Kommentar


Khadija Arib er president i den nederlandske nasjonalforsamlingen. Hun ble født i Casablanca, Marokko, i 1960 og kom til Nederland som 15-åring. Hun gikk inn i Arbeiderpartiet og i 1998 ble hun innvalgt i nasjonalforsamlingen, hvor hun bl.a. har arbeidet med kvinne- og diskrimi­nerings­saker. PVV kritiserte hennes dobbelte statsborgerskap og samarbeid med kongen av Marokko. I 2012 gjorde hun forsøk på å bli president i parlamentet, og ble første visepresident. I januar 2016 president. En bemerkelsesverdig karriere for en innvandrer. Poenget er at Arib er normen i det nye Europa, mens politikere som representerer den innfødte befolkningen og deres nasjonale verdier, av typen Frauke Petry i Tyskland eller Sylvi Listhaug, blir fremstilt som farlige og en trussel. Det er ikke tilfeldig at Listhaugs kors mistenkeliggjøres. Vår egen kultur er blitt suspekt. Dette er en utvikling vi ser gjenta seg i alle vesteuropeiske land: Noen stiger opp for at andre skal stige ned. Foto: Michael Kooren/Reuters/Scanpix.

 

Da det ble klart at Frihetspartiet (PVV) til Geert Wilders ikke ville bli det største partiet ved parlamentsvalget i Nederland, skjedde det til stor begeistring hos mange politikere og toneangivende mediefolk. Et omkved i flere europeiske land lød: Europa puster lettet ut. Noen la til at det er luften som er i ferd med å gå ut av den populistiske ballongen.

Dette vitner om ønsketenkning og arroganse på samme tid, og de to tingene henger sammen.

For det første ser samfunnseliten på populismen som en anomali, som en slags forstyrrelse av en normaltilstand som fantes tidligere, og som den håper eller tror vil bli gjenopprettet. Men Wilders oppnådde et valgresultat som er hans beste noensinne, selv om det var dårligere enn mange tidligere meningsmålinger. Vi har altså å gjøre med et tilbakeslag i en politisk trend, men dette blir tolket som om selve trenden var i ferd med å opphøre.

Denne tolkningen ser tilsynelatende bort fra at det finnes reelle underliggende årsaker til trenden, som gjør seg gjeldende i store deler av Europa: gjeldsberget, eurokrisen, arbeidsløsheten, demografien, rotløsheten, identitetskrisen og fremfor alt masseinnvandringen – i særdeleshet den muslimske. Disse årsakene, som skaper fullstendig legitime og rimelige bekymringer, blir jo ikke borte over natten. Flere av dem ligger snarere an til å forsterkes.

Hvorfor skulle trenden opphøre når grunnene til den ikke gjør det?

Disse årsakene er naturligvis ikke de eneste faktorene i spillet. Andre faktorer kan virke i motsatt retning og bremse trenden for en stakket stund. I tilfellet Nederland spilte det trolig en rolle at statsminister Mark Rutte hadde inntatt synspunkter som var beslektede med Wilders’, og begivenhetene kom ham til unnsetning, gitt at han reagerte adekvat på den diplomatiske krisen med Tyrkia. Hvis Rutte overtar politikken til Wilders, kan ikke det tas som noe tegn på at populismen er i ferd med å dø ut, men snarere at populismen langsomt blir den nye normaliteten.

For det andre blir den angivelige anomalien nærmest ansett som en sykdom eller et fremmedelement. «Europa» puster lettet ut fordi pasienten er på bedringens vei, og måtte samfunnets leger, altså eliten selv, gjøre god bruk av mandatet de mener å ha i kraft av sin innbilte moralske og intellektuelle overhøyhet.

Men hvem er Europa? Er ikke alle de som stemmer på Geert Wilders og andre populister, ordentlige europeere lenger?

Er disse menneskene, i hovedsak tilhørende innfødte europeiske befolkninger, heretter å anse som de virkelige fremmedelementene? Mens personer som kommer til Europa fra hvor som helst i verden, er å anse som europeere, nordmenn sågar, til tross for at de ikke har slektsrøtter her, og dessuten ofte har et svare strev med å tilegne seg europeiske språk, verdier, sedvaner og tilbøyeligheter, om de overhodet ønsker det? En mann Oslo tingrett fastslår er fra Djibouti som har fått norsk statsborgerskap på løgnaktige premisser, er moralsk sett å anse som norsk, blir vi fortalt.

Propagandaen som gir oss de to elementene i denne skrikende selvmotsigelsen, er på samme tid så massiv og så subtil, at mange knapt forstår at de blir holdt for narr. De merker høyst en ullen følelse av at noe er galt, en følelse som etter avtagende evne holdes på avstand med distraksjoner. Men hos dem som forstår, siger det inn en erkjennelse av at de selv ikke lenger tilhører europeerne som teller. Dette skaper forståelig nok sinne.

Et problem er at mange av dem som forvalter det ravende gale verdensbildet fra Bakvendtland, heller ikke forstår hva de holder på med. De tror oppriktig på det de selv sier. Men det de sier, er altså med på å forsterke den samme populistiske trenden som de ønsker til livs.

Den politiske analytikeren George Friedman – i sin tid grunnleggeren av tenketanken Stratfor og i dag drivkraften bak Geopolitical Futures, som er i samme bransje – skriver i kjølvannet av valget i Nederland at utviklingen i Europa er en oppskrift på klassekamp. De voksende økonomiske ulikhetene gjør at de velstående ikke selv føler problemene med masseinnvandringen på kroppen, og deres velstand gir dem en identitet som gjør nasjonstilhørigheten overflødig. De som sliter, utfordres derimot daglig av alt det fremmede, og i mangel av velstand opplever de at nasjonsfellesskapet etterhvert er omtrent det eneste de har.

For de velstående utspiller dette dramaet seg utenfor synsvidde. De rike lever ikke sammen med fattige innvandrere, og hvis de overhodet kjenner noen, er det som tjenere. De velstående har råd til en generøs innvandringspolitikk, for det er ikke de som betaler prisen. De fattige bor i de samme nabolagene som innvandrerne, og de opplever økonomiske, språklige og politiske omveltninger i forbindelse med innvandringen, for det er de nasjonale verdiene de ble oppdratt med striden står om. Det er ikke bare jobbene som er utsatt. Det er også identiteten deres som nederlendere, amerikanere eller polakker. De er som de er, og de kjemper for å motvirke tap eller svekkelse av denne identiteten. De velstående avfeier folk som motsetter seg innvandrere, på to måter. Disse er for det første fattigere, og er derfor ikke like sofistikerte som de rike. Og fordi de er fattige, er de dessuten rasister, for nasjonalismen er simpelthen et dekke over rasismen.

Slik går nasjonalismen over i klassekamp. De rike bryr seg ikke, for de henter sin identitet fra velstanden, mobiliteten og nettverket av venner, og den går over landegrensene. De fattige bor der hvor de ble født, og deres overbevisninger og nettverk av venner er de samme som de ble født med. I mange tilfeller har de mistet jobben. Hvis de mister identiteten i tillegg, har de mistet alt.

Personer som ikke lenger har så mye å tape, kan være farlige. Og risikoen øker fordi eliten ikke bare unnlater å erkjenne at vanlige mennesker har legitime ønsker, den ser også ned på dem:

Eliten, de rike, internasjonalistene, teknokratene – kall dem hva du vil – demoniserer fattigere samfunnsmedlemmer som uvitende og innskrenkede. De fattige oppfatter at eliten forakter dem og gir avkall på prinsippene de ble født inn i, til fordel for velstanden og en verden som de fattige ikke har adgang til.

Det handler om mye mer enn penger. Penger er ganske enkelt det som beskytter en mot konsekvensene av identitetstapet. De rike har andre måter å se seg selv på. Men det virkelige problemet går tilbake til det liberale demokratiets grunnleggende prinsipper – retten til nasjonal selvbestemmelse, og dermed retten til en nasjon. Og en slik nasjon forstås ikke som EUs blodfattige tanker om nasjonen, men som en fullblods hevdelse av av retten til å forsvare nasjonsfellesskapets kulturelle grunnlag i videste forstand.

Nedlatenheten overfor personene som holder på disse prinsippene og sin opprinnelige identitet, virker altså mer opprørende enn deres fattigdom, konkluderer Friedman.

Og nedlatenheten kommer til uttrykk på så mange måter, særlig hvis man er så selvskadende at man åpner en avis. Praktisk talt all omtale og analyse av den politiske situasjonen skjer som om det fantes en stilltiende overenskomst med leserne om at populismen er noen fæle greier som for all del ikke må gjøre suksess. Den forutsetningen er gitt, spørsmålet er hvordan målet kan realiseres. Det gjøres knapt noen oppriktige forsøk på å se tingene fra samme synsvinkel som velgerne til det som er blitt noen av de største partiene i flere land.

Hvis forholdet mellom folk og elite var et ekteskap, ville en samlivsrådgiver forlengst ha hvisket sistnevnte i øret at fravær av empati med ektefellen kan være fatalt for relasjonen, og at resultatet i så fall er vel fortjent.