To seniorkommentatorer, Hanne Skartveit i VG og John Olav Egeland i Dagbladet, leverte lørdag kommentarer som var så på viddene at man må lure på hvordan det er mulig når man arbeider i et nyhetsmedium.

Sier det noe om den mentale tilstand til opinionsdannerne? De som ellers er flinke til å oppdra andre, avslører at de ikke forstår hva som foregår. Begge snakker om en krise av ukjente dimensjoner i Europa, men ingen av dem forstår hva krisen dreier seg om. Begge tar en Jagland: De bruker høyreekstremistspøkelset til å ville skremme myndigheter og folk til et samarbeid, som allerede er i ferd med å bryte sammen.

De glemmer å spørre hva europeerne mener! Kan det tenkes at de også har glemt å spørre hva nordmenn mener?

Skal man drive avis må man være litt tabloid i hodet, ikke minst hvis man arbeider i en tabloidavis. Det er det som er spesielt med Skartveit og Egeland: Deres analyser er blottet for teft og bakkekontakt.

Det er riktig at Europa er i krise. Deres svar?

Skartveit vil ha oss inn i EU, og Egeland frykter gjenkomsten av den sterke mann, eller overføring av demokratisk makt til en «politisk elite».

På et tidspunkt da eurosonen knaker i sammenføyningene, mener politisk redaktør for Norges største avis at Norge, som har hatt Askeladdens flaks og lykke til både å finne olje og bli styrtrik og hatt et folk som ut fra instinktiv motvilje til Brussel og fjernstyring sa nei til EU to ganger, og nå råder over en oljeformue på over 3.000 milliarder – at dette landet skal ta med seg pengebingen og olje- og fiskeressursene inn i et kriserammet EU! Man skulle tro det var en dårlig vits.

Det er her det tabloide instinkt kommer inn, som skjærer gjennom daukjøttet: Krisen i EU er vel ikke på tross av EU, men på grunn av EU, og vi bør prise oss sjeleglade for at vi ikke har investert våre penger og ressurser i dette prosjektet.

Det er Norge som er i en styrkeposisjon som knapt noe annet vestlig land. Litt overdrevet kan man si det er styrken som er Norges problem, for skjebnen har gitt oss et vinnerlodd som tillater oss å suspendere vanlige økonomiske lover, og det kommer til å treffe oss som en boomerang ved neste korsvei. Men i den krisen Europa står overfor, er det Norge som er suveren og EU som ligger på kne.

Likevel mener Skartveit det er Norge som trenger EU.

Hun mener at «norske politiske våger ikke utfordre selvtilfredse nordmenn». Men politikere bør ikke utfordre nordmenn på det som har vist seg å være et skjebnens lykketreff. Hadde vi vært medlem, ville Norge ha måttet garantere for en stor del av gjelden til Hellas, Portugal, Irland, Spania og Italia – fordi vi er så rike. Og vi har ikke sett slutten på stykket ennå. Det er flere akter igjen.

Det Skartveit gir utrykk for, er den type forakt for folket som EU er blitt et symbol på. Svaret på den krisen Brussel, kommisjonen og ministerrådet har rotet unionen opp i, er å tvinge folket til å la den europeiske Sentralbanken trykke penger og utstede EU-obligasjoner i unionens navn, helt uten demokratisk kontroll. Trond Giske er tilhenger av en slik løsning, og Thorbjørn Jagland antyder det samme til DN. De sier som Macbeth: Vi har vadet så dypt ut i elven at vi blir nødt til å fullføre. Macbeths elv var av blod. Så ille er ikke euroelven, men politikere og journalister har den frekkhet og uanstendighet at de truer folk med tredveårene og fascismen. Det er det ytterste populistiske kort. Å misbruke Europas største katastrofer til å skremme folk fra å bruke sitt sunne vett.

John Olav Egeland har sutret i lang tid over «utviklingen». Også han tar utgangspunkt i EUs krise og den siste redningspakken. En pekepinn om nivået:

Samtidig er motkreftene blytunge. De rike er raskere enn reven når det gjelder å finne en ny utgang som sikrer flukt med byttet intakt.

Bildene beveger ikke. Tankerekken avsluttes med et mageplask. Pinlig.

Bare nanoteknologi er i stand til å måle disse menneskenes samfunnsansvar.

Og Brussels samfunnsansvar? Er det målbart?

Den norske modellen, som er godheten selv, er under press, konstaterer Egeland.

Befolkningsutviklingen i Euopa vil skape en skarpere ubalanse mellom pensjonistene og arbeidstakere, og medføre behov for mer innvandring. I 2025 vil Europa kunne bestå av 15 % «ikke-etniske» europeere som også vil ha en annen aldersstruktur. Uten en vellykket integreringspolitikk kan det skape grobunn for konflikter som kan virke politisk mobiliserende for en autoritær høyreside.

Egeland mener Europa strukturelt trenger flere hender utenfra, men at europeerne har vanskeligheter med å godta det som er nødvendig for å dekke deres egne behov. NB! Innvandringen skjer for europeernes del. Igjen passer betegnelsen: Selvtilfreds. Utakknemelig.

Hvordan er det mulig å gi en slik beskrivelse av et kontintent som synker i gjeld og arbeidsledighet? Ungdomsledigheten i Storbritannia nærmer seg én million.

Egeland vet at sysselsettingen blant ikke-europeerne ligger rundt 50 %, de er et tapsprosjekt, og integreringsproblemee øker. Det er altså europeernes skyld, som ikke forstår sitt eget beste.

Hvis Egeland skulle bli tatt alvorlig, måtte han snakket om realitetene: I Spania er det 21,5 % ledighet, og hele 40 % blant ungdommen. Det er en katastrofe! Norge mangler ingeniører.

En bekjent søkte for to år siden om au pair i en portugisisk avis: De fikk 52 svar, av høyt utdannede mennesker som tagg om å få komme til Norge. Au pair-lønnen var høyere enn gjennomsnittet i Portugal. Det var for to år siden. Hvordan er det i dag?

Hvis Skartveit vil ha oss inn i EU og ønsker at vi skal bli mer integrert, og Egeland mener vi trenger økt innvandring utenfra, hvorfor skriver de ikke om hvordan menneskene i dagens Europa sliter? Hvorfor skriver de ikke om ubalansen? Hvorfor foreslår de ikke programmer som gjør det mulig for spaniere å komme til Norge? Det finnes tusenvis av høyt kvalifiserte mennesker som ville gripe en slik sjanse begjærlig. Norge står i en enestående situasjon: Vi kan velge og vrake. Det er en vinn-vinn situasjon. Norge får de beste, og det kommer familier og hjemlandene til gode.

Dette ville vært konstruktive forslag, konstruktiv politikk. Nordmenn har ikke problemer med hverken å godta eller forstå spaniere eller italienere eller portugisere – problemene og ledighetskøen er de samme i alle landene.

Skartveit og Egeland foreslår i stedet tiltak som må kunne betegnes som destruktive. Å importere enda flere vanskelig integrerbare som er økonomisk ulønnsomme, og det i situasjon med økende ledighet. Og oljeformuen vil de gi bort til EU. Hvem er det som er selvtilfreds?

Man får følelsen av at de besitter en hemmelig viten og opererer med et helt annet regnskap enn vanlig dødelige. Der svaret på alle problemer er at det er vanlige folk det er feil på, og som skal betale og gi mer.

De to representerer nettopp den elite, maktkonsentrasjon, ekslusivitet og udemokratiske holdninger som de advarer mot.

Dette er en type selvforføring vi ikke har råd til. Krisen er virkelig.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.