Kommentar

Bilde: Eugene Delacroix Liberty leading the People. (1830). Når man ser dette bildet forstår man at grunnen til at establishment brennmerker den politiske opposisjonen som høyrepopulister og verre, er at de for sitt bare liv ikke kan anerkjenne at det reiser seg en protest i befolkningen. Hvis establishment skulle anerkjenne høyrepartienes legitimitet vil det være det samme som å diskreditere seg selv. Slik har de manøvrert demokratiet inn i en blindgate.

 

De tradisjonelt dominerende politiske partiene i Europa trues av sviktende oppslutning, medlemstall og tillit. De tenker lite nytt, og i den grad de tenker, hva enten det er nytt eller gammelt, går det som regel gæernt. De har ikke lenger noen banebrytende ideer, de opprettholder akterutseilte ideer, de styres av ekskluderende og korrupte eliter bestående av få personer, og de er ikke lenger politiske laboratorier i noen som helst meningsfull forstand.

Når var det egentlig de første sprekkene begynte å bli synlige i disse store partienes festningsmurer? Hvis vi tenker oss godt om, innser vi at fenomenet ikke er av ny dato. Men fortettingen av begivenhetene den siste tiden forteller oss at murene er ugjenkallelig skadeskutte.

At dette er en tung trend som ikke kan snus, forstår vi bedre hvis vi spoler noen år tilbake i tid.

Sverige

I 1991 grunnla den svenske industrimannen og aristokraten Ian Wachmeister det liberal-konservative og populistiske partiet Ny Demokrati, som blant annet gikk inn for en mer restriktiv innvandringspolitikk. Allerede samme år ble det nye partiet valgt inn i Riksdagen. Med respektable 6,7 % av stemmene fikk Ny Demokrati 25 mandater i Sveriges nasjonalforsamling.

Skandaler, interne uenigheter og siden en nær total mørklegging av Wachtmeister og kompani i pressen gjorde en slutt på hans politiske karriere, og Ny Demokrati forsvant permanent fra Riksdagen ved valget i 1994. Kombinasjonen av indre svakhet og ytre overmakt gjorde altså slutt på eventyret, men historien viste om ikke annet at partiets ideer raskt kom en ikke ubetydelig del av velgermassen i møte. At velgernes behov for et reelt alternativ siden lå latent i befolkningen, vises klart av fremveksten av Sverigedemokraterna.

Nederland

Hopp frem til 2002. Den nederlandske professoren og statstjenestemannen Pim Fortuyn grunnlegger sitt eget politiske parti – Pim Fortuyn-listen – i februar, bare tre måneder før parlamentsvalget i landet. Også dette partiet var populistisk, med motstand mot innvandring, islam og multikulturalisme som sentrale punkter. Den 6. mai, bare ni dager før valget, blir Fortuyn skutt og drept i Hilversum av dyrevernsaktivisten Volkert van der Graaf, som under den påfølgende rettssaken sa at motivet var Fortuyns anti-islamske agenda. Fortuyn mente islam var en tilbakestående kultur, og ville stenge grensen for islamsk innvandring.

Valget ble ikke desto mindre en stor suksess for partiet med den myrdede lederens navn. Med 26 av 150 mandater ble det sågar nest størst i Nederlands parlament. Siden gikk det nedover også med dette partiet, men akkurat som i Sverige dukker det noe senere opp en ny populistisk bevegelse: Frihetspartiet (PVV) til Geert Wilders. Han er ikke blitt forsøkt nedkjempet med mørklegging, men det er gjort forsøk ad juridiske veier – forgjeves, også ved fellende dom, som nå nylig.

Frankrike

Samme år vinner den ikke særlig sympatiske Jean-Marie Le Pen 17 % av stemmene i første runde av presidentvalget i Frankrike. Sittende president Jacques Chirac beseirer ham overlegent i annen runde, og det er en svekket Le Pen som kun får 10 % ved valget fem år senere.

Men her som andre steder kommer populismen tilbake for fullt i andre runde, i Frankrike personifisert ved Le Pens datter Marine. Og som Aftenposten registrerte forleden, er katastrofen for de etablerte partiene der til lands så total at hele 65 % av de spurte sier at de ikke vil stemme på de tradisjonelt dominerende kandidatene ved presidentvalget.

Revolusjon

Er det noen som tror at dette plutselig vil snu? Ser vi konturene av en renessanse for de store, tradisjonelle sentrum/venstre- og sentrum/høyrepartiene? Er det gjenfødelse som kan leses ut av ansiktene på deres fremste talspersoner?

Nei. De store partiene har ikke annet enn sin jevnt svinnende makt. Sumpen tørker nesten ut av seg selv. Det hadde ikke trengt å være sånn. Partiene kunne bare ha ført en politikk i tråd med folkeviljen, men dengang ei.

Det vi ser, er snarere konturene av en politisk revolusjon. Når det sånn fra dag til dag ikke føles som opptakten til noen revolusjon, er det fordi den har gått så langsomt at den siste tidens akselerasjon ikke er blitt forstått som de sist nedskrevne ordene i en lang setning, hvis punktum ennå ikke er satt. Noen har ved misforståelse eller ønsketenkning trodd at det ikke var noen setning, men bare et skrik hvis gjenklang vil dø hen.

Oppegående personer

En ting som er felles for mange av de nye politiske bevegelsene, er at de startes av særdeles oppegående personer, om enn de forsøkes portrettert som noe helt annet. Alternative für Deutschlands (AfD) leder Frauke Petry er firebarnsmor og forretningskvinne med doktorgrad i kjemi. Populismen kom senere til Tyskland enn til de ovennevnte naboene, men den kom til gjengjeld med et solid team av økonomer, forretningsmenn og professorer.

Og her som andre steder vil ikke den europeiske trenden brytes permanent ved eventuelle tilbakeslag for AfD. Ian Wachmeister begynte for et kvart århundre siden. Det neste kvarte århundret vil ikke se noen eventyrlig gjenoppblomstring av SPD eller CDU. Vakuumet vil fylles, spørsmålet er bare hvordan.

Særdeles intelligent var også den italienske Femstjernersbevegelsens nå avdøde strateg Gianroberto Casaleggio, av Nigel Farage omtalt som et geni. Og heller ikke i Italia vil den diskrediterte politiske klasse i lengden klare å ta igjen det tapte, om enn den i kraft av sin gjenværende makt kan vinne noen midlertidige slag med korrupsjon, triks og propaganda. Også i støvellandet kan man dessuten se de to bølgene: Lega Nord lå en stund i skyggenes dal etter å ha gjort det bra tidligere, og er nå tilbake på gamle høyder.

Unntaket

Paradoksalt nok kan det være landet som ved folkeavstemning har besluttet å gjennom den største politiske omveltningen hittil, altså Storbritannia, som i også størst grad vil klare å beholde det gamle partisystemet intakt – naturligvis også hjulpet av en valgordning som beskytter det til de grader.

Labour er riktignok i en forferdelig forfatning under sin nåværende ledelse, men det trenger jo ikke vare evig, og det tjener uansett Toryene til ære at de gav rom til EU-spørsmålet i den normale politiske prosessen. Man er ikke demokratiets mor for ingenting.

Regelen

Storbritannia til tross, regelen forblir uansett at utviklingen kan bli fatal for det partitokratiet vi kjenner. Og det er kanskje like greit, for så inkompetent og mafiøst som den politiske klassen har styrt den europeiske skuta det siste kvarte århundret, i strid med vanlige folks instinkter og ønsker, gir det mening å snakke om en alvorlig krise for det representative demokratiet. Ungarns statsminister Viktor Orban har i et harselerende øyeblikk sågar kalt det et «liberalt ikke-demokrati».

Når det i flere land så samles mennesker som både er smarte og omtrent så konservative som folket de utgår fra, foruten å være pragmatiske snarere enn ideologiske, er det ikke til å undres over at de kan oppnå politisk tillit.

Neste fase

Som vi har sett, var Nederland forholdsvis tidlig ute i denne langsomme prosessen. Og kanskje er det nettopp i Nederland at vi kan øyne dens neste fase, eller i det minste en ny manifestasjon av den pågående fasen.

For bare få måneder siden ble det nemlig startet opp enda et nytt parti i tulipanlandet: Forum for Demokrati (FvD). Partiet er i likhet med tyske AfD blitt startet opp av økonomer, akademikere og suksessrike yrkesutøvere uten bakgrunn fra den politiske klassen, og ledes av Thierry Baudet, en briljant ung intellektuell. Og i likhet med den italienske Femstjernersbevegelsen tar de til orde for mer direkte demokrati, med økt bruk av folkeavstemninger etter sveitsisk modell. FvD er ellers EU-skeptisk, motstander av masseinnvandring og tilhenger av nasjonalstaten. Partileder Baudet har sågar skrevet en bok om oikofobi, motsatsen til xenofobi som innebærer avvisningen av ens eget, noe Roger Scruton tidligere har satt ord på her.

FvD har utsikter til å vinne noen mandater i Nederlands nasjonalforsamling ved valget den 15. mars. Som Douglas Murray bemerker i The Spectator, er partiet det første som har erklært seg rede til å gå i koalisjon med Wilders. Baudet og Wilders er de to politikerne som får mest oppmerksomhet i sosiale medier, skriver Murray. Og vi har en anelse om hva slags maktfaktor det er blitt.

Kanskje er det ikke ved denne korsveien at Nederland vil få sitt andre store anti-establishment-parti. Men utviklingen vil ubønnhørlig gå sin gang. Med tanke på hvordan det raser for de etablerte partiene i Frankrike, er det slett ikke utenkelig at tendensen kan smitte over på Nederland. Etterhvert som fenomenet tiltar i styrke, må det i det hele tatt påregnes en viss domineffekt de europeiske landene i mellom.

Det gamle politiske aristokratiet er altså på vei ut etter omlag to hundre år. Spørsmålet er bare hvor fort det går, og hva som kommer i stedet. Kanskje går turen ut i jevnt tempo. Eller kanskje går gasspedalen til bunns i år.