Kommentar

De siste årenes valgresultater fra flere europeiske land gir et stadig klarere bilde av en historisk anomali: Nye partier dukker opp som følge av den etablerte politiske klassens manglende evne til å hanskes med omveltningene, og disse vokser seg store uten at de får tilsvarende uttelling i form av politisk makt.

La oss rekapitulere tre forholdsvis nylige eksempler i kronologisk rekkefølge.

Ved valget til den svenske Riksdagen i september 2014 fikk Socialdemokraterna ledet av Stefan Löfven 31,2 % av stemmene, Moderaterne ledet av Fredrik Reinfeldt 23,2 %, og Sverigedemokraterna (SD) ledet av Jimmie Åkesson 12,9 %. Siden høyresiden ikke ville skaffe seg regjeringsmakt med SD som en del av sitt parlamentatiske grunnlag, dannet Löfven regjering. Noe senere valgte SD å stemme sammen med resten av høyresiden mot regjeringens budsjett, som dermed ikke oppnådde flertall. En stund så det ut til at det ville bli nyvalg, men et taktisk samarbeid mellom regjeringen og høyresiden minus SD satte Åkessons parti utenfor det normale parlamentatiske spillet, og man unngikk et valg som ganske sikkert ville ha styrket ham ytterligere.

Ved parlamentsvalget i Storbritannia i mai 2015 fikk UKIP tredje høyest oppslutning, også de med 12,9 % av stemmene. Siden partiet bare var størst i én krets, endte det kun med én representant i Underhuset, mens liberaldemokratene og de skotske nasjonalistene med sine 7,9 % og 4,9 %, fikk henholdsvis 8 og 56 representanter. For de tre partiene gjaldt det altså at jo flere stemmer, desto færre represenanter.

Ved regionalvalget i Frankrike nå nylig ble Front National (FN) største parti på landsbasis i første runde, og det ble størst i seks av de 13 regionene i landet. Men i andre runde, hvor alle partier med mer enn 10 % oppslutning fra første runde er med dersom ingen får minst 50 % oppslutning der, vant ikke FN en eneste region – dels fordi sosialistpartiet trakk kandidater for å gi republikanerne seieren i regioner hvor de selv var sjanseløse.

Et fellestrekk ved disse tre resultatene er at det foreligger en mangel på representasjon i representative demokratier.

Grunnene til at det skjer er litt forskjellige. I Storbritannia er valgsystemet med enmannskretser tilpasset en situasjon hvor to blokker – et høyreparti og et venstreparti – som tilsammen er fullstendig dominerende, konkurrerer om og bytter på makten. Dette har vært normalsituasjonen der til lands og mange andre steder i lang tid. Det er derfor selve systemet som viser seg uegnet idet det oppstår en tredje pol.

For Frankrikes vedkommende er ikke ordningen helt i samme grad tilpasset kun to poler. Det er i teorien rom for en tredje. Men det viser seg likevel at store deler av the establishment gjør hva de kan for ikke å gi plass til den tredje polen, og i andre valgrunde stemmer mange vel så mye mot noen som de stemmer for noen. Mobiliseringen i andre runde kom ikke bare fra sosialistene, men også fra deler av såvel næringslivet som venstrekatolikker. Man malte et skremmebilde av FN som fikk hele fire millioner velgere opp av sofaen mellom første og andre runde. Statsminister Manuels Valls sa sågar at en FN-seier ved regionalvalget kunne resultere i borgerkrig, et utspill som får en til å lure på om han vil advare mot at hele planeten eksploderer hvis Marine Le Pen skulle ha utsikter til å vinne presidentvalget i 2017.

Noen av de samme mekanismene gjør seg gjeldende i Sverige. De tradisjonelt dominerende partiene til høyre og venstre går sammen med de politisk lystrende delene av det mer eller mindre sivile samfunnet for å stikke kjepper i hjulene for SD, til tross for at partiet ikke ligger særlig langt politisk fra den tradisjonelle høyresiden. Seieren i dette maktspillet har imidlertid en høy politisk pris: SD vokser jevnt og trutt, og vil forbli en viktig politisk faktor i Sverige i overskuelig fremtid.

Man er altså både for Sveriges og Frankrikes vedkommende vitne til en politisk klasse som først og fremst vil beholde en tingenes tilstand som er komfortabel for den selv, uten at hensynet til demokratisk representasjon veier særlig tungt. De etablerte er fornøyde med å ha fratatt tilhengerne av det som etterhvert er blitt landets største parti, enhver innflytelse. Man kan si mye om dette, men spesielt demokratisk er det ikke.

Jimmie og Marine

Jimmie og Marine – ledere for to store partier uten dertilhørende makt

Seieren i maktspillet har med andre ord en veldig høy moralsk pris i tillegg, som vanskelig kan unngå å avstedkomme enda mer slitasje hos politikere som allerede har mistet troverdighet, og derfor er nokså utkjørt. I Frankrike holder de seg kanskje på bena frem til 2017, skjønt den politiske ligningen kan bli en helt annen hvis Storbritannia forlater EU i mellomtiden. I andre runde av presidentvalget ville Le Pen nok være sjanseløs mot Sarkozy eller en annen kandidat tilhørende den gamle høyresiden, men mot Hollande er ikke utfallet gitt. Det ville jevnt over koste konservative mer å stemme taktisk for en sosialist enn motsatt, hvis alternativet er Front National.

Som Asle Toje har vært inne på, kan det se ut til at vi er på vei inn i en ny fase av historien, hvor de gamle politiske systemenes likevekt er truet. Det er sannsynlig at den likevekten går mot slutten, men det er vanskelig å se for seg eksakt hvordan dramaet vil utspille seg. Virkeligheten har det med å trekke overraskelser opp av hatten.