albert.camus

Det går snart ikke en dag uten et jihad-angrep på europeisk jord. Ting skjer så fort at hverken medier eller politikere rekker å henge med. Mediene rapporterer, men de klarer ikke ta inn over seg det som skjer. Politikerne gjør det slett ikke.

Der mediene skriver at «motivet er ukjent», sier politikerne som den tyske innenriksminister Thomas de Maiziere i går, at antall terrorister blant flyktningene er forsvinnende lite sammenlignet med antallet totalt sett. Når en minister med ansvar for den indre sikkerhet kan si noe så tullete, forstår man at politikerne har sluttet å være politikere. Den type politikeres dager er talte.

Det er mange av dem, de er like og hvis jihad fortsetter kommer de til å måtte avgå. Med det nåværende tempo kan det skje fortere enn man tror.

ANNONSE

De mest kyniske er de som sier at dette er noe vi må venne oss til.

En annen variant er de som sier at det er en prøve på demokratiet at vi tåler terroren. Pseudonymet Anna Anton gjorde meg oppmerksom på dette da hun skrev at oppfordringen om å vise oss sterkere enn terror og ta tilbake hverdagen også innebærer en aksept av terror: Hvorfor skulle det å vise seg demokratiet verdig innebære å være villig til å tåle terror? Er det prisen vi må betale for et nytt demokrati? Et vanvittig budskap når man får tenkt nøyere etter.

Slike «budskap», tilsynelatende enkle, utsettes vi for hele tiden, og fordi mediene er villige megafoner får vi ingen motforestillinger.

Det er en uhyrlighet at politikere, eksperter og presse våger å si til folk at de må være villig til å betale prisen for demokratiet og tåle terror.

Det er som å si at vi skal tåle mannefall uten å ha noe å svare med. Vi skal ikke forsvare oss, men «tåle» inntil angrepene opphører.

Det kommer de ikke til. Fienden får bare blod på tann.

Noen må si dette høyt. Noen må forsøke å være oppdatert på utviklingen.

Jihad er løs i Europa.

Det lar seg ikke bekjempe med spesialpoliti. De kan drepe mennene som trengte inn i en kirke, men ikke ideologien som fikk dem til å gjøre det. Det er den vi skal ta tak i.

Men i Vest-Europa tør man ikke si det høyt en gang.

Mange mennesker følger med. Tause. Fylt av skrekk.

En del sier: Det må komme en reaksjon. Før eller siden.

Men hva slags reaksjon? Det spørsmålet er det avgjørende.

De som sitter med makten bruker faren for et nytt høyre som skrekkbilde. Da blir spørsmålet: Hvilken skrekk er sterkest hos folk: Skrekken for terror eller skrekken for et nytt høyre?

Jo mer jihad desto mindre blir skrekken for å stemme på et høyreparti som vil gjøre ting annerledes. Det sier seg selv: De sittende partiene klarer ikke levere.

Men gitt at de etablerte klarer å holde folk i sjakk. Hva da?

Da oppstår et tomrom, og det er på mange måter det vi befinner oss i. Vakuumet.

Det er det aller farligste. Da går både den sosiale og den politiske orden i oppløsning.

De nye høyrepartiene er forskjellige, men noen av dem rommer noen frynsete tendenser, særlig Front National har en viss historisk bagasje. Hvor tungt den veier vet jeg ikke presist. Mediene kunne og burde funnet det ut, men de er ikke interessert. Og det er dette som er ett av krisetegnene: Ved sin fortielse og fordreining øker mediene usikkerheten om hva som er hva. De øker også polariseringen.

albert.camus

Foto: Albert Camus, den store franske forfatter. Hvis Frankrike hadde valgt hans vei og ikke Jean-Paul Sartres, hadde det vært et annet land. Camus sa det å si sannheten, det å sette de riktige ord på tingene har en helbredende effekt. Det er det første steget. Det bidrar til  å hele verden.

Det har alltid en helbredende effekt å si sannheten. Derfor er arbeidet i Document viktig. Det er blitt en form for borgerlig verneplikt.

Demokratiet må forsvares helt ned i det grunnleggende: Å si sannheten, så godt det lar seg gjøre. Uten den kan vi ikke handle.

Den er ikke opplagt i alle tilfeller. Særlig ikke med de enorme nye endringene av samfunnet vi står overfor. Men der politikerne sier: – Det skal nok gå bra, sier vi: – Det går ikke bra og det møter oss bare vi går utenfor døren.

Det er de små byggestenene som til sammen bygger noe som gir oss en forestilling om hva som foregår og hva som må gjøres.

Vi trenger lesernes støtte og engasjement for å kunne gjøre denne jobben. Det kan du gjøre ved å støtte oss, og hvis du ønsker å delta i utformingen av Document kan du møte opp i Seniorsenteret på Majorstuen torsdag 18. august kl 1800. Der vil du møte redaksjonen. Vi skal snakke om planene for fremtiden. Oppgavene er enorme og det går ikke an å avkorte dem. Vi må vokse med oppgavene. Det tror jeg leserne forstår.

Red. kan merke at det skjer en modning hos leserne. Det er mer edruelighet, forståelse av situasjonens alvor. Som å balansere på line og kjenne det er dypt ned. Vi er usikre på om det er noe sikkerhetsnett. De som skulle sørget for sikkerheten er der ikke. Slik føles det, og det er en farlig følelse. For tilliten til grunnleggende sikkerhet.

Det kan se ut til at initiativene må komme nedenfra. Partiene på toppen er for tunge og danser etter andres piper.

Spørsmålet vi må stille oss er: Hvor mye er friheten verdt?

Ganske mye, vil de fleste svare. Alt egentlig, vil noen si.

Da er det bare å handle.

Du kan gi din skjerv og sørge for at Document kan fortsette å gjøre jobben, eller du kan møte opp på Seniorsenteret på Majorstuen, hvis du har anledning.

 

Torsdag 18. august

kl 1800

Senteret ligger i Slemdalsveien 3, vis-a-vis Majorstuen stasjon.

Du skal helst melde deg på via kontakt@document.no

stikkord: Møte

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629