Kommentar

Bildet: Man ser uttrykket i ansiktene etter hvert terrorangrep: Maskene faller, mennesker rystes i sitt innerste. Foto: Kevin Coombs/Reuters/Scanpix

Fredagens angrep på et T-banetog i London ble ikke det blodbadet 18-åringen fra Bagdad og hans krets hadde håpet på. Men det skremmer allikevel. Både fordi angrepene kommer tettere og tettere, og fordi publikum får med seg hensikten: å skade så mange sivile som mulig.

Intensjonen skremmer. Dét gjør også frekvensen.

Mediene er blitt gisler for sin egen politikk, som er at det ikke er noe til hinder for en integrasjon mellom islam og Vesten. Derfor er mediene ambivalente ved hvert angrep. Deres instinktive reaksjon er å snu seg bort. Bagatellisere, relativisere. Gå videre.

Men det er umulig. Bildene på netthinnen er for mange: Av Salman Abedi, den tilsynelatende helt normale libyeren som sprengte seg selv inne på Manchester Arena-konserten. Britene ble rasende fordi hans identitet ble avslørt av amerikanerne. De ville gjerne hatt mer tid. Tid til hva? Til å dempe reaksjonen?

I Frankrike er dette helt standard. Ved hvert jihad-angrep kommer meldingene om at det ikke har noe med jihad å gjøre, men er et tilfelle av psykiatri. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.

Folk er oppskaket. Terror er som elektrisk strøm gjennom samfunnet. Hver gang det skjer, er det som om noen slår på denne strømmen. Den israelske historikeren Yuval Noah Harari sier at jihadistene er ute etter teater. De vil gjøre inntrykk. En slik tolkning kan man kanskje anvende på Israel, der alle vet hvem fienden er, og at de står med ryggen mot veggen.

I Europa og USA virker terroren helt annerledes. Her slår den inn i det vi liker å kalle «det åpne samfunn». Terroren minner oss om at prisen for det grenseløse samfunn er terror. Den viser vår sårbarhet og vår svakhet. Dette er ikke teater, det er hensynsløs vold, for å demonstrere makt, jihads makt. Terror er budskapet: destruksjon av fienden.

Myndighetene er livredde for at publikum skal si: – Nå er det nok; hvis ikke dere gjør noe, tar vi loven i egne hender! Derfor ser vi tendenser til hysteri. Myndighetene rives mellom ulike hensyn, og det primære er å bevare en balanse som allerede synes å være borte.

Den er borte i det politiske landskap, der velgerne er i bevegelse og vraker tradisjonelle partier. Den er borte i medielandskapet, der tradisjonelle medier taper mot nye.

Over alt omveltning, usikkerhet og uforutsigbart. Vi hører ikke om hvilke overveielser selskaper gjør seg når de planlegger for fremtiden. Vi hører heller ikke hvilke scenarier politiet, sikkerhetsmyndigheter eller militære planlegger for. Når politiet i Oslo sperrer av en gate og sjekker alle personer, får Dagbladet sjokk. Ville det ikke vært mer naturlig med nysgjerrighet? Politiet har altså noen verktøy til rådighet som vi ikke er klar over.

Dagbladet vet også at det er mennesker i våre samfunn som vi ikke aner hvem er. Vi har sett flere terrorister som skulle vært utvist, men ikke ble det. Menneskerettigheter og treghet i systemene blir en trussel mot borgerne. Dette er et tema mediene ikke vil snakke om, da er det mye de vil måtte stå til ansvar for, og de mister et verktøy de kan piske myndighetene med.

Men tiden renner ut for denne typen teater, for dette er et skuespill. Noe foregår bak kulissene som ikke tåler dagens lys. Document har i flere måneder satt søkelyset på forholdene i Libya og mennskesmuglingen over Middelhavet, der NGO-er fungerer som taxier for smuglermafiaen. I lengden er det ikke mulig å skjule hva som foregår.

Europas grenser står vidåpne, og vi sørger selv for å hente inn dem som klarer å ta seg til dets porter.

Sammenhengen med bomben på Parsons Green tør ikke mediene ta opp.

Offentligheten blir fylt av dissonans.

Ben Judah rapporterte umiddelbart fra London lørdag. Politikerne tvitret det vanlige «vi lar oss ikke skremme», «keep calm & carry on» osv. Men de vanlige menneskene som Judah spurte, trakk bare på skuldrene.

“That’s London,” several said. “This is the world we live in,” I heard. “It’s not serious,” I kept being told. They talked about it the way the British talk about the rain.

Men er terror virkelig som været? Er den som en byge, stor eller liten? Eller er dette en måte å fortrenge noe man ikke ser noen løsning på? Selv et lite angrep som fredagens rammer mange mennesker – fra de direkte berørte til alle deres pårørende, venner, kolleger og skolekamerater. De identifiserer seg med dem de kjenner. Det samme gjør menneskene som bor i den samme byen, det samme landet, på det samme kontinentet.

Vi kjenner trykket på en helt annen måte enn hvis det skjer i Bagdad. Der må vi ta fantasien til hjelp. Det trenger vi ikke når det gjelder London. Der er det nesten det motsatte som skjer: Vi holder det på avstand, tar det ikke helt inn over oss. Det er for ubehagelig.

Vi som holder øyet på terroren, ser at den øker. Man ser en stille fortvilelse i ansiktene.

Samtidig kan dette være en måte å la jihadistene vinne på.

De har all interesse av at vi oppfatter terror som været og venner oss til den.