Sakset/Fra hofta

Den venstrevridde amerikanske presidentkandidaten Bernie Sanders (Demokratene) har som del av sin valgkampanje løftet frem den skandinaviske økonomiske modellen som et eksempel til etterfølgelse.

Det har vekket begeistring blant norske journalister, som naturligvis kan sies å tilhøre den mer fordummende grenen av nasjonalismen (dvs. ikke den som fremholder den suverene nasjonalstaten som adekvat organisasjonsenhet i internasjonal politikk, basert på historiske erfaringer, men den som innebærer å veive hjernedødt med «Norge er nummer én»-flagget ved enhver gitt anledning).

Ryan McMaken ved Mises-instituttet, som står for den liberalt økonomiske Østerrike-skolen, har gått myten om den vellykkede europeiske og skandinaviske modellen nærmere i sømmene.

Han har direkte sammenlignet median-inntekten for husholdninger i henholdsvis amerikanske og europeiske stater. Skattenivå og velferdsgoder er medregnet i hans statistikk, og kjøpekraft justert for å ta de ulike staters levekostnader med i beregningene.

Tallene er som følger (klikk på bildet for å forstørre):

adjustedRPP

De europeiske statene kommer ikke særlig godt ut: Sverige, ofte frempekt som den mest vellykkede sosialdemokratiske modellen, ligger under alle amerikanske stater utenom seks. Tyskland, Europas økonomiske stormakt, faller i likhet med Storbritannia og Frankrike under samtlige.

Det er faktisk kun tre europeiske stater som ville ha befunnet seg over det nasjonale snittet i USA, dersom de var amerikanske stater: Norge, Luxembourg og Sveits. La oss ta en kort gjennomgang av disse:

Norge skårer åpenlyst så høyt på grunn av våre enorme petroleumsressurser fordelt på en populasjon på knappe fem millioner. Vi er ikke virkelig sammenlignbare i den forstand.

Luxembourg er heller ikke det, da det kan beskrives som et lite finanssenter fremfor et ordinært land.

Så hva med Sveits? Hva gjør de så høyt oppe?

Kan det ha sammenheng med at Sveits har den kanskje mest økonomisk liberale modellen av vest-europeiske stater? De har en skatteinntekt på kun 29.4 prosent av BNP, sammenlignet med 45.8 i Sverige, 44.6 i Frankrike, 40.6 i Tyskland, og 39 i Storbritannia. Deres offentlige utgifter løper på 33.8 prosent av BNP, også svært langt bak øvrige vest-europeiske stater. Sverige er her på 51.2 prosent, Frankrike på 56.1, Storbritannia på 48.5, og Tyskland på 45.4.

Sveitserne har tilsynelatende en lykkelig tilværelse utenfor EU, der de nyter et suverent nasjonalt, direkte demokrati. I FNs ferske World Happines Report (2015) ble Sveits rangert som verdens lykkeligste land (USA kom her på 15. plass, godt over det europeiske snittet).

Innen utdanning, hvor de er beryktet for sin strenge disiplin, ligger de et hestehode foran alle europeiske stater utenom Liechtenstein, ifølge rangeringen til Pisa-undersøkelsen.

Sveits har dessuten Europas desidert mest liberale våpenlover, men fremdeles (for dem som tror at det er en konflikt) en drapsrate på 0,6 per 100.000 innbygger, noe som putter dem under samtlige europeiske land utenom bystater som Island, Liechtenstein og Monaco.

I en sosialistisk verden skulle ikke noe av dette være mulig.

Fattigdomsrater

Så hvordan kommer USA ut på fattigdomsratene? Ryan McMaken behandler denne problemstillingen i en separat artikkel.

Her tar han utgangspunkt i en UNICEF-rapport (2012) – se side 8 av denne – som han påstår at Bernie Sanders har støttet seg til under TV-debatter. Her ligger den amerikanske barnefattigdomsraten på 32.2 prosent, sammenlignet med 25.6 prosent i Storbritannia, 15 i Tyskland, 18.6 i Frankrike, og 14.7 i Sveits.

Det er bare ett ørlite problem med fattigdomsratene til UNICEF: De er utregnet prosentvis av de respektive nasjonale median-inntektene, og baserer seg dermed ikke på et felles referansepunkt.

In this case, UNICEF (and many other organizations) measure the poverty rate as a percentage of the national median household income. UNICEF uses 60% of median as the cut off. So, if you’re in Portugal, and your household earns under 60% of the median income in Portugal, you are poor. If you are in the US and you earn under 60% of the US median income, then you are also poor.

The problem here, of course, is that median household incomes — and what they can buy — differs greatly between the US and Portugal. In relation to the cost of living, the median income in the US is much higher than the median income in much of Europe. So, even someone who earns under 60% of the median income in the US will, in many cases, have higher income than someone who earns the median income in, say, Portugal.

McMaken retter opp i dette ved å sammenligne fattigdomsgrensene i UNICEF-statistikken, som ligger 60 prosent under median-inntekten, til de ulike landene. Igjen er det kun Norge, Luxembourg og Sveits som stiller bedre enn USA:

poverty_global

McMaken gjør oppmerksom på at UNICEF, og øvrige organisasjoner og institutter som måler fattigdomsrater, har en tendens til å begå den sosialistiske feilslutningen å måle fattigdom etter grad av økonomisk ulikhet i samfunnet, ikke etter absolutte kriterier. I et slikt perspektiv er det bedre at alle er likestilte i sin fattigdom, enn at noen er rike og noen middels rike.

In other words, even if the poverty rate in Greece were zero percent, all those non-poor median Greek households would be poorer than a US household at the poverty line.

Also, given that the OECD’s measure here attempts to take into account income from social benefits, we can’t just say «well, those European incomes may be lower, but they get more in social benefits.» That is not true for these numbers. Social benefits included, Americans have higher incomes at both the median level and at the poverty level, when compared to most other countries.

This further illustrates the problem with speaking about poverty in terms of percentages of the median or as a percentage of total wealth. These comparisons are used to highlight inequality, but the fact is that the US (which has more inequality) offers higher incomes for those at poverty level. Is it better to be equal in Portugal or unequal in the US? One can be «equal» in Portugal, but it will mean a standard of living well below that which can be attained in the US at poverty levels.

For å illustrere poenget ytterligere, avslutter McMaken med å sammenligne fattigdomsgrensen i USA (60 prosent av median-nivået etter UNICEFs utregningsmetode) med det ordinære median-nivået til øvrige OECD-land. Selv da befinner USA seg midt på treet – på omtrent samme nivå som Belgia, og ikke så altfor langt bak Storbritannia og Frankrike:

gallup_poverty

Som en representant for Østerrike-skolen, er McMaken selvsagt ingen objektiv kommentator, men disse tallene bør likevel gjøre oss nordmenn noe mindre skråsikre og nedlatende i våre holdninger, påført oss av vårt sosialistiske miljø, når det kommer til den økonomiske politikken USA fører.

Det skal heller ikke glemmes at USA har en nærmest åpen grense til Mexico, med 11-12 millioner illegale innvandrere, og at amerikanerne indirekte bidrar til å sponse europeiske velferdsstater ved å stå for vårt militære forsvar. Europeiske forsvarsbudsjetter kan bak USAs forsvarsparaply bli kuttet til fordel for velferd, noe som sammenhengende også har skjedd.

Om noe påminner tallene oss om at et kapitalistisk system er overlegent et sosialistisk system når det kommer til å generere velstand (for dem som ikke lærte stort av den kalde krigen). Det kan være en nyttig påminnelse fra tid til annen i et oljerikt land som Norge, hvor de vanskeligere beslutningene om økonomiske prioriteringer sjelden må tas, og der sosialismen ikke behøver å bli testet opp mot særlig harde realiteter.

Så kan det skytes inn at velstand ikke er et mål i seg selv, men et middel for å oppnå velferd. Hva er vel hensikten med å bli velstående som nasjon om vi ikke skal kunne nyte det? Om det blir for dyrt å utføre en livsnødvendig operasjon, om våre svakeste mangler et sikkerhetsnett som kan gi dem et anstendig liv, om man ikke har råd til en god utdanning, om feriene blir få og korte?

Dette er grunnleggende spørsmål som uunngåelig vil skille de fleste av oss europeere fra amerikanere. Det faller oss også naturlig at petroleumsressursene er i nasjonalt eierskap.

Kanskje bør vi se oftere til Sveits, et konservativt land som virker å ha funnet en fornuftig balanse mellom fellesskapsløsninger og markedsløsninger? At de stiller med et høyt europeisk velferdsnivå, og et velstandsnivå som kan måle seg med de rikere amerikanske statene, tyder på at de gjør et eller annet riktig.

Dette er hva kloke statsmenn gjør: De ser seg ut landene som utmerker seg positivt på indikatorene, og imiterer dem.

Hvorfor er Sveits så velstående, til tross for lav forekomst av naturressurser?

Hvorfor har Japan så lite voldelig kriminalitet?

Hvorfor er konstitusjonelle monarkier de frieste samfunn i verden?

Hvorfor har Irland en mer bærekraftig populasjonsutvikling enn øvrige vestlige land, til tross for at kun én prosent av befolkningen der er muslimer?

Hvorfor er det vestlige stater, og ikke stater i Midtøsten, som har massive problemer med rusmidler?

Hvorfor blåser øst-asiatiske stater oss ut av vannet når det kommer til utdanning?

Hvorfor har (den væpnede) amerikanske populasjonen unngått en totalitær statsmakt, i motsetning til den vest-europeiske, den russiske og den kinesiske?

Hvorfor vil Ungarn fortsette å tilhøre den europeiske sivilisasjon lenge etter at Sverige har forlatt den?

Alt dette vil putte nordmenns egne konvensjonelle forestillinger, ved default fiendtlig til alt som smaker av konservatisme, til skamme.

 

 

https://mises.org/blog/if-sweden-and-germany-became-us-states-they-would-be-among-poorest-states

https://mises.org/blog/poor-us-are-richer-middle-class-much-europe