nothingtodowithislam

De første reaksjonene fra ledende politikere og kommentatorer ble som forventet. Etter Nice-terroren var det viktig å vise følelser. De rette følelsene, vel og merke. «Så meningsløst, så brutalt, så ondskapsfullt», skrev statsminister Erna Solberg på Facebook etter det målrettede terrorangrepet.

Ektefølt sympati til tross, statsministerens uttalelse gir grunn til bekymring. Den reiser tvil om Solberg forstår hva rekken av terrorangrep mot Frankrike egentlig handler om. Lynnedslag, flom og ras er meningsløse hendelser. Islamistiske terrorangrep er ikke det. Som den franske presidenten kunne fortelle, var hensikten å drepe, å knuse, å massakrere.

Mens sosialisten Hollande var snar med å etterlate inntrykket av at Frankrike er i krig, snakket en liberal-konservativ statsminister som om landet var blitt rammet av en naturkatastrofe. Graden av realisme handler ikke nødvendigvis om partitilhørighet.

ANNONSE

Også norsk presse henga seg til samme type ønsketenkning etter angrepet. For NRK var det viktig å få frem at franskmennene nå var mest opptatt av å «ta hverdagen tilbake», gå tilbake til normalen for derigjennom «ikke la terroristene vinne». Hvordan rimer dette med et land som nærmest har latt en permanent unntakstilstand bli normalen?

Politikere, som ved å sette asyldøra på vidt gap samtidig velger å sette fremmede menneskers sikkerhet foran egne borgeres sikkerhet, er selvsagt blant de fremste til å fordømme terrorangrep i ettertid. Det er blitt deres måte å vise handlekraft på. Fordømmelses-ordet fungerer i dag omtrent på samme måte som ordet ‘integrering’. Det er en form for hashtag-lederskap vi har endt opp med, der magiske ord liksom skal løse problemene.

Flere av de politikerne som i dag prater mest og høyest om verdien av sine egne verdier fremstår samtidig som de mest håpløse relativister. De fordømmer like gjerne dem som tør gi uttrykk for ønske om handlekraft i møte med islamismen. Donald Trump ender opp som en større trussel enn islamistene, og folk som benytter ytringsfriheten likestilles med de som vil ha den fjernet.

Ekstremister på begge sider, som daværende utenriksminister Støre formulerte det, etter at Vebjørn Selbekk hadde publisert de danske Muhammed-karikaturene. Er det rart det hersker rådvillhet blant de som har påtatt seg oppgaven med å utvise lederskap?

Problemet er at alt for mange tror at demokratiet er en organisme som sikrer sin egen overlevelse om man nøyer seg med å bekjenne sin tro på demokratiet og vise de rette holdningene. Denne innstillingen, som må være en overlevning fra tiden før globalisering og multikulturalisme, hemmer politikernes evne til å komme opp med nye politiske løsninger.

Så spørs det om ikke tvilen bare vil bli større etter hvert terrorangrep som skjer på europeisk jord, selv om enkelte i dag kan være frimodige nok til å be folket om å venne seg til terroren, som om den var en del av værmeldingen.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629