Sakset/Fra hofta

For første gang på jeg vet ikke hvor mange år unnlot undertegnede å kjøpe tabloider igår. Hvorfor? Et sammenfall av omstendigheter. Lørdagens aviser var fulle av forbrukerstoff og reklame i en grad som gjorde at redaksjonelt stoff druknet. Side på side. Mye av forbrukerstoffet er også subsidiert. Men hvorfor skal leseren betale for skjult reklame?

Dagbladet har lenge hatt en miks av forbrukerstoff som mer og mer har gjort journalistikken til et vedheng. Nå har VG begynt på samme galei. Det smitter. Det gjør noe med journalistikken. Kommentarene er av synkende kvalitet. Det er bare Astrid Meland som presterer innimellom. Så hvorfor kjøpe aviser? Det spørsmålet stiller kunden seg fordi han eller hun drukner i andre tilbud, og avisene må finne seg i å bli målt. Hele tiden.

Hvor går metningspunktet? Før var det en førsteside som skapte oppstyr og fikk f.eks. trofaste Dagblad-lesere til å si at «nok er nok». Slik er det ikke lenger. Nå er det drypp, drypp, og en dag renner begeret over. For undertegnede var det mer slankekurer, billige reiser og en solid dose EU-hyperbole. Når man vet hvordan stoda er ute i medlemslandene og hvor handlingslammet disse lederne er, så var begeret fullt. Og idag var det lettere å gå forbi avisstativene. Så lenge forsidene er like likegyldige, vil denne kunden være tilsvarende.

Det kalles å gjøre seg irrelevant. Hvis aviser oppleves som irrelevant i forhold til tiden de eksisterer i, bør de ikke bli overrasket hvis kundene tar konsekvensen av det.

Mastodonten NRK selger ikke aviser, men selger samme mening, den offisielle versjon, og derfor er dørgende kjedelig. Det hvite hus tør ikke innta en kritisk holdning til fredsprisen. Det er his masters voice som gjelder. Journalistene hører ikke hvordan de glipper over i det ufrivillig selvbeundrende. Nasjonalismen er blitt en del av pressens selvdigging, og vi blir latterlige fordi vi tar oss selv så høytidelig. Vi lepjer i oss andres smiger og forstår ikke at det er etikette. Slik Merkels hånd på Hollandes var. I går hørte vi om dette følelsesuttrykket som gjorde slik inntrykk på Arnt Stephansen og andre. I dag ser vi bildet og ser at det var en høflighetsgest. Som to kyss på kinnet.

Følte EU-lederne seg hjemme fordi Norge lider av noe av de samme illusjoner som dem selv?

Ola Storeng i Aftenposten er informert og ikke nådig, og det bildet han tegner, er langt fra Jaglands.

Det ble derfor regnet som et historisk gjennombrudd da stats- og regjeringssjefene i EU for et halvt år siden bestemte at det felles europeiske krisefondet, ESM, og forløperen EFSF kunne skyte kapital direkte inn i banker i blant annet Spania.

Men det tok ikke mange dagene før Tyskland, med støtte av Nederland og Finland, slo kontra. Gamle tap i bankene, det vil si det som nå lammer bankene, må medlemslandene ordne opp i selv. Det er først i fremtiden når kravet om et felles finanstilsyn er opprettet, at det kan bli snakk om noe felles ansvar. Og det kan ta tid.

Man er seg selv nærmest, selv når man risikerer å utløse rystelser som vil kunne rive hele byggverket over ende. Det er dette som gir EU-dramaet en viss uhygge. Europa har vært der før. Søvngjengerne. Som man alltid sa om tredveårene: the drift to war. Hvordan man drev med strømmen, uten evne til å navigere. Igjen og igjen har EU-lederne fått beskjed om hva de må gjøre. De gjør halvhjertede forsøk, men unnnlater å følge opp. Dermed blir neste trinn mer alvorlig, og det blir enda vanskeligere å ta seg inn.

Europas folk venter et klart budskap: Folk er viktigere enn penger. Hvis gjelden er for stor til å kunne nedbetales, så må den slettes. Det får ikke hjelpe om banker går over ende, men nasjoner kan ikke ofres på deres alter. Men det fortsetter Merkel å gjøre, sammen med Nederland og Finland.

The rub

Euroen var A bridge too far.

I ettertid ser vi at euroen skapte en ny og splittende form for økonomisk avhengighet. Samholdet som var skapt gjennom mange tiårs skrittvise samarbeid og gjorde EU fortjent til en nobelpris, ble satt på spill.

 Betyr det at eurosonen må brytes opp hvis samarbeidet skal reddes? Jo lenger EU venter, jo mer sannsynlig blir det resultatet.

Det var fascinerende å høre lederen for EU-kommisjonen, José Manuel Barroso, i et lengre intervju med NRKs Ole Torp søndag kveld. I hans analyse var krisen skapt gjennom statlig overforbruk, som om alle land med problemer hadde opptrådt som Hellas. Han hadde ingen ting å si om hva som skjer over tid når høyst ulike land, gjerne med ulik lønnsutvikling, låses fast til samme valuta.

Barroso og EU holder i praksis fast på at i årene som kommer, skal alle land med store overskudd eller høy gjeld, dvs. de aller fleste, fortsette å stramme inn på budsjettene – samtidig. Behovet for at land med overskudd i utenrikshandelen, som Tyskland, bidrar til å holde den samlede etterspørselen oppe, hoppet han over.

Man nekter å sette ord på problemene. Prestisjen er viktigere. Deres egen og prosjektets. På deres alter kan folks fremtid ofres. Den arrogansen har vært synlig lenge. Får man ikke det resultat man ønsker i en folkeavstemning, utskriver man en ny. Helt siden Maastricht har man opptrådt slik. Når krisen slår inn blir man enda mer låst. Selvoppgjøret er for stort og alvorlig. Man kaster heller mer ved på bålet. Det virker helt irrasjonelt på utenforstående, men er en helt vanlig menneskelig reaksjon utført av ledere opp gjennom historien. Nederlaget er forutsigbart og overtydelig for tilskuere og ettertid. Men slik opplevde ikke aktørene det. De følte de ikke kunne handle annerledes.

Væpnet konflikt?

PRIOs leder Kristian Berg Harpviken måtte melde seg og si det er fare for «væpnet konflikt» i dagens kriseramte Europa. Mange forsøker å melke trusselen om et backlash i Europa. Harpvikens er det mest overdrevne hittil.

Hvis man tilhører feil side, har ordet «borgerkrig» blitt ansett for å være diskvalifiserende. Da er man høyreekstrem. Er man forsker, kan man godt spå «væpnet konflikt». Pragmatiske Ola Storeng hadde ikke sansen. Han mente trusselen mot demokratiet kommer innenfra. Folk mister tilliten. Det gjør de når arbeidsledigheten runder 20 % og er dobbelt så høy for ungdom. Det er dette som er det store problemet. Hvis folk opplever at EU ikke gjør noe for å løse krisen, vil mistilliten øke.

Reaksjonene dette skaper, er det som i første rekke truer demokratiet, ikke de høyreekstreme. De kan bli et resultat av fortsatt neglisjering  av problemene, skjønnmaling av virkeligheten og skremselspropaganda mot politiske synspunkter man ikke liker.

I mellomtiden øker de interne motsetningene og kynismen på nesten alle plan. For å si det med Paul Taylor, en kommentator i nyhetsbyrået Reuters:

- EU er kronet med Nobelprisen, men er i ferd med å bli som et ekteskap hvor kjærligheten er forsvunnet.

Denne krisebevisstheten er mangelvare i såvel Norge som Brussel. Man murer seg heller inne. Tildelingen kjentes nok som en lise.

Det er som med tabloidene: Den som ikke sørger for å være relevant deltaker i sin samtid, vil uvegerlig bli irrelevant. Spesielt hvis man har påtatt seg å lede.