Kommentar

Bildet: Geert Wilders og Mark Rutte i parlamentet, dagen etter valget. Foto: Yves Herman/Reuters/Scanpix.

Om det mot formodning skulle finnes noen som ikke har fått med seg ut fra overskriften hva dette skal handle om: Jeg ønsker å foreta en mental etterrakst etter parlamentsvalget i Nederland nylig, se på hva som skjedde og hvordan resultatene ble tolket, samt dessuten prøve å liste ut hva alt dette kan peke frem mot.

Slik valget ble oppfattet og omtalt, særlig internasjonalt, men sannelig også i tulipanlandets egne medier, var hovedspørsmålet det følgende: Ville den europeiske høyrepopulismen (NRKs, Aftenpostens og øvrige mediers foretrukne ord; deres systematiske språklige stemplingsteknikker er imidlertid ikke mitt anliggende denne gang), legemliggjort i Nederland av Geert Wilders og hans Frihetsparti (PVV), bli stoppet i sin vekst? Ville de vinne eller tape?

Etter valget var medielettelsen påtagelig og nærmest unison. Formuleringer som «En seier over populismen» (Dagbladet), «Valgnederlag for høyrepopulist» (VG) og «Folket har valt bort populismen» (Aftonbladet) florerte. La oss likevel se på tallene før vi vurderer validiteten i konklusjonene.

Statsminister Mark Ruttes høyreliberale VVD ble det største partiet og fikk 33 av parlamentets 150 seter, ned fra 41 ved valget i 2012; han ble av de fleste omtalt som valgvinneren. Nest største parti ble PVV med 20 seter (+8) mens sentrums-høyre partiene CDA og Democraten 66 begge fikk nesten like mange representanter som PVV, 19, opp 6 respektive 7 sammenlignet med forrige gang. De største forandringene ble ellers sett for juniorpartneren i den nåværende samlingsregjeringen, sosialdemokratiske PvdA, som falt fra 35 representanter før til 9 nå, samt for Grønne Venstre (GL) som økte massivt fra 4 i 2012 til 14 denne gang. Wikipedias gjennomgang av resultatene er grei og oversiktlig.

Er det rimelig å betegne en (Rutte) som gikk tilbake med 8 representanter som seierherre, mens en annen (Wilders) som gikk frem med samme antall, sies å ha lidt nederlag? Kanskje, men kanskje ikke; her er perspektivet og forventningene avgjørende, samt dessuten og ikke minst hvordan man velger å ordlegge seg for å øke sannsynligheten for suksess i det fremtidige politiske spillet. Hendelser tolkes og omtales i lys av hvilken politisk agenda mediene har, tro aldri annet.

Wilders innrømmet selv under valgnatten at han visst hadde håpet på mer støtte gitt de gode meningsmålingstallene hans parti hadde sett de siste månedene, men hevdet samtidig at PVV åpenbart var en av flere valgvinnere. Dessuten påpekte han at den viktigste suksessen partiet hadde opplevd, var at de andre politikernes standpunkter i spørsmål angående innvandring og islam – Wilders og PVVs hovedsaker – ikke lenger var de samme som før. Nederlandsk offentlig politikk og retorikk hadde endret seg markant i islamkritisk og innvandringskritisk retning under senere år, hevdet Wilders, og dette var i betydelig grad hans partis fortjeneste.

I dette har Wilders etter mitt syn udiskutabelt rett: Flere av de vanlige og «respektable» partiene i Nederland, som i Europa for øvrig, har gradvis endret syn, iallfall språk, de er blitt skarpere i kantene og tøffere i tonen. Man kan i dag i det offentlige rom ytre seg langt mer kritisk til islam og om innvandring enn tilfellet var for bare få år siden, og i noen grad er også reelle innstramninger innført for å beskytte eget land mot uønsket migrasjon og religiøs innflytelse. Dette er av Wilders omtalt som at «ånden nå er ute av flasken,» og jeg lot overskriften antyde enda en metafor med samme mening, en som sømmer seg et land av nyrike bønder og fiskere: «kaviaren er ute av tuben.» I slike situasjoner med større argumentasjonsfrihet kan mye skje, bare ikke at man får ånden respektive kaviaren tilbake dit de var. Det nye, hardere og ærligere politiske klimaet hva skepsis til islam og folkevandringer angår, vil ikke igjen bli erstattet av en ny fremmedliberal konsensusdvale.

Hva var det da som likevel gikk PVV imot helt på slutten slik at resultatet ikke ble så godt som meningsmålinger for bare kort tid siden hadde tydet på? Svaret er usikkert, naturligvis, men et tilsynelatende paradoksalt poeng kan være det følgende:

Konflikten mellom Nederland og Tyrkia i tiden like før valget tvang statsminister Rutte til å opptre resolutt overfor den aggressive og stundom bisarre tyrkiske kritikken, hvilket han også gjorde. Slik fikk han vist at PVV og Wilders slett ikke er de eneste som kan stå opp for Nederlands sak mot fremmed, i særlig grad islamsk, trykk, og oppslutningen om den tøffe linjen var bred i både parlamentet og folket. Men det var tross alt Rutte som målbar den overfor tyrkerne, det var han som var statsministeren. Den naturlige reaksjonen når man angripes, er å slutte rekkene bak de egne lederne. Dette kom nå det største regjeringspartiet og statsministeren til gode mer enn øvrige politikere, til tross for at et angrep på Nederlands ære fra et muslimsk lands side ellers kunne formodes å spille islamkritiske Wilders i hendene.

Uansett forklaringer frem og tilbake: Lettelsen over valgresultatet var stor rund baut i europeiske hovedsteder, påstandene om at «høyrepopulismen var slått tilbake» var legio og man godtet seg ordentlig. Det ble nok noen «high fives» rundt om i maktkontorene. Journalistene bidro aktivt og nærmest gledesstrålende med sitt og som vanlig er i slike situasjoner, unnslo man seg ikke en gang ad hominem karakteriseringer av «den høyreekstreme taperen.» Under valgvaken på NRKs Urix bidro «ekspertene» således flere ganger med kommentarer om Wilders peroxydblekete hår og hans alt annet enn 100-prosentige etniske bakgrunn (moren var en kristen kvinne fra Indonesia); man mer enn antydet at den blonde løvemanken kunne være en overkompensasjon av både politisk og psykologisk informasjonsverdi. Selv synes jeg slik politisk-psykologisk bakgrunnsdiagnostikk er pinlig, men så er heller ikke mitt verdigrunnlag mer enn i beste fall frynset etter De Godes mening.

Ett forhold som journalistene i begeistringen over seieren likevel burde tatt høyde for, selv om de fleste av dem neppe var synderlig interesserte i mattetimene «back in the day,» er at ekstrapolering, altså fremskriving med overskriftens foretrukne ord, fra ett enkelt, til nød et og et halvt, datapunkt er en notorisk upålitelig syssel. Javel, de har rett i at valget i Nederland langt fra ble noen nasjonalistisk tsunami, og de kan også vise til at høyresidens presidentkandidat tapte ved ekstravalget i Østerrike for litt siden, men skal man virkelig våge seg på å spå om fremtidig politisk utvikling, inklusive resultatet av kommende viktige valg i Frankrike og Tyskland, på dette spinkle grunnlaget? Nei, mener jeg; vil man prøve å se inn i fremtiden, så må man gjøre det på mer solid og generelt grunnlag, ikke ved å trekke en linje fra Nederland 15. mars 2017 og inn i det som ennå ikke er.

Særlig når man mener seg nettopp å ha bevitnet noe gledestrålende, noe man riktig kunne godte seg over, bør man være kaldblodig nok til å innse at ingen vet hva fremtiden bringer. Utviklingen eller historien humper snart opp, snart ned for å si det med uforlignelige Prøysen, en minst like god ekspert som mange av dem NRK og andre nyhetskanaler holder seg med, ikke minst på bakgrunn av de sistnevntes stygge feilspåinger ved fjorårets valg og folkeavstemninger i UK og USA. Visst er det vanskelig å utlegge resultatene fra Nederland som et tegn på at noen «patriotisk europeisk vår» er i kjømda, de var vel heller et steg tilbake for nasjonalkonservativismen i Europa, iallfall sammenlignet med forventningene, men informasjonsverdien fremover av erfaringen imponerer ingen andre enn de selvhenførte. Dessuten fantes altså episoden med Tyrkia-Nederland krangelen som et forstyrrende og unikt moment midt i valgkampen.

Skal de etablerte, kall dem gjerne «klassiske,» sosialdemokratiske og borgerlige partiene i gamle Vest-Europa klare å beholde sin maktstilling vis-a-vis nye partier som vokser frem, er de pent nødt til å ta opp i seg de sistnevntes politikk på minst et par hovedområder, og helst på en måte som gjør det mulig å si at «dette har vi ment hele tiden.» Særlig to saker eller forhold vil være avgjørende. Det tredje og globalt sett enda viktigere problemet, trusselen om overbefolkning av kloden grunnet den ekstreme populasjonstilveksten i Afrika og Sør-Asia, lar jeg ligge, for ingen av de mektige er ennå villige til å ta denne «utfordringen» inn over seg.

Holdningen til migrasjon inn i Europa fra Midt-Østen og Afrika (MENA-landene) er viktig i dag, men vil bli avgjørende i morgen. Det kommer til å bli slik at politiske partier som ikke uttrykker iallfall en viss vilje til å bremse disse folkevandringene (om migrantene kalles flyktninger eller annet spiller i sammenhengen ikke store rollen når antallet bare blir stort nok, ei heller om det er familiegjenforening eller innreise av enkeltindivider det er tale om), de vil ikke nå opp i konkurransen. Vi er ikke der ennå, langt ifra og særlig ikke i vårt land, men vi vil komme dit. Da blir det avgjørende for maktsøkende politikere å endre sine meninger i takt med folkestemningen, og selvsagt helst slik at de tilsynelatende fortsatt fremstår som prinsippfaste, de har bare respondert kjapt og adekvat på en ny tids endrede krav. Vi så jo litt av det samme allerede ved denne korsvei med Ruttes steile håndfasthet overfor representanter for det politiske Tyrkia som ville drive agitasjon i et fremmed land, men episoden var ubetydelig sammenlignet med det som vil komme. Akkurat hvordan den meningsmessige smidigheten vil manifestere seg, vet ingen, men politikere er dyktige til å overleve; de endrer prinsipper og oppfatninger når og slik det er nødvendig.

Det andre poenget er prinsipielt ulikt det første, skjønt i praksis ser man klar overlapping; jeg snakker om islams plass i Europa. Fremtidens politikere vil måtte slutte å lefle med islam og ganske spesielt med islamismen. Islam har ingen plass i Europa, punktum. Utbredelsen av denne kombinerte religionen-idologien på vårt kontinent må ikke faciliteres av våre politikere på noe vis, direkte eller indirekte, og det skal kreves av enhver med maktambisjoner at han eller hun er tydelig på sitt standpunkt i sakens anledning. Utsagn som fru Solbergs for noen år siden, om at «dagens muslimer er som mellomkrigstidens jøder,» vil aldri bli ytret mer, for den maktsøkende politiker vil vite at slikt er belastende, endog diskvalifiserende. Den som etter hvert ikke skjønner at en sivilisasjonskamp foregår der militant islam – som uvegerlig, med nødvendighet, vokser ut av standard islam – har angrepet vår kristen-sekulære felleskultur, har ved dette satt seg utenfor sjiktet av mennesker som kan innrømmes styringsverv i europeisk politikk. Igjen: Vi er ikke der i dag, men vi kommer dit, og etablerte politikere vil da lære meget fort.

Mennesker som har fått leve i trygge, velfungerende nasjonalstater uten trusler om religiøse sanksjoner dersom de skulle bli for selvstendig tenkende, har opplevd den beste samfunnsorganisasjonen som noen gang har eksistert i vår felles historie. Mange europeere, også vi nordmenn, har denne erfaringen. Nå er dette organiserte samværet mellom like og likeverdige borgere truet av en komplett unødvendig samfunnsmessig heterogenisering og introduksjonen av en suprematistisk, fremmed religiøs ideologi.

Når folk innser dette, vil de ikke finne seg i det, men gjøre motstand. Tanken er fortrøstningsfull snarere enn truende.