Kommentar

Det er mer enn et «hung parliament» som står på spill i Storbritannia. At valget kan bli uavgjort når landet står til halsen i problemer, sier noe om at det politiske systemet ikke fungerer. Partiene er ikke i stand til å besvare velgernes bekymringer. Det er det som gjør bildene fra Athen og Thessaloniki så uhyggelige. Er dette fremtiden?

Nye Labour åpnet portene på vid gap, til masseinnvandring, både fra nye EU-land i Øst-Europa, og fra ikke-europeiske land. Det kom inn en halv million mennesker i 2007. Mange? Det er ett menneske i minuttet, hele året. De fleste nye jobbene som ble skapt har gått til utlendinger.

According to the Office for National Statistics, of the 1.7 million new jobs created since 1997, 81 per cent have gone to foreign workers. These are extraordinary figures.

Britisk underklasse har alltid blitt skviset. Nå er den også fratatt sin verdighet. Ingen har bruk for dem.

På en cafe i Hastings, i East Sussex, treffer Harriet Sargeant fra Daily Mail, en 22-åring ved navn Dave:

Dave is 22, with cropped hair and a diamond stud in one ear. He yearns for a ‘decent job’ and a home for his girlfriend and baby daughter. Like over half of young white males from a poor background, Dave has trouble with reading. It means he is only qualified for a menial job.

Thirty years ago, he would have still got work in a factory, married his girlfriend, raised a family and contributed to society. Now, those factory jobs no longer exist and menial jobs are monopolised by skilled and hard-working Poles who have not suffered the handicap of a British state education.

This means that Dave, like one in five of young people, cannot get on that first step of the employment ladder.
He explains: ‘When the council advertised two dustmen jobs, there were 100 applications.’

The local job agencies told him he had no chance because he was English. They only took Poles on to their books. When Dave finally did manage to secure a job, he encountered another problem facing young people – our welfare system hands out more in benefits than can be earned on the minimum wage.

The Centre for Social Justice has pointed out that welfare claimants are no better off – and sometimes poorer – if they come off the dole and take up jobs paying anything less than £15,000 a year.

But who is going to offer Dave that kind of money? That’s why the financial adviser at Dave’s Job Centre actually told him not to take the job he had been offered.
‘I would have been £30 worse off,’ he says.

Under Labour, immigration has risen dramatically. In 2007, more than half a million migrants arrived in this country – more than one a minute.

Dave described his despair at the prospect of a life on benefits. ‘I know men of 40 doing nothing but drink and drugs all day. I don’t blame them.’ He shook his head angrily. ‘I don’t want to be beat like that.’

Dave’s situation is far from unique. There are currently 5.9million people of working age claiming out-of-work benefits – costing £74.4billion a year in welfare payments.
The life of this young man has not been wrecked by disadvantage – but by government policy on immigration, education and welfare.

Dette er problemer som ikke så lett lar seg løse. Labour har hentet inn utlendinger og satt dem inn i jobber som skviser ut de ufaglærte innfødte. Det lød forlokkende: åpne grenser, fri bevegelighet. Men noen betalte prisen.

Vi hører lite eller ingenting om disse sosiale forholdene som høres ut som en tilbakevending til Charles Dickens’ verden.

Enslige mødre er en annen gruppe som har vokst og det går ut over barna.

Because of immigration, the lack of jobs for the likes of Dave has a direct impact on the rising numbers of single mothers and thus the increase in child poverty – another burden for the taxpayer.
New research by Geoff Dench for the Centre For Policy Studies (CPS) describes the change in single motherhood.
Thirty years ago, a typical single mother was on her own because she had separated from her partner. Now, more than half say they have never lived with a man. And, once more, male joblessness – to which mass immigration has contributed – is at the heart of the issue.
‘I would love to get married,’ a single mother in Brixton told me during my own research.
‘But all the men I know are in prison or deal drugs. I don’t know one man with a job.’
Instead, she has married the State – she’s one of the millions dependant on welfare. The statistics tell their own story: 72 per cent of children of single mothers grow up in poverty.
Children of single mothers are more likely to run away from home, have behavioural problems, do less well at school, take to drugs and get involved in – and society picks up the bill.

Vi hører ikke noe om denne utviklingen fordi omtale ville bety å ta opp innvandring, og det er tabu. Innvandringen er iverksatt av den utdannede delen av befolkningen, den med karrierer og utdannelse. De østeuropeiske arbeiderne gjorde jobbene innen byggebransjen og håndverksindustrien. Ikke-europeiske innvandrere fyller deres idealistiske behov for å føle seg gode. Feel-good- factoren.

I realiteten er dette et nyliberalistisk samfunn: kun de ressurssterke klarer seg.

Det er et achiever-samfunn, et meritokrati, basert på at man mestrer frihet. Mange gjør ikke det.

Venstresiden snakker om en ny underklasse. Den har de selv vært med å skape, og den er et mye større klasseforræderi enn noen underbetalte østeuropeere. Det er alle unge som ikke greier friheten på videregående.

Samtidig har den herskende klassen avnasjonalisert landene og dermed fjernet kittet som bandt borgerne sammen.

Det er samme vise i land etter land: nordmenn har ikke hevd på Norge, briter har ikke hevd på Storbritannia.

Internasjonale finansaktører har spilt hasard med det økonomiske systemet. Når krisen først inntreffer blir den selvforsterkende: systemet kan ikke bære alle på trygd. Velferdsstaten knaker i sammenføyningene.

Da står den autonome og venstreekstreme pøbelen klar. Vi vet at den finnes i de fleste europeiske storbyer, og i allianse med sint muslimsk ungdom. For først gang på svært mange tiår, finnes det et potensial for en revolusjonær situasjon i Europa.

De etablerte partiene har meget kort tid på seg til å blir klar over situasjonen og besinne seg. Det ser ikke ut som de våger.

The great disconnect: After the economy, immigration is the issue that worries voters most. So why won’t our politicians even discuss it?

Kommentar

Det er mer enn et «hung parliament» som står på spill i Storbritannia. At valget kan bli uavgjort når landet står til halsen i problemer, sier noe om at det politiske systemet ikke fungerer. Partiene er ikke i stand til å besvare velgernes bekymringer. Det er det som gjør bildene fra Athen og Thessaloniki så uhyggelige. Er dette fremtiden?

Nye Labour åpnet portene på vid gap, til masseinnvandring, både fra nye EU-land i Øst-Europa, og fra ikke-europeiske land. Det kom inn en halv million mennesker i 2007. Mange? Det er ett menneske i minuttet, hele året. De fleste nye jobbene som ble skapt har gått til utlendinger.

According to the Office for National Statistics, of the 1.7 million new jobs created since 1997, 81 per cent have gone to foreign workers. These are extraordinary figures.

Britisk underklasse har alltid blitt skviset. Nå er den også fratatt sin verdighet. Ingen har bruk for dem.

På en cafe i Hastings, i East Sussex, treffer Harriet Sargeant fra Daily Mail, en 22-åring ved navn Dave:

Dave is 22, with cropped hair and a diamond stud in one ear. He yearns for a ‘decent job’ and a home for his girlfriend and baby daughter. Like over half of young white males from a poor background, Dave has trouble with reading. It means he is only qualified for a menial job.

Thirty years ago, he would have still got work in a factory, married his girlfriend, raised a family and contributed to society. Now, those factory jobs no longer exist and menial jobs are monopolised by skilled and hard-working Poles who have not suffered the handicap of a British state education.

This means that Dave, like one in five of young people, cannot get on that first step of the employment ladder.
He explains: ‘When the council advertised two dustmen jobs, there were 100 applications.’

The local job agencies told him he had no chance because he was English. They only took Poles on to their books. When Dave finally did manage to secure a job, he encountered another problem facing young people – our welfare system hands out more in benefits than can be earned on the minimum wage.

The Centre for Social Justice has pointed out that welfare claimants are no better off – and sometimes poorer – if they come off the dole and take up jobs paying anything less than £15,000 a year.

But who is going to offer Dave that kind of money? That’s why the financial adviser at Dave’s Job Centre actually told him not to take the job he had been offered.
‘I would have been £30 worse off,’ he says.

Under Labour, immigration has risen dramatically. In 2007, more than half a million migrants arrived in this country – more than one a minute.

Dave described his despair at the prospect of a life on benefits. ‘I know men of 40 doing nothing but drink and drugs all day. I don’t blame them.’ He shook his head angrily. ‘I don’t want to be beat like that.’

Dave’s situation is far from unique. There are currently 5.9million people of working age claiming out-of-work benefits – costing £74.4billion a year in welfare payments.
The life of this young man has not been wrecked by disadvantage – but by government policy on immigration, education and welfare.

Dette er problemer som ikke så lett lar seg løse. Labour har hentet inn utlendinger og satt dem inn i jobber som skviser ut de ufaglærte innfødte. Det lød forlokkende: åpne grenser, fri bevegelighet. Men noen betalte prisen.

Vi hører lite eller ingenting om disse sosiale forholdene som høres ut som en tilbakevending til Charles Dickens’ verden.

Enslige mødre er en annen gruppe som har vokst og det går ut over barna.

Because of immigration, the lack of jobs for the likes of Dave has a direct impact on the rising numbers of single mothers and thus the increase in child poverty – another burden for the taxpayer.
New research by Geoff Dench for the Centre For Policy Studies (CPS) describes the change in single motherhood.
Thirty years ago, a typical single mother was on her own because she had separated from her partner. Now, more than half say they have never lived with a man. And, once more, male joblessness – to which mass immigration has contributed – is at the heart of the issue.
‘I would love to get married,’ a single mother in Brixton told me during my own research.
‘But all the men I know are in prison or deal drugs. I don’t know one man with a job.’
Instead, she has married the State – she’s one of the millions dependant on welfare. The statistics tell their own story: 72 per cent of children of single mothers grow up in poverty.
Children of single mothers are more likely to run away from home, have behavioural problems, do less well at school, take to drugs and get involved in – and society picks up the bill.

Vi hører ikke noe om denne utviklingen fordi omtale ville bety å ta opp innvandring, og det er tabu. Innvandringen er iverksatt av den utdannede delen av befolkningen, den med karrierer og utdannelse. De østeuropeiske arbeiderne gjorde jobbene innen byggebransjen og håndverksindustrien. Ikke-europeiske innvandrere fyller deres idealistiske behov for å føle seg gode. Feel-good- factoren.

I realiteten er dette et nyliberalistisk samfunn: kun de ressurssterke klarer seg.

Det er et achiever-samfunn, et meritokrati, basert på at man mestrer frihet. Mange gjør ikke det.

Venstresiden snakker om en ny underklasse. Den har de selv vært med å skape, og den er et mye større klasseforræderi enn noen underbetalte østeuropeere. Det er alle unge som ikke greier friheten på videregående.

Samtidig har den herskende klassen avnasjonalisert landene og dermed fjernet kittet som bandt borgerne sammen.

Det er samme vise i land etter land: nordmenn har ikke hevd på Norge, briter har ikke hevd på Storbritannia.

Internasjonale finansaktører har spilt hasard med det økonomiske systemet. Når krisen først inntreffer blir den selvforsterkende: systemet kan ikke bære alle på trygd. Velferdsstaten knaker i sammenføyningene.

Da står den autonome og venstreekstreme pøbelen klar. Vi vet at den finnes i de fleste europeiske storbyer, og i allianse med sint muslimsk ungdom. For først gang på svært mange tiår, finnes det et potensial for en revolusjonær situasjon i Europa.

De etablerte partiene har meget kort tid på seg til å blir klar over situasjonen og besinne seg. Det ser ikke ut som de våger.

The great disconnect: After the economy, immigration is the issue that worries voters most. So why won’t our politicians even discuss it?