Kommentar

Matteo Salvini, Frauke Petry, Geert Wilder og Marine Le Pen under et møte i Koblenz den 21. januar 2017. Foto: Wolfgang Rattay / Reuters / Scanpix.

Den vestlige verden gjennomgår i disse årene politiske rystelser av en styrke som savner sammenligningsgrunnlag i nyere tid, men som kan avstedkomme like store forandringer som – la oss si – slutten på den kalde krigen.

Enn så lenge finnes det ingen konsensus om hva slags navn som skal settes på de politiske bevegelsene som skaper disse rystelsene. Ordet høyrepopulisme er blitt en del av vokabularet, men ikke alle populister står til høyre – andre står til venstre, og atter andre identifiserer seg hverken med venstre eller høyre.

To britiske professorer lanserer nå et forslag med en viss tyngde: nasjonalpopulismen.

Matthew Goodwin er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Kent, og Roger Eatwell er emeritus i samme disiplin ved Universitetet i Bath. Sammen har de skrevet boken National Populism: The Revolt Against Liberal Democracy, som kommer ut på Pelican den 25. oktober. Tre dager før utgivelsen arrangerer London School of Economics et seminar med de to forfatterne på lærestedets campus.

The Sunday Times har publisert et utdrag av boken, hvor en rekke velkjente myter om populismen blir gjendrevet: Den består ikke av gamle, hvite og rasistiske menn, den får økende støtte i voksende deler av befolkningene i mange vestlige land, og den kommer ikke til å gå over, men vil snarere vinne enda mer terreng. Det er altså ikke tale om et blaff, ei heller er det fascismen som har gjenoppstått i lekker innpakning.

Klasseanalysene holder ikke mål, det er folkebevegelser det er tale om, skriver forfatterne:

People tend to reduce complex movements to one type of voter or to one cause because they want simple and straightforward explanations. But when more than 62m people voted for Trump, more than 17m for Brexit, more than 10m for Marine Le Pen and nearly 6m for the Alternative for Germany (AfD), the idea that national-populist movements can be reduced to simplistic stereotypes is ridiculous.

Statistikk punkterer enkelt myten om populismens suksess i hovedsak er begrenset til en underklasse:

The tendency to portray Trump as a refuge for poverty-stricken whites, for instance, is deeply problematic. During the US primaries, the median household income of a Trump voter was $72,000, compared with a national median of $56,000.

Or look at Brexit. Some traced the shock result to dire economic conditions, even though the vote occurred as Britain’s unemployment neared its lowest rate since the 1970s. The idea of ending Britain’s EU membership was certainly popular among people on low incomes, but even among those who lived on average or just-above-average incomes support for Brexit was 51%. Britain’s departure was cheered on in struggling industrial towns, but it was also celebrated in affluent Conservative counties.

At nasjonalpopulismen ikke er et blaff, betyr mer enn at den ikke blir borte i morgen; den har i virkeligheten vokst langsomt frem gjennom årtier, og årsakene er ikke først og fremst økonomiske. Det handler vel så mye om maktelitens forakt for vanlige, anstendige mennesker:

Its proponents prioritise the culture and interests of the nation, and promise to give voice to a people who feel they have been neglected, even held in contempt, by distant and often corrupt elites.

Forfatterne erkjenner at finanskrisen satte fart i populismen ved sin begynnelse for ti år siden, men avviser at den har spilt noen avgjørende rolle. Hvorfor skulle i så fall ikke oljekrisen tidlig på 1970-tallet ha skapt lignende bevegelser?

Det var i stedet på 1980-tallet, lenge før den demografiske revolusjonen i Europa, at kimen til det vi ser i dag, ble sådd av folk som Jean-Marie Le Pen og Jörg Haider – typer som for mange var særdeles vanskelige å like, men hvis arvtagere har helt andre kvaliteter.

At populismen har større tilslutning blant gamle enn unge, er riktig nok:

In 2018, for example, while 65% of pensioners thought Brexit had been the right decision, 68% of those aged 18-24 thought it had been wrong.

Men i motsetning til det visse Minerva-skribenter ser frem til, vil de fleste av disse pensjonistene leve også ved neste valg. Og hva om de som nå er unge, skifter mening når de ikke lenger er fullt så unge? Også de unge vil være mottagelige for nasjonalpopulismens budskap, fastslår Goodwin og Eatwell. Bildet er dessuten et annet når man ser på et noe større aldersspenn:

Beneath these broad brushstrokes lies the fact that Brexit was endorsed by one in four British graduates, one in two women, one in two people from urban areas, around two-fifths of those aged between 18 and 34 and half of those aged between 35 and 44.

Bildet utfylles av flere observasjoner: Marine Le Pen fikk flest stemmer blant velgerne mellom 18 og 34 år i første runde av det franske presidentvalget. Støtten til Lega ved parlamentsvalget i Italia fordelte seg jevnt over alderssspekteret. AfD har størst appell til tyskere i alderen 25 til 50 år. 41 prosent av «millenials» stemte på Trump.

Innvandringsspørsmålet blir raskt viktigere for de unge:

A poll in Britain last spring revealed that 41% of 18- to 24-year-olds and 58% of 25- to 49-year-olds felt that immigration was “too high”.

Ei heller handler dette så mye om rase: Brexit fikk støtte fra en av tre minoritetsvelgere.

Det er altså kun blant personer med såkalt høyere utdanning at nasjonalpopulismens motstandere er i massivt flertall:

Whereas 80% of Brits under 34 with a degree voted for Britain to remain in the EU, only 37% of their peers without a degree did the same.

Det er også galt å fremstille den populistiske bølgen som en protest, mener forfatterne, selv om det finnes stor forakt for det politiske establishment. Men det er fordi det ikke lytter. Populismens tilhengere gir ganske enkelt sin tilslutning til ideer de er enige i, og de blir glade og lettede når det dukker opp politikere som fremmer disse ideene.

Som Jonas Haugsvold skriver, er det heller ikke slutten på demokratiet vi er vitne til:

Most people in the West are not giving up on democracy, although many are open to more “direct” forms of democracy that would give people a greater say in the decisions that affect their daily lives. But there is clear and overwhelming evidence of a rising tide of distrust and a strong belief among many voters that they are no longer even in the conversation.

Nei, for de er jo deplorables, særlig hvis de er redde for at tilværelsen blir snudd på hodet av den demografiske revolusjonen – slik vi ser at den blir, gang på gang på gang.

En politisk klasse som ikke lenger har noen aktelse for folket den representerer, fortjener å bli avsatt. Og det blir den. Sosialistpartiene er radbrukket både i Frankrike og Nederland. Prosessen er i gang, og kommer ikke til å stanse.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!