Sakset/Fra hofta

Det er et nytt år, men alt var ved det gamle da NRKs Urix hadde Pegida som tema mandag kveld. Innslagene var ensidige og forutsigbare. Her var alle de gamle, men slett ikke gode ingrediensene i norsk journalistikk på plass.

En av hovedingrediensene er at journalister (med samme mening) intervjuer hverandre. En annen ingrediens er å vise til en autoritet som mener det samme som journalistene. Denne gang var det Angela Merkel som hadde denne rollen. Dessuten hadde Urix et innslag fra tysk fjernsyn om Pegida. Innslaget demonstrerte på en utmerket måte at journalister i Europa nå ensidig forsvarer makthavernes politikk og ikke evner å formidle andre meninger enn elitens.

Synet på og karakteristikkene av mennesker som protesterer mot masseinnvandringen og islamiseringen av Europa var som før. Det er nesten så man ikke behøver å nevne at ord som intolerant, rasister og hat ble brukt for å karakterisere Pegida. Det var derfor fornøyelig å se at ingen av dem som ble intervjuet under demonstrasjonene forfektet noe i nærheten av hat eller rasisme. Det var derimot helt vanlige borgere som sa de hadde fått nok av globalisering og politikere som ikke holdt ord.

-De vil holde muslimene borte fra Tyskland og krever sitt hjemland tilbake. En folkebevegelse mot innvandring har våknet, og ryster nå Tyskland.

Slik ble Pegida introdusert av programleder Hege Moe Eriksen. Og med bilder fra demonstrasjonene i Dresden fortsatte hun

-Hver mandag i elleve uker har tyskere protestert mot det de mener er en islamisering av Vesten.

Pegida_3154954c

Roger Severin Bruland kommenterte videre bildene fra tusenvis av demonstranter som roper: Wir sind das Volk.

-«Vi er folket» roper de over 15 000 oppmøtte. Protestropet som ble brukt mot kommunistene i 1989, har fått en helt ny mening.

Likhet?

Tenk så interessant det hadde vært om Moe Eriksen hadde invitert noen til studio som kunne ha diskutert om ropet fra gatene faktisk har fått en helt ny mening, eller om man også kan se noen likheter mellom 1989 og 2015? Forskjellene er mange og åpenbare mellom et kommunistisk DDR og et samlet og demokratisk Tyskland. Men er ikke likhetene mellom demonstrasjonene da og nå like åpenbare som forskjellene? Den gang ropte folket på frihet, og nå er de redd for å miste den igjen. Den gang ropte folket mot en totalitær stat, nå er de redde for konturene de ser av en ny en. Den gang var mediene en del av statsapparatet, nå ser de igjen medier som taler makthavernes, og ikke folkets sak. Igjen har folket bare ett sted å gå – til gatene.

Erfaring

Innbyggerne i øst kjenner de totalitære signalene og vet bedre enn folket i vest hvordan det er konstant å leve med mistenksomhet, kontroll, angiveri og frykt. Bertolt Brechts «Frykt og elendighet i det tredje riket», sitter i meg enda – tretti år etter jeg så det – fordi det anskueliggjorde så godt hvilke mekanismer som rår når mennesker kjenner frykt og blir redde for å si hva de mener. Når de ikke lenger har noen å stole på, ikke engang sin egen familie, da kveles politisk motstand og vegen ligger åpen for noen uhyggelige krefter.

Pegidas leder ble i mandagens Urix introdusert som en intolerant karismatiker.

-Lederen deres er den karismatiske Lutz Bachmann. Bachmann mener bevegelsen blir svertet av en politisk korrekt presse, og at han representerer vanlig middelklassefolk. Men intoleransen er dårlig skjult.

Og intoleransen NRK viser til må være Bachmanns ord om at integrering betyr å leve sammen på grunnlovens kristne-jødiske arv, for like etter påstanden om intoleranse, ble deler av Bachmanns tale klippet inn.

-Integrering betyr ikke å leve side om side, men å leve sammen på grunnlovens kristne-jødiske arv, og vår kultur med kristne-jødiske røtter – tuftet på kristendom, humanisme og opplysning.

Tiden var kommet til journalister intervjuer journalister. Først ble politisk journalist i Wall Street Journal, Harriet Torry intervjuet fra Berlin. Hun kommenterte blant annet mørkleggingen av Brandenburgerporten.

-Det er byens måte å si: Dette står ikke vi for. Vi er en inkluderende by for innvandring.

Ingen spurte hvem som har myndighet til å bestemme lyssettingen av Brandenburgerporten, eller Kølnerdomen for den saks skyld.

Hvem hører hva?

«Journalist intervjuer kollega fortsatte», og nestemann ut var journalist og forfatter Sten Inge Jørgensen som har skrevet boken «Tyskland stiger fram». Han trakk raske slutninger og spilte uhemmet på tyskernes traume etter nazi-tiden.

-(…) Det er islam de er imot. Det er muslimer de er imot. Og det er klart at for de fleste tyskere høres jo det nesten ut som det skulle være jødene.

Det er nesten ufattelig å høre Sten Inge Jørgensen si dette etter at Urix noen minutter tidligere har vist Pegidas leder tale om den judeo-kristne arv. Dette paradokset blir ikke fulgt opp. Isteden stiller Hege Moe Eriksen et nytt spørsmål til Jørgensen.

-Samtidig er det jo mange som tar til motmæle. Angela Merkel sier at dette er en gjeng med rasister fylt med hat. Det er ganske sterke ord?

-Ja, det er jo det. Men hvis vi tenker på hennes egen bakgrunn, også fra DDR. Altså hun har opplevd et regime hvor menneskerettigheter ikke ble respektert. For henne er jo det en konkret ting. Hun ser mennesker som protesterer i gatene på denne måten med et sånt budskap og sier Wir sind das Volk; altså vi er folket. Det var et slagord som borgerrettighetsbevegelsen i DDR hadde mot et autoritært styre. Og se det snudd på hodet på denne måten her, det kan ikke bli mer provoserende i mange tyskeres øyne.

Svikt

Å jo, det kan bli langt mer provoserende. Det kommer bare an på øynene som ser. I manges øyne er det Angela Merkel og ikke Pegida som er provoserende, mye mer provoserende. Uforskammet provoserende! Tyskerne skal kanskje la Angela Merkels fortid fra DDR ligge, men slagordene fra DDR kan gjerne brukes igjen. For igjen handler det om helt vanlige mennesker som er sviktet av sine politiske ledere. Det handler om mennesker som igjen tar til gatene for å protestere på en politikk de ikke vil ha. Igjen handler det om mennesker som finner sammen og demonstrerer mot en galskap de ønsker å få en slutt på. Igjen er det de maktesløse som reiser seg mot makten. Igjen er det folket mot autoritetene.

Beste evne?

Som en ironisk kommentar, handlet det andre temaet i Urix denne kvelden om et økende antall syreangrep på kvinner i ayatollahenes Iran. Urix hadde med andre ord en utmerket anledning til også å trekke noen linjer fra Dresden til Teheran. Men det hadde vel blitt for vanskelig. Teheran og Dresden – hva har de felles? Den grønne bevegelsen i Teheran etter fake-valget i 2009, hvordan kan den ha noe med Pegida å gjøre? Hverken vertikalt – i fortid –  eller horisontalt – nåtid – finnes noen paralleller i NRKs øyne. Erfaring er brysom hvis man hengir seg til moralisering og fordømmelse. Men er det opplysning, er det hva public service handler om? Skulle man ikke forsøke å forstå – etter beste evne?

Forsvarer verdiene

Det ligger nærliggende å slutte at Pegidas oppslutning og raske vekst beror på et folk som ikke lenger vil sitte stille og se på en utvikling de frykter. Demonstrantene ser Europas judeo-kristne arv truet. De ser den forvitre. De kan ikke la det skje. De går til gatene for å bevare den.

Det er gjennom arven fra Jerusalem, Athen og Roma at et fargerikt Europa kan bevare alle borgeres rettigheter – kvinners, barns, homofiles, annerledes tenkende og minoriteters rettigheter. Elitene må gjerne forfekte noe annet – at arven fra Mekka og Medina også er en berikelse for Europa. Men folket tror ikke på dem, for de ser stadige eksempler på at arven fra den arabiske halvøy er ond og dødbringende. Onsdag drepte den tolv mennesker i et redaksjonslokale i Paris.

Europeerne forstår hva som står på spill, det er derfor vi aner håp når tusener samles i Dresden for å kreve sine frihetsverdier tilbake.