EU og andre rike land som Norge, må myke opp arbeids/lønnsmarkedet, og velferdsgodene, hvis ikke risikerer vi større arbeidsledighet, høyere innvandring, og sosiale spenninger på et nivå vi ikke kan forestille oss.

Konkret gjelder dette tilstrømmingen av arbeidskraft fra de nye EU-landene til de gamle. Diskusjonen er den samme i Frankrike som i Norge: André Glucksmann fortalte morsomt om hvordan «den polske rørlegger» er blitt et begrep i Frankrike. Han tar jobbene fra franskmenn, óg antydet Glucksmann, – kona di når du er på jobb. Det er han som gjør innfødte arbeidsledige, ifølge denne tolkningen.

Norske medier og LO/AP har fulgt samme tendens her hjemme: Dagsrevyen viser innslag om malermestre som plutselig må permittere folk, og som har mye kortere oppdragsliste. Det er polakkene og baltere som tar jobbene. Men det skal sies: det er kommet frem at polakkene gjør gode jobber. Folk er fornøyde. De jobber mye mer enn norske kolleger, og til halvparten av prisen, og vel så det.

Det har også kommet tydelig frem at uten tilstrømmingen av utenlandsk arbeidskraft ville dagens byggeboom ført til inflasjon. Det er nettopp noe av poenget. Uten et fleksibelt arbeidsmarked vil lønningene stige ute av kontroll. Byggebransjen vil dra med seg resten. Vi får høyere rente, (p.g.a. inflasjon), og høyere arbeidsledighet nå markedet snur.

Det er bare et par-tre år siden norske bedrifter flagget ut i hopetall, blant annet til Baltikum. Det er det mindre av. Hvis Norge tillater større fleksibilitet på arbeidsmarkedet, vil arbeidsplassene lettere bli.

Arbeiderpartet ved Karl Schiøtt-Pedersen og LO har blåst til kamp mot det de kaller «sosial dumping». AP har sogar lovet å stramme inn på reglene hvis de vinner valget. Dette er i bunn og grunn reaksjonær politikk; det gjelder å konservere det gamle systemet, som er lukket for konkurranse. Én ting er at det er for sent: det er knyttet så mange kontakter nå at arbeidet bare ville gå under jorden. Noe annet er tankegangen, modellen til AP og LO, som, hvis den får fortsette, fører lukt i undergangen. En velferdsstat med høyt lønnsnivå, som åpner seg mot fattigere områder, vil bli tappet for ressurser, i et bunnløst sluk av velferdsgoder og arbeidsledighetstrygd.

Det er merkelig at ikke disse sammenhengene er tema for politikere og journalister. De er selve kjernen i den økonomiske politikken, og bestemmer om vi får sosial fred eller «krig». De setter også begrepet innvandringspolitikk i et helt annet lys, vekk fra verdi-pratet. Dette dreier seg om årsak og virkning, og økonomiske lover kan ikke oppheves av gode hensikter.

Martin Wolf

Den som gjorde dette klart for undertegnede er Financial Times spaltist Martin Wolf: Han stiller diagnosen uten å nøle: EU må ta en smertefull omstilling nå, eller risikere store problemer i fremtiden. Men hva er det han ser: I Frankrike kjører man for fullt mot «sosial dumping», dvs. større fleksibilitet i arbeidsmarkedet. Frankrike stilte seg i spissen for å torpedere direktivet fra Barroso om liberalisering av service-sektoren. Chirac kalte det ultra-liberalisme, og sammenlignet det med kommunisme!

Chirac

NRKs frankofile Cathrine Løchstøer kunne idag snakke om Chiracs forsvar for EUs grunnlov og kultursymposium om europeisk kultur i den franske hovedstad. Kultur er blitt noe en pynter seg med, en erstatning for politisk handling. For virkelighetsforståelse. Er det derfor man lett blir søvnig av dagens kultur?

Det interessant er at Chirac selv stimulerer fløyen som sier nei 28. mai, ved å gå mot liberalisering av arbeids/servicemarkedet.

Last week was a dismal one for the European Union. As my colleague, Wolfgang Munchau, argued in the Financial Times on Monday, the European leaders reduced the stability and growth pact to a scrap of paper, removed the liberalising thrust of the services directive and failed to focus the Lisbon agenda on priorities. Though not alone, Jacques Chirac, the French president, was the leader of these naysayers.

Behind all this lies something even more disturbing: a desperate desire for integration shorn of inconvenience. Few, if any, leaders are prepared to recognise a simple truth: neither European enlargement nor monetary union, for that matter, can succeed without far more flexible labour markets. Mr Chirac condemned such «ultra-liberalism» as the new communism. This is a breathtaking conflation of freedom with its opposite. But his response to modest reforms also shows how far Mr Chirac is from recognising today’s realities.

Stabilitetspakten som skulle sikre sterk euro, og lav inflasjon er redusert til et stykke papir. Det er sterke ord. (Den type engasjement på vegne av Europa er sjelden kost i norsk presse!) I Norge er det som om alt går på skinner. Men det gjør det ikke. Det har skjedd en dramatisk forverring i EU: en mangel på politisk handlekraft. Når landet som fremfor noen tvang gjennom den strenge stabilitetspakten, Tyskland, står i fremste rekke for å utvanne den, har noe alvorlig skjedd.

Tyskland

Det springende punkt er hvordan gamle og nye EU vil integreres. De skal og vil integreres på arbeidsmarkedet og velferdstjenester. Men hvordan det skjer vil avgjøre velferden til oss alle.

Wolf bruker foreningen av Vest- og Øst-Tyskland som eksempel. Det burde ha noe å lære oss. Hvorfor gikk det så dårlig egentlig? Vesttyskerne pøste inn penger. Det var nettopp det som var galt! Dermed ødela man østtyskernes fortrinn: de lave lønningene som kunne fått vesttyske bedrifter til å flytte produksjonen dit. I stedet drev man østtyske lønninger opp på vesttysk nivå, og resultatet ble arbeiddsledighet. Det kom ingen nye jobber. Med høye sosiale goder ville folk dessuten heller gå arbeidsledige. Ikke noe incitament til å jobbe.

Wolf siterer en studie som har kommet til at dette var en bevisst politikk: i Vest ville man ikke ha noen konkurranse fra øst. Det som utad var sosial velferd, var i like høy grad utslag av egoisme og kynisme.

So what happened? In a nutshell, the western powers-that-were blocked the forces for convergence through growth by imposing excessive costs on the east. William Page, a Scottish economist, suggests plausibly that «the intention of West German unions and employers’ associations (who represented East German workers during the crucial negotiations of 1991) [was] to price East German labour out of the market and to . . . prevent them from threatening their (western) markets».*

Prisen Tyskland har måttet betale er enorme sosiale utgifter: rundt 4 prosent av BNP. Det forklarer også hvorfor Tyskland har gått fra stabilitetspakten. De får ikke vekst uten kunstig innsprøyting. Drivkraften var ønsket i Vest om ikke å gi fra seg noe. En dynamisk modell ville nemlig skapt større fleksibilitet på det vesttyske arbeidsmarkedet. Norge er i samme posisjon, og SV/AP vil gjøre som vesttyskerne, under dekke av solidaritet!! Det er i virkeligheten det stikk motsatte.

Many outsiders (including the FT) warned at the time that precisely such a German mezzogiorno (after Italy’s long-lagging south) might emerge. Western policymakers did achieve their overriding aim: they combined unification with minimal change in the west. But they had to pay a price: a permanent subsidy bill of roughly 4 per cent of gross domestic product. That helps explain why Germany’s fiscal position re2_kommentars so difficult. This, in turn, explains why the country that created the stability and growth pact has now been a leader in weakening it.

Den store scenen

Hvordan ser dette ut anvendt på nye og gamle EU som også skal integreres? Det er noen avgjørende veivalg som må tas.

Integration of two economies generates price and wage convergence. If that convergence is prevented, the gains are thwarted and unemployment results. If wages are pushed too high in the poorer region, as happened during German unification, unemployment will emerge there. If wages are kept too high in the richer region, the unemployment will emerge there, instead, as production shifts to the low-wage region next door.

Arbeidskraften koster bare en syvendedel i de nye EU-landene av hva som var gjennomsnittet i Tyskland i 2003. Da Spania og Portugal ble medlemmer var forskjellen bare 50 prosent.

Disse store forskjellene skaper enorme incentiver til arbeidsinnvandring mellom et rikt Vest og underutviklet Øst. For disse menneskene vil det være en stor mulighet å kunne tjene det dobbelte eller tredobbelte av hva de gjør hjemme. Da vil de underby arbeidstakerne i Vest, grovt. I LO/AP/SV-retorikken skaper dette arbeidsledighet i Vest. De fremstiller det som et zero-sum game. Virkeligheten er en annen.

Hvis et økonomisk system har for mange innebygde begrensninger, vil det ikke kunne fungere i en åpen verden. Det er det som skjer nå.

Konkrete eksempler: En bygård i Oslo skal dreneres. En norsk entreprenør må ha 340 kroner timen. I tillegg kommer leie av maskiner. En polsk arbeider gjør det for 100 kroner. Han håndgraver, og arbeider mye lengre dager.

Er det så galt om man betaler norske lønninger? Vel, da vil arbeidskraften holde seg så dyr at mange jobber ikke blir gjort. Det vil aldri lønne seg å reparere noe som helst. Det går ut over miljøet.
Men verst er det at trygghet fører til slapphet, selvtilfredshet, og manglende stimulus til å gjøre en ekstra innsats. Mange kan forteller historier om håndverkere som gjør som de vil. Problemet er at målet med velferdsstaten er trygghet. Den bygger inn skranker for fleksibilitet.

Migration creates gains if prices and wages are flexible. But western labour markets and welfare states are designed to prevent such flexibility. In effect, the welfare state sets a minimum cost of labour well above the net earnings of workers in many poorer European regions.

Minimumslønnen for utenlandske arbeidere i Norge er satt til litt under 82 kroner timen av myndighetene.

Hvis minimumslønnen er satt høyt vil de utenlandske arbeidssøkerne bare fylle plassen til alle innfødte som heller går på trygd.

The high minimum wage determines the employment offered in the economy. This then attracts migrants to take the jobs of nationals who are indifferent between work and state support. Between 1970 and 2002, unemployment of domestic workers rose by 3.2m in Germany. Over the same period, the net immigration of working people was about 3.1m. The match is uncanny.

Honningkrukka

Slike velmente minimumslønner fører bare til arbeidsledighet. Det virker også som en magnet på omverdenen. Det gjør også de gode trygdeordningene og sosiale ytelsene.

Such unemployment-generating immigration is not the only danger. Another is that a generous welfare state is a magnet for immigrants and particularly for low-skilled immigrants. The higher the quality of public infrastructure and services, the bigger the attraction. It is for this reason that only after a lengthy period do immigrants pay back the general benefits they receive.

Within an integrated labour market it is impossible for one region to offer much better benefits than others without generating a ruinously costly inflow of benefit seekers. That is what happened to New York in the 1970s. This is why welfare states must work at the level of the entire labour market.

Men det er pussig: hvis en innvandrer får arbeid her, heter det ikke at han tar arbeid fra en norsk. Da har man gjort en god gjerning. Men kommer det en polakk er det mer ambivalens ute og går.

EU-grunnloven

EUs nye grunnlov snakker om en «sosial union», at alle EU-borgere har rett til de samme ytelser og goder i landet de flytter til, eller arbeider i. Det gjelder også ikke-arbeidere som flytter. Vi har hatt samme ordning i Norge: oppslag om arbeidssøkere fra de nye EU-land som har rett til kontantstøtte for sine barn, selv om de aldri kommer til å flytte til Norge!

Not surprisingly, the new constitution, with its nonsense about a «social union», makes the wrong choices. According to Prof Sinn, it seems to mean that «a citizen of the Union may reside where he wants and that he is then entitled to the host country’s full social security benefits and social advantages». Moreover, this seems to apply to anybody who moves to another country, not workers alone.

The result must be the harmonisation of welfare across the continent at the level either of the rich countries or the poor ones. The choice would be between economic collapse in the latter and the end of social harmony in the former.

Økonomisk kollaps, eller sosial ufred. Det er resultatet av ønsket om å utbre den sosiale modellen Europa er så stolt av.

Løsning?

Finnes det noen løsning? Fyordet fleksibilitet. Større lønnsvariasjoner. Få folk ut av trygdeavhengighet og arbeidsledighet. I Tyskland har man begynt å eksperimentere med noe av det Wolf går inn for: man kutter arbeidsledigheten radikalt, fra ca.1.200 euro til 350. Så må man ta et anvist arbeid til en lav timepris. Summen man sitter igjen med er ikke større enn det man fikk i trygd, men man ligger ikke lenger samfunnet til last, og gjenreiser selvrespekten. Nøkkelen er lønnssubsidier: staten betaler arbeidsgivere for å ansette de ledige.

What are the solutions? In the richer countries, wage subsidies, combined with far greater wage flexibility, should largely replace benefits to those out of work. Those subsidies and other non-contributory welfare benefits should be withheld from migrants. Moreover, non-employed people should gain support from their home countries. The motto, as Prof Sinn puts it, is that each EU citizen is welcome but not to receive unearned gifts.

Wage flexibility, wage subsidies for nationals, limits on non-contributory benefits for immigrants and home country support of non-workers are the only way to integrate rich and poor countries without destroying the welfare levels of the former or the economies of the latter. That is not what the designers of the constitution seem to have in mind.

Yet making a mess of the interaction of labour markets with welfare states in an integrating continent will have a devastating impact on Europe’s economic, social and political future. The time to get this right is now. There is no tomorrow.

En lang leksjon. I Norge drukner politikken i verdier og idealer. Det er for lite ærlighet om virkelighetens verden. Den som ikke vil lære, blir innhentet. Det gamle motto gjelder fortsatt: there is no free lunch.

Kanskje større ærlighet også vil dra folk ut av den litt upolitiske, letgariske innstillingen. Revitalisere politikken. Disse spørsmålene er det også som avgjør vår innstilling til de andre, de nye nordmennene.

(begge artikler er for sub only)

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂