Kommentar

Reaksjonene er forutsigbare: fordømmelsene, sympati- og solidaritetserklæringene. Er det noe nytt?

hollande-car-paris_3156751c

Bildet: Det er vanskeligere å tenke seg noe mer tafatt og puslete enn Francois Hollande. Hans ord faller til marken nesten før de har forlatt leppene.

 

De har ulike roller og posisjoner å forsvare: David Cameron, Francois Hollande, John Kerry, Angela Merkel – må si det er et angrep på ytringsfriheten.

At de selv kan ha angrepet ytringsfriheten for kort tid siden og stemplet folk med andre meninger som islamofober, hatefulle og rasister, går dem hus forbi.

Politikere med makt er ikke lenger i stand til å se sin egen posisjon i forhold til andre. De er ute av balanse. Et dårlig tegn.

Norske Elisabeth Eide sier det disse politikerne mener: At en av konsekvensene vil være at den islamkritiske siden blir styrket. De bruker styggere ord. Som om det var en moralsk feil ved denne siden, som om de nå får gratispoeng de ikke fortjener.

Ikke ett ord om at de kanskje har fått rett. At det disse «kreftene», eller stemmene har sagt, slår til.

Tvil

Det er i denne sprekken at tvilen setter inn. De har sagt det samme hver gang jihad har slått til: Ottawa – angrepet på nasjonalmonumentet og inne i parlamentet, terroren i Sydney, økseangrepet på tre politimenn i New York, og tre angrep i Frankrike, hvorav to var jihad, med rop om Allahu Akbar. Nedkjøring av intetanende sivile med bil, i Dijon. Angrep på politimenn, inne på stasjonen.

Ledere som ikke er situasjonen voksen, mister autoritet. Våre ledere har mistet mye. For hver gang de svarer «feil», øker avstanden til de de er ment å representere.

De sier som Nicolas Sarkozy: «Nå gjelder det å stå sammen.» Det betyr: Nå gjelder det å omfavne muslimene og forsikre dem om at vi ikke holder dem til ansvar.

Blir det noe fransk #I’llridewithyou?

For hver gang blir det vanskeligere å mobilisere en slik omfavnelse. Bildene fra og vissheten om hva IS står for og gjør, ligger i bakhodet. Fremmedkrigerne blant oss har gjort krigen nærværende på en måte som ikke lar seg uttrykke.

Når John Kerry sier de sedvanlige tingene om at det ikke er en huntingtonsk kamp mellom sivilisasjoner, men mellom sivilisasjon og barbari, lyder det platt. He is going through the motions. David Cameron har brukt opp alle ord og har ingen igjen.

Budbærerens skyld

Svakheten i denne omforente løsningen som Obama, Kerry, Cameron og ikke minst Hollande, står for, viser seg i at den samme siden angriper de som bruker satire, som Charlie Hebdo, og sier det er deres skyld.

Som NRK-reporteren i Her & Nå sa da han intervjuet Vebjørn Selbekk: Har de drevet aggressiviteten og respektløsheten for langt i retning av hets?

Her kommer ordene. Rene ord for pengene. Satire og kritikk er aggresjon og respektløshet. Det er hets. Blasfemi. Disse journalistene er på jihadistenes side. Ikke slik å forstå at de forsvarer drap, men de «forstår» reaksjonen. Vreden. Krenkelsen. Kunne ikke Charlie Hebdo ha latt være? Kunne ikke Jyllands-Posten latt være?

Det finnes glidende overganger, ikke alle er like anklagende og fordømmende, men mainstream-pressen tar muslimenes parti og gjør seg til deres forsvarere. Dermed hogger de av knehasene på ytringsfriheten. Det blir ikke mulig  å gå. Så kan politikerne stå og hylle ytringsfriheten over likene av drepte islamsatirikere.

En slik virkelighet avføder mye kynisme og hykleri. Vi får to virkeligheter. En fasade og en skitten realitet. De smarte lærer seg å holde styr på de to.

Der er vi nå.

Før annen verdenskrig kalte man dialog-politikken for å tilpasse seg Nazi-Tyskland for appeasement. Etter at landene ble okkupert, ble samarbeidspolitikken kalt kollaborasjon. Det er liten tvil om at mange i Europas eliter har beveget seg så langt ned ad veien for tilpasning til islamske verdier og kultur – at man kan snakke om kollaborasjon. Kollaborasjon betyr at de konsekvent har lukket øynene og nekter å se hva som skjer. Hvis noen forsøker er de raskt ute med å brennmerke dem.

Det er derfor en sammenheng mellom Pegida-demonstrasjonen i Tyskland, den voldsomme kampanjen mot dem og det som skjedde i Paris.

Den sammenhengen er det samfunnets støtter som må forstå. Mange på grasrota har gjort det.

Hvis ikke de gjør det går vi i destabiliserende retning. Islamistene vil elske det. De kan fremstå som redningsmenn. Det vil det også være flere «takers» av på europeisk side. Det er det Houellebecqs nye bok handler om.

Det er viktig at de som forstår sammenhengen forstår den på en demokratisk måte. Målet må være å få den demokratiske prosessen i gang igjen.

Hvis ikke vil det dukke opp nye «løsninger» og nye ledere.