Gjesteskribent

Jeg delte en gang en bil til flyplassen med en fransk europarlamentariker, et medlem av Nasjonal Front (FN). Han talte et pinlig korrekt fransk, hvilket fungerer som sosial distinksjon i stedet for tonefall på den andre siden av Kanalen. Han nevnte i forbifarten at Holocaust ikke kunne ha funnet sted, i hvert fall ikke på den skalaen som hevdes. Ovnene hadde ikke stort nok volum, lød hans nifse forklaring.

Europaparlamentet har alltid hatt en viss andel av ekstremister, eksentrikere og vaskeekte tullinger av det bablende slaget. FN hadde den gangen seks prosents oppslutning, og det var tilsynelatende ingen grunn til å ta noen av parlamentsmedlemmene deres på alvor, så jeg begynte å unngå den ovennevnte. Nå ligger partiet hans an til å vinne det neste europeiske valget. Men det er ikke bare galninger som er på vei oppover. I land etter land fosser genuine protestbevegelser frem – til venstre, til høyre og i sentrum.

Og det mest hysteriske språket kommer ikke fra de opprørske partiene, men fra eurokratene. EU-president Herman Van Rompuy frykter at hele den europeiske strukturen vil bli blåst bort av «populismens vinder». (Populisme er et favorittord blant eurokrater, som betyr «det at politikere gjør som velgerne ønsker» – eller «demokrati», som vi kaller det på engelsk.) Europakommisjonens president José Manuel Barroso prøver å få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss med sin visjon om «populismen og de politiske ytterpunktene som river samfunnsstrukturen i filler». Jean-Claude Juncker – Brussel-insideren fremfor noen, som nylig gikk av etter 18 år som statsminister i Luxembourg – er så skremt at han ser for seg en gjentagelse av første verdenskrig: «Jeg grøsser når jeg tenker på hvordan krisen i 2013 minner om den for 100 år siden.»

Hva er det som fremkaller denne panikken? Er en erkehertug blitt skutt? Er mobiliseringsordrer i all hemmelighet blitt sendt ut fra Europas slott og kansellier? Neppe. Det alle disse uhyggelige advarslene dreier seg om, er at den allmenne tilslutningen til EU svikter. Ifølge kommisjonens egne meningsmålinger har 60 prosent av europeiske borgere en «tendens til ikke å stole på EU» – mot bare 32 prosent for fem år siden.

Endel av disse borgerne vil naturligvis stemme i samsvar med det under valget til Europaparlamentet i mai. Det vi kan kalle antisystemiske partier eller «piratpartier», scorer rekordhøyt på meningsmålinger. Noen av disse partiene er riktignok motbydelige, mens andre nesten er kjedelig respektable: Alternativ for Tyskland (AfD) er for eksempel i all hovedsak en euroskeptisk avlegger fra det liberale FDP, og dets øverste rekker har en uforholdsmessig andel av økonomer og akademikere. Dette partiet er alene om å fremme et syn som i de fleste land ville bli ansett som mainstream, nemlig at det ikke er noen vits i å be skattebetalerne finansiere euro-redningspakker som gjør mer skade enn gavn.

Det å være mot det etablerte gjør en ikke nødvendigvis skummel. Piratpartiet startet som en kampanje mot én enkelt sak i Sverige, nemlig reglene om opphavsrett til åndsverk. De nerdete røverne vant to seter i Europaparlamentet ved forrige valg, og har etablert filialer over hele Europa og i USA. De har utvidet saksfeltet en smule, og dekker nå også personvern og åpenhet i forvaltningen, men i det store og hele er de fortsatt et parti for intense unge menn i T-skjorter. Likevel er de tradisjonelle partiene så svake at piratene har greid å oppnå nasjonal representasjon på Island og i Tsjekkia, foruten å vinne noen regionale valg i Tyskland.

Av lignende grunner forblir Femstjernersbevegelsen – en utrolig koalisjon av økologer, euroskeptikere og, i mangel av et bedre ord, Carswell-tilhengere (som ønsker åpne primærvalg, folkeavstemninger, avstemninger på internett o.l.) – den tredje største politiske maktfaktoren i italiensk politikk, med en oppslutning på nærmere tjue prosent. Britiske aviser liker å omtale partiets grunnlegger Beppe Grillo som stand-up-komiker, men i Italia var han bedre kjent for sin blogging mot det etablerte samfunnet, en slags Guido Fawkes. Partiet hans ligner noe vi ville ende opp med hvis Guidos lesere gikk sammen om å danne en politisk bevegelse: Noen er høysinnede libertarianere, andre er sinte, anti-politiske typer, noen få er konspirasjonsteoretikere i ubalanse.

Hva har alle disse «piratpartiene» til felles? Hva er det som forener Marine le Pen, Geert Wilders, Beppe Grillo, Nigel Farage, Alexis Tspiras, den oppviglerske lederen for ytre venstrebevegelsen Syriza i Hellas, og Berndt Lucke, den smarte og veloppdragne professoren i sosialøkonomi som leder AFD? Utover det at de forventer å gjøre det bra ved valget i mai, kun én ting: Alle sammen misliker euroen. For eurokratene gjør det dem mer eller mindre identiske. Barroso fremstiller valget i år som et valg mellom «pro-europeiske» og «ekstremistiske» krefter.

Denne formen for narsissisme er utrolig vanlig: Jeg er uenig med person A, og jeg er uenig med person B, ergo er A og B identiske. Denne tanken forsterkes av utallige journalister av den rette lære, som bruker det generelle uttrykket «ytre høyre» om alle de misliker. Slik lyder, for å ta et mer eller mindre tilfeldig eksempel, en artikkel fra Washington Post i måneden som er bak oss: «Med FN på 24 prosent, det nederlandske Frihetspartiet (PVV) på 15 prosent, og det britiske Selvstendighetspartiet (UKIP) på 10 prosent, ville antall representanter for ytre høyre [i Europaparlamentet] gå opp til 50.»

Hva har disse tre partiene har til felles? FN har plassert seg til venstre selv for François Hollande hva økonomien angår. Partiet tar til orde for proteksjonisme, nasjonalisering, høye skatter og økte velferdsutgifter. Wilders’ PVV, som overveiende er opptatt av islamisering, gjør felles sak med feminister, venstreorienterte sekularister samt organisasjoner for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. I motsetning til de fleste euroskeptikere på kontinentet, er UKIP utvetydig frihetlig, for kapitalistisme og for storfinans, og partiet har utelukket samarbeid både med FN og PVV.

I euro-integrasjonistenes navlebeskuende verden har dette ingen betydning: enhver euroskeptiker er som sådan ekstrem. Kanskje det tåpeligste eksemplet på fenomenet er hvordan etiketten «ytre høyre» nå er utvidet til å omfatte partiet som sannsynligvis vil gå mest frem i Finland: Det av Timo Soini ledede Sannfinnene, som dukket opp av Landsbygdpartiet, og alltid har vært trygt plassert i midten av det politiske spektrum. Fordi bøndene som utgjorde partiets grunnfjell, var motstandere av å bli med i EU på 1990-tallet, stod det friere enn de andre partiene til å motsette seg euroen. Mens resten av den finske eliten sluttet rekkene bak redningspakkene, fremhevet Soini naturlig nok den delen av partiprogrammet som gav mest gjenklang i opinionen: motstand mot fellesvalutaen. Partiet hans gikk umiddelbart kraftig frem på meningsmålingene. Og like umiddelbart begynte kommentatorene idiotisk å omtale partiet som «ytre høyre».

Problemet med å stemple alle man misliker som fascist, er mangel på ordforråd stilt overfor en ekte sådan. Det greske partiet Gyllent Daggry er et autentisk naziparti i den grad slike finnes: antidemokratisk, antisemittisk og med nostalgi for Metaxa-regimet, hvor fagforeninger og politiske partier ble forbudt. I likhet med alle virkelige fascistpartier, avskyr Gyllent Daggry det frie markedet, og lengter etter en autoritær, korporativ stat. Etter å ha virret rundt med mindre enn to prosents oppslutning siden 1980-tallet, gjorde eurokrisen det til landets tredje største parti.

Å sause sammen fascistpartier (Gyllent Daggry i Hellas, Ataka i Bulgaria, Jobbik i Ungarn, BNP i Storbritannia) med konfrontasjonsvillige, men i bunn og grunn konstitusjonsvennlige bevegelser mot innvandring (FN i Frankrike, PVV i Nederland, Frihetspartiet i Østerrike) er ubehjelpelig. Å ta med den demokratiske høyresidens euroskeptiske partier (AFD i Tyskland, Mouvement pour la France, Dansk Folkeparti, UKIP) er bevisst tendensiøst.

Når noen samler alle disse partiene i en gruppe og setter på merkelappen «høyreekstrem», forteller det mer om vedkommende selv enn om de nevnte partiene. Partier som Gyllent Daggry er ikke høyreekstreme i noen gjenkjennelig forstand. De vil ha arbeiderråd, høyere utgifter og statskontrollerte bransjer, og de marsjerer under røde flagg på 1. mai. De kunne like gjerne sitte i den ene eller andre enden av Europaparlamentets halvsirkel (det nærmeste vi kommer noe tilsvarende, med sin kombinasjon av nasjonalistisk mystikk og avsky for kapitalismen, er Sinn Féin). Hensikten med å kalle slike partier høyreekstreme er ikke få noen til å tenke mindre fordelaktig om dem; det er ment å skade alminnelige konservative ved å antyde at det bare er gradsforskjeller mellom disse og nazister.

Men Barroso-ene og Juncker-ene og Rompuy-ene stopper ikke der. Deres definisjon av ekstremisme omfatter også venstreorienterte som har gjennomskuet EU. Eurokrisen har ført til en gjenoppliving av kommunistpartier i stater som er rammet av innstramningene: det irske sosialistpartiet, spanske Izquierda Unida og greske Syriza. Radikale sosialister har alltid hevdet at euroen var svindel, og at den ville berike bankfolk og byråkrater på vanlige folks bekostning. Og – det er ikke ofte man har anledning til å si dette – de hadde helt rett. Hvert påfølgende kutt har befestet deres oppfatning av EU som organisert gangstervirksomhet, hvor en privilegert kaste lever av arbeidernes svette.

På en måte er det ikke overraskende at alle disse partiene, fra Piratpartiet til Syriza, fra Femstjernersbevegelsen til PVV, misliker euroen. Hvem kan se på saken med friske øyne og kalle euroen en suksess? Den viktigste grunnen til at de gamle partiene forsvarer pengeunionen, er at den var deres idé. Så utrolig som det enn høres ut i dag, forsikret de velgerne sine for ti år siden om at fellesvalutaen ville stimulere til 1 prosents økning i BNP for all fremtid.

Hvis det er noen i denne debatten som med en viss rett kan sauses sammen, så er det ikke de forskjellige opprørspartiene, men derimot paleo-føderalistene i EPP (European People’s Party), de liberale og sosialistene. Når jeg måned etter måned lytter til EPP-lederen, en tysktalende bonde fra Alsace ved navn Joseph Daul, og hans sosialistiske motstykke, en elskverdig østerriker som heter Hannes Swoboda, sliter jeg virkelig med å se noe stort ideologisk skille mellom dem. Begge ønsker et Europas forente stater. Begge vil ha en sosial markedsøkonomi, økologiske regelverk, skattemessig harmonisering og en felles europeisk utenrikspolitikk. De eneste sakene hvor de viser heftig uenighet, er de moralske: abort, homofile ekteskap og så videre.

Mitt tips er at valget i mai vil gi store tap for EPP og de liberale. Sosialistene kan vinne noen seter, idet de drar stemmefordel av regjeringsslitasje hos sentrum-høyreregjeringer på nasjonalt nivå. Men den største fremgangen vil vi se blant eurokritiske partier. Paradoksalt nok vil resultatet bringe EPP og sosialistene enda tettere sammen. De vil stive hverandre opp som to slitne boksere mot slutten av tiende runde.

Vi kan være sikre på at de vil klamre seg til kravet om «mer Europa», uansett økonomisk virkelighet, og hva nå enn velgerne ønsker. I fem år har politikken deres skapt arbeidsledighet, deflasjon og utvandring over hele Sør-Europa, mens gjelden hoper seg opp i Nord-Europa. Ingenting rokker ved deres tro. Det er ikke den nød eller det gjeldsberg som kan få dem til å innrømme at fellesvalutaen kan ha vært en tabbe. De er bokstavelig talt hevet over diskusjon. Hvilket reiser spørsmålet – hvem er de virkelige ekstremistene her?

 

Daniel Hannan er en britisk politiker, journalist og forfatter. Han representerer det sørøstlige England for Det konservative partiet i Europaparlamentet, skriver jevnlig for The Telegraph, og er aktuell med boken «How We Invented Freedom & Why It Matters». Hannan er kanskje mest kjent for sin filleristing av Gordon Brown i Europaparlamentet i 2009.

Denne artikkelen ble først offentliggjort i The Spectator den 4. januar 2014, og gjengis hos Document i Christian Skaugs oversettelse med forfatterens vennlige tillatelse.