjoner.

Det fulgte altså en periode med akutt politisk-medialt sorgarbeid. Kanskje blir sorgen kronisk, vi får vel se. Krokodilletårene var uansett mange, ikke minst fra de yngste stemmeberettigede (av hvilke rett nok kun 36 % hadde brydd seg med å si sin mening sammenlignet med vel 80 % blant dem over 55, men pytt pytt), og alt fra journalister til ulike celebriteter (hvor pokker tar rockesangere det fra at deres mening er spesielt interessant eller viktig?) bidrog villig til å skape undergangsstemning. Både i Storbritannia og utenfor tegnet man bildet av en kamp mellom unge, utadvendte, fleksible og fremtidstroende europeere på den ene siden og gamle, innskrenkede, fremmedfryktende engelskmenn tilhørende fortiden på den andre. London, der flertallet for «remain» hadde vært stort, var selve arnestedet for de førstnevnte mens fattige arbeiderbyer i Midlands og Nord-England var typiske for de fremtidsfryktende. At hovedstaden er blitt en by der etniske briter ikke lenger er i flertall, har jeg ikke sett fremholdt som relevant i sakens anledning, men det er neppe uten betydning.

Hva oppslutningen om «leave» i fattige områder angår, så var det for Labour ekstra sviende at nettopp befolkningen der, partiets trofaste stemmekveg gjennom generasjoner, ikke hadde fulgt parolen ovenfra, men i stedet stemte med hjertet for nasjonal uavhengighet. Det utadvendte «Blairite New Labour» hadde etter arbeidervelgernes mening ikke levert varene. Dem hadde globaliseringen gitt hverken velstand eller velferd. De hadde mistet sitt land og fått fint lite igjen.

At man er lei seg når man har tapt, er greit, men ikke å akseptere et avstemningsresultat er betydelig mindre sjarmerende dersom man foregir å leve etter demokratiske spilleregler. Kravene om omkamp, gjerne i form av et nytt referendum, kom umiddelbart fra de skuffede, og millioner skrev seg på lister for å markere utilfredsheten. Fra mange hold myntet man frempå om at flertallet for «leave» ikke måtte få lede til at Storbritannia virkelig forlot EU, for beslutningen var jo så tvers igjennom feil. På et eller annet vis, med egen eller andres hjelp måtte man vel kunne få den reversert slik at ikke historiens ubønnhørlige elv fikk sitt løp endret? Det hele har vært et selsomt skue for enhver som synes at folkeviljen skal avgjøre i demokratier.

Som nordmann finnes jeg de norske reaksjonene spesielt interessante og avslørende. Statsminister Solberg advarte på forhånd og beklaget i etterhånd; man kunne ut fra hennes omtale av britenes valg slett ikke utlese at damen selv leder et land som to ganger har valgt å bli stående utenfor unionen. Flere norske Nei til EU-politikere later også til å ha besvær med å se likhet mellom norsk og engelsk EU-motstand. Herr Lysbakken er typisk i så måte: Visst, motstand mot EU kan han forstå, også i Storbritannia, men den må ikke være begrunnet i innvandringsargumenter eller annet som høyresiden forfekter. Før nevnte Aftenposten har vist sedvanlig pålitelighet hva gjelder å anlegge et korrekt globalistisk perspektiv og irettesette de villfarne. En av avisens mange gamle journalistradikalere, Frank Rossavik, leverte et utsøkt folket-vet-ikke-sitt-eget-beste argument som ville vært en gammeldags Høire-mann verdig. Documents egen Rubb brukte i sin omtale av Rossavik-artikkelen ordene «illegitim legitimitet» om avisens søking på britenes vegne etter en utvei for å slippe å måtte følge folkets råd, og de var velvalgte. Det er nå på tide å omskrive Aftenpostens gamle slagord til «Solid tøv for egne fordommer;» avisens systematiske nedgjøring av tradisjonelle nasjonale verdier og vurderinger er blitt så gjennomgående at den resterende leserskaren bør tenke seg nøye om før de fornyer abonnementet.

La denne fordums Aftenposten-leseren og Høyre-velgeren få lov å bekrefte overfor avisens ledelse, Høyre-toppene og andre som måtte mistenke at «brexit» og lignende misnøyesytringer må sees i en større sammenheng: Joda, dere har helt rett, det er virkelig en internasjonal bevegelse på gang. Det Thorbjørn Jagland hadde frekkheten å advare mot som «[det nye] spøkelset som går gjennom Europa,» bevisst eller ubevisst siterende Det kommunistiske manifest, altså en nyfødt europeisk nasjonalisme, er nettopp dét. Men merk vel, Jagland og andre, dette betyr ikke at nazismen eller fascismen er gjenoppstått. Det dere opplever, er vanlige europeiske borgeres tilbakemelding om at nok nå er nok. Folk vil ikke la seg skremme, mobbe eller manipulere til å mene noe annet enn det de mener, og de vil fremfor alt ikke finne seg i å bli gjort til annenrangs borgere i eget land. De vil ha sine egne nasjoner der det er de som bestemmer, ikke noen bedrevitere på utsiden, enten de sistnevnte er utlendinger eller egne opprinnelige landsmenn som av økonomiske eller ideologiske grunner har solgt ut sin førstefødselsrett.

Brexit er bare begynnelsen, skal dere få se. Nigel Farage gjengav det svært mange ser da han sa at «the EU lives in denial.» Han har trolig rett i at andre kommer til å følge Storbritannias eksempel, at EU vil splittes opp slik at nasjonene igjen blir det de skulle være: samsvarende med de viktigste statsenhetene som uttrykk for ulike europeiske folks legitime interesser i det internasjonale samspillet med andre.

Motstanden i England mot EUs forsøk på å gjøre nasjonalstatene irrelevante, ledet av UKIP og mange innen Tory-partiet, vil i en eller annen form gjøre seg gjeldende også i andre land. I denne omveltningen vil naturligvis andre nasjonstypiske organisasjoner være instrumentale; kanskje FN i Frankrike, AfD i Tyskland, Frihetspartiet i Nederland for å nevne bare tre eksempler. Globalistene – enten de er grenseløse kapitalister eller internasjonale sosialister av drømmertypen – har alt for lenge trodd at de trygt kunne surfe på historiens uimotståelige bølge. De skal vite at strømmen har snudd. «En verden»-fundamentalistenes ønsker er ikke folkets ønsker. Praksis vil bli deretter.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629