Gjesteskribent

Angela Merkel og Frauke Petry på vei ut av Forbundsdagen 12. februar 2017. Petry virker sterk og klar i blikket. Merkel er mer blass. Vet hun hva hun står for og hva hun vil? Hvem tilhører fremtiden? Frauke har brutt med AfD og vil bygge et nytt sentrumsparti på høyresiden. Foto: Hannibal Hanschke/Reuters/Scanpix

Stadig blir “populisme” (p-ordet) brukt av journalister og kommentatorer. Ordet er en kode. Man vet straks at det skal handle om noe beklagelig, mindreverdig eller farlig. Faktisk handler det mest om formidleren selv. P-ordet sier at her har man å gjøre med en som står på den rette siden, som er den anti-populistiske.

Hvorfor er populisme så forkastelig? Det trengs ingen begrunnelse. Det er noe opplyste mennekser vet. Populisme gjorde at Trump vant, at Brexit vant, at slemme partier i Østerrike og Tsjekkia nylig vant, og Ungarn er den populistiske erkeskurken, Polen en god nr. 2. Brexit og valget av Trump blir omtalt som populismens to store triumfer i 2016. Liten eller ingen vekt legges på forskjellene mellom de to hendelsene, som faktisk er store. Brexit er selvsagt unik, noe man kanskje også kan si om Trumps vulgære stil, men viktigere er hans voldsomme angrep på de politiske elitene i Washington, kjernen i valgkampen. Det er  ikke unikt. Sterk mistro til føderal makt er like gammel som USA selv. Det skjer ofte at en president blir valgt på et program om å bekjempe elitene i Washington, altså et populistisk program.

Så fellesnevner for hendelsene nevnt ovenfor er naturligvis anti-establishment. Mange av de ihuga anti-populistene må oppleve dette med bitterhet. Det var jo de som skulle forsvare folket mot den etablerte makten. Dessverre er det umulig å benekte at det er tale om en folkelig trend. Ikke bare er det fremgang og seier i demokratiske valg, selve p-ordet roper det ut, avledet som det er av latin populus, som betyr folk i betydningen folkemasse. Samme rot for “populær”. Man kan vise til at en annen avledning, nemlig pøbel, over fransk le peuple. Det passer bedre. En viss pøbelakighet svinger med i p-ordet.

Det kan være nyttig med noen historiske glimt. En god fremstilling av populisme i USA og Vest-Europa, i fortid og nåtid, er John B. Judis, The Populist Explosion, Columbia Global Reports, New York 2016.  Judis hevder at den moderne populismen oppsto i USA, med glansdager i perioden 1885-1894. Da fantes The People’s Party, som kjempet mot kapitalens makt. Det var de mektige trustenes tid.  Slik oppsummeres den opprinnelige populismen:

The populists were the first to call for government to regulate and even nationalize industries that were integral to the economy, like the railroads; they wanted government to reduce the economic inequality that capitalism, when left to its own devices, was creating; and they wanted to reduce the power of business in determining the outcome of elections. Populism had an immediate impact on the politics of some progressive Democrats like Bryan, and even on some Republicans like Theodore Roosevelt and Robert La Follette. Eventually, much of the populists’ agenda – from the gradual income tax to a version of the sub-treasury plan – was incorporated into the New Deal and into the outlook of New Deal liberalism.

Har vi noen gang hørt Roosevelts New Deal omtalt med p-ordet? Nei, for dette gjenkjenner vi som klassisk sosialdemokrati. Populister i Europa går da heller ikke inn for å nedbygge velferdsstaten. Tvert om. Det er gode grunner til å frykte at velferdsstaten slik vi kjenner den, er uforenlig med den type innvandring vi har hatt i mange år. Må ikke forsvar for velferdsstaten være et poeng med “venstrepopulisme”? Men det ordet blir sjelden brukt, siden det er folk på venstresida som har lagt sin elsk på p-ordet. Alltid er det tale om populisme til høyre og det dominerende tema i dag er som kjent fremmedkulturell innvandring. Når nå en restriktiv holdning til innvandring er blitt utbredt i folket, da tas P-ordet i bruk for alvor, med håp om avskrekkende effekt. Bekymring for velferdsstaten stemples som et mindreverdig motiv eller ikke et motiv overhodet. Nei, restriktiv innvandringspolitikk må handle om noe annet, fortrinnsvis rasisme. Og vi må sørge for å holde god avstand til dem.

Ikke bare i USA var det annerledes før. I Norge hadde vi en populistisk blomstring på 70-tallet. Den brukte til og med ordet.  I 1972 utga Samlaget Norsk populisme, tekster produsert av Populistiske arbeidsgrupper i Bergen (PAG). Det handlet om nærdemokrati og anti-elitisme, et av utallige bidrag til den store koalisjonen som samme år avviste medlemskap i EF. På 70-tallet var det opplagt en bevegelse på venstresida, ingen trengte å presisere det. Ottar Brox’ Hva skjer i Nord-Norge? (1966) er det mest innflytelsesrike populistisk manifest i Norge. Brox satt senere på Stortinget for SV. Det gjaldt å bevare styrken i lokalsamfunnene. Makt til Brussel definitivt ikke av det gode. Ingen støtte til arbeidsinnvandring. Ingen mistanke om fremmedfrykt.

I Vest-Europa i dag blir P-ordet hyppig aktivert overfor EU-motstand. Jeg tror det er relativt egenartet for Norge at anti-EU tidligere ble regnet som progressivt, mens det nå er blitt reaksjonært. Ikke fordi EU har forandret sine ambisjoner etter 1994, men fordi ambisjonene har fått status som forsvar for fundamentale europeiske verdier. Slik status formidles jevnlig også i norske media, som når Visegrad-landene ikke føyer seg etter EUs anvisninger. At det i Norge er et større flertall mot medlemskap enn noen gang (71% mot i fjor), blir et paradoks. Det er jo ikke majoriteten man vil anklage, det er de “mørke krefter”. Paradokset merkes ikke fordi det trylles bort med det underforståtte premiss at EU-motstand i Norge er god, i andre land dårlig. Det kan man nok kalle sjåvinisme.

Det er innlysende at Tyskland har et problem med folkelighet. Vi husker Ein Reich Ein Volk Ein Führer og en sentral naziavis het Völkischer Beobachter. En norsk avis som i dag kalte seg “Folkelig iakttaker” ville muligens, av tyskkyndige, mistenkes for å være nazi, men navnet er uansett anakronistisk. Det er i utgangspunktet et tysk fenomen at den mørke aura rundt das Volk smitter over på mye som ikke har noe med nazi å gjøre. P-ordet er et vink om hvordan tysk historie påvirker resten av Europa. For jeg tror utbredt fordømmelse av populisme i stor grad handler om en sen og indirekte ettervirkning av nazitiden. Naziregimets uhyrlige forbrytelser har rimeligvis skapt et dypt traume hos tyskerne, som i flere år etter krigen var mindre villige til å berøre det i offentligheten. I dag kan de ikke anklages for taushet eller unnvikelser. Selvsagt forventer ingen et tilsvarende traume i andre land. Men det tyske oppgjøret med landets fortid er litt etter litt blitt et moralsk forbilde. Tysk nasjonalisme fikk et ondt ansikt. Tyskerne innså det først, nå må vi også innse hvilket onde nasjonalisme er.

P-ordet synes skapt for et tysk publikum. Appell til folket, uten altfor stor respekt for internasjonale forpliktelser, med skepsis til noen av de eksisterende konvensjoner og rettighetsregimer, med sterk motstand mot muslimsk innvandring og med nasjonalisme i bunnen — det er ren og skjær nazisme, ikke sant? Vel, ikke akkurat. Faktisk mangler en god del. Jeg mener likevel det er prisverdig at tyskerne er ekstremt på vakt.

Det er forståelig at AfD møter intens motvilje. AfD-topper har nylig kommet med ytringer som i beste fall kan kalles idiotiske, som når fraksjonsleder Gauland erklærer at tyskerne kan være stolte av sine soldater i verdenskrigene. De aller fleste av de utkommanderte guttene som sloss for det 3. Riket, ble sant nok ikke krigsforbrytere. Likevel, Tyskland har mange andre og mye annet å være stolt av, hvorfor fremheve de tapre soldatene? Utvilsomt finnes nazi-partier og grupperinger i dag, men AfD er ikke blant dem. Skulle partiet etter avskallinger bevege seg i slik retning, vil det gå til grunne med mindre økonomisk kollaps inntreffer. Noen mener tydeligvis at man bekjemper både nynazisme og populisme ved å omtale dem som nære slektninger. Das Volk spøker i bakgrunnen. Det blir som å peke på den folkelige fotballen og omtale entusiaster og hooligans som nære slektninger, myk og hard pøbelakighet. Da har man bare røpet sin dype forakt for fotball.

Ingen burde være overrasket over at planer om en europeisk superstat vekker motstand. Det siste valget i Tyskland vil vel på kort sikt føre til nedbremsing i EUs utvikling mot superstat. Dette er antakelig det mest konkrete utslaget av populisme i Europa: manglende oppslutning om doktrinen at nasjonalstater er avlegs grunnet globalisering og digitalisering og andre store utfordringer. At de enkelte nasjoner får mindre råderett over måter å takle alt dette på, påstås kategorisk å være nødvendig og gunstig for alle. Hvordan kan noen vite det med sikkerhet? Doktrinen fastholdes. Europeere må innse at ingen variant av nasjonalisme er av det gode. Men siden moderne demokrati ble utviklet innenfor nasjonalstatens ramme, noe folk i Europa ikke har glemt, må anti-nasjonalismer slite for å overbevise om at de kan by på noe bedre. Det er grunn til skepsis til alle som strør om seg med det slitsomme p-ordet.