Kommentar

The ‘Ecce Homo’ statue by artist British Mark Wallinger stands outside St Paul’s Cathedral in London, Britain, April 12, 2017. REUTERS/Hannah McKay

Bilde: Den britiske kunstneren Mark Wallinger har laget skulpturen «Ecce Homo» («Se dette mennesket»), plassert mellom søylene på St. Paul-katedralen i London. Bildet er tatt 12. april av Hannah McKay/Reuters/
Scanpix.

Hadde en kristen kjørt lastebil over kvinner og barn i en gågate i Kabul, ville vi vi ikke sett noe rosetog. Vi ville sett et kollektivt raseri som etter hvert ville eskalert til opptøyer og angrep på andre kristne, samt vestlige ambassader og symboler. Det ville blitt en politisk storm mot Vesten som Vesten selv ville tatt inn over seg og sagt «ja, vi har skylda, og vi har ansvar for å gjøre noe med det.» Når en muslim kjører over kvinner og barn i Stockholm, sier den muslimske verden ingenting, og vi sier fortsatt «ja, vi har skylda, og vi har ansvar for å gjøre noe med det.»   Samfunnet vårt har kortsluttet all menneskelig adferd. Det kan ikke være sunt.

Det siste man skal gjøre som skribent i dag, er å kritisere sørgende sivile og politikere i rosetog. Da er man et bunnslam, for dette er gode mennesker, som mener så vel og viser veien fremover. Jeg skulle nesten ønske jeg var litt mer lik dem. Jeg skulle ønske jeg kunne fått utløp for min sorg overfor lastbil-terror ved å holde hender, gråte og legge ned blomster igjen og igjen. Dessverre fungerer det ikke for meg. Jeg blir bare forbanna. Hvorfor er jeg alene om det? Eller er jeg alene om det?

Hvor ble det av raseriet?

Sett fra mitt synspunkt har ikke samfunnet vårt blitt bedre de siste ti årene. Det har blitt trangere, mer konformt, mer feminisert, mindre tolerant, og har lite rom for naturlige menneskelige adferdsmønstre og følelser. Når jeg ser rosetoget i Sverige, blir jeg egentlig mer bekymret og forundret enn håpefull og glad. Er dette virkelig en normal reaksjon? Er det riktig reaksjon for alle i samfunnet? Hvor blir det av raseriet, hatet og hevnlysten som er helt naturlig å føle når 11 år gamle jenter blir knust med vilje i Allahs navn? Finnes de følelsene i Sverige nå? Og hvor er alle innvandrerne i dette rosetoget? Det er jo nesten kritthvitt.

Med den sedvanlige faren for å bli fremstilt som det verste mennesket i norsk offentlighet (man blir jo vant til den slags også) stiller jeg disse spørsmålene, fordi jeg for noen dager siden ble skarpt refset av Sebastian Stein i Dagbladet. Han jobber som feltkoordinator for Leger Uten Grenser, og er sikkert dermed et overlegent bedre menneske enn meg. Etter lastebilangrepet i Stockholm kvitret han da også følgende:

Uansett hvem som står bak de grusomme hendelsene i Stockholm i dag så husk: Vi er alle mennesker, også de slemme. Det er vår mangel på forståelse og samspill som skaper grobunn for at folk gjør grusomme ting. Jeg har feilet som menneske når noen begår en slik handling. Vi har feilet som menneskeheten når noen begår en slik handling. Frykt er ikke svaret. Kjærlighet og inkludering er svaret. Sammen er vi sterkere.

Nei, vi har ikke skylden, og kjærlighet er ikke løsningen

Sebastian Stein mener altså, på fullt alvor, at han og vi har skylden for at Allahs dieseldrevne cruisemissil maltrakterte sivile i Stockholm. Og ikke nok med dét: Han mener at bare vi hadde vist litt mer kjærlighet, forståelse og samspill, så ville ikke jihadisten gjort dette. For meg er dette fullstendig sinnssvakt å si. Det gir rett og slett ingen mening. Det er kokkeliko. Det er så fjernt fra virkeligheten at det blir livsfarlig. Det er noe et barn eller en nonne kunne si, men ikke en fri mann i et fritt land. For å vise den enorme avstanden mellom meg og Stein, har jeg i ettertid forsøkt å formulere hvordan min tweet ville sett ut i hans penn. Here goes:

Uansett hvem som står bak de grusomme hendelsene i Stockholm, så husk: Den som gjorde dette, er en umenneskelig, kriminell morder, og vi har ingen skyld. Det er villet ondskap som skaper grobunn for at folk gjør grusomme ting. Jeg har feilet ved ikke å advare kraftig nok mot denne ondskapen, som har skapt lignende angrep i andre byer. Vi har feilet ved ikke å ta ondskapen blant oss på alvor. Kjærlighet og inkludering er ikke svaret. Raseri og kompromissløs maktbruk mot voldsmenn og voldelige religioner og ideologier er svaret. Vi må stå sammen mot ondskapen som har sneket seg inn i samfunnet vårt og forlanger å bli en del av vår hverdag.

Dette er hva mitt instinkt som mann, borger, pappa, beskytter og tidligere soldat sier. For meg er det rett og slett ikke naturlig å reagere med kjærlighet når folk blir myrdet. Jeg ønsker ikke å stå med en rose i etterkant – jeg ønsker heller at myndighetene brukte maskinpistol mot gærningen for å stoppe ham i forkant. Ønsker ikke politifolk i Sverige det samme? Er de ikke sinte på gjerningsmannen og seg selv? Er ikke dét like menneskelig som å gråte? Skal vi diskutere det?

En fremmed og selvdestruktiv adferd

Det er to ting med Sebastian Steins adferd som forundrer meg: Som feltkoordinator bør han ha sett nok ondskap til å forstå ondskapen, og forstå at den ikke kan stoppes med kjærlighet. Ondskap må stoppes med makt og våpen. (Står virkelig Leger Uten Grenser i krigsområder uten annen beskyttelse enn kjærlighet og blomster?) Det andre er om han noengang blir forbanna? Eitrende, rykende, rasende forbanna – slik menn og kvinner kan bli på fotballbaner, på jobb eller når den fordømte printeren nekter å skrive ut på kommando? Er han virkelig den munken han fremstår som, eller er det bare skuespill? Innlært adferd etter andres forventninger? Det kan bare han svare på.

«Se hva du fikk meg til å gjøre!» er ikke valid

Det som er helt sikkert, er at jeg blir sunt forbanna. Så menneskelig er jeg. Og jeg kommer aldri til å gi meg selv og vårt samfunn skylden for at individer bruker dødelig vold – uansett hva som måtte drive dem, for det er et livsfarlig falsum som bare gir voldsmenn flere unnskyldninger for mer voldsbruk. De eneste som har skylden for voldsbruk, er individet selv, samt de som står i ledtog med dem og derfor er medskyldige. Ondskap og vold er et valg voksne mennesker selv tar, derfor bærer de også ansvaret og må ta konsekvensene selv. Psykopatenes yndlingsfrase er: «Se hva du fikk meg til å gjøre». Stein aksepterer dette premisset. Det gjør ikke jeg. Det er ikke valid. Det er en avledningsmanøver. Bullshit. Vi har ingen skyld.   

Myndighetene nekter å godta terroristenes tilståelser

Når disse onde gjerningsmennene blir tatt i live, blir de sendt inn i det vestlige rettsvesenets trygge favn, men der skjer det noe helt unikt: Myndigheter, media, politikere og venstresiden tror ikke på gjerningsmannens tilståelse! De forsøker kollektivt å finne andre motiver enn de han selv oppgir. «Nei, han følger ikke islam, han har misforstått.»  «Nei, det er ikke jihad, for jihad er en indre kamp.» «Nei, det er ikke hellig krig, for Allah vil ha fred.» «Han kan ikke være muslim, han må være gal i stedet.» «Vi kan ikke klandre moskeen hans, for de fleste der er uskyldige.» De bruker makt og krefter på å undergrave gjerningsmannens egen tilståelse, og hele bevisrekken, for den er ikke i samsvar med deres virkelighetsoppfatning. Hvor sykt er dét?

Dette er helt unikt for noen rettsstat noensinne: Sivilsamfunnet har blitt de kriminelles forsvarsadvokater og apologeter. Signalet dette sender til IS, ummaen, jihadister, terrorister og medløpere er livsfarlig for samfunnet vårt. Kombiner det med heksejakt på enhver «rasist» som påpeker at islam er drivkraften bak islamsk terror (slik terroristene selv sier), samt et politi som ikke tør ta et oppgjør med muslimers selvtekt i no-go-soner, så viser det at vestlige rettsstater har kortsluttet og brutt sammen i møtet med islam. De kan faktisk gjøre hva de vil, og det gjør de.

Venstresidens store dobbeltstandard-paradoks

Da den sinnssyke «kommandanten» gikk amok mot uskyldige sivilister 22. juli 2011, var reaksjonen aldri den som Stein viser oss her. Riktignok var det rosetog og samhold, men samtidig var det ikke tegn på at de inkluderende og flerkulturelle påtok seg ansvaret selv. De sa ikke: Det er vår mangel på forståelse og samspill som skaper grobunn for at folk gjør grusomme ting. Jeg har feilet som menneske når noen begår en slik handling. Tvert om innledet de en ren heksejakt på medskyldige på høyresiden. (Som desperat pågår fortsatt – ikke sant, Jan Arild Snoen?) Hvor pekte Sebastian Steins moralske kompass da? Noen skulle tas! Noen måtte kastes i vulkanen, og det ble Peder Jensen, uten fnugg av kjærlighet, forståelse eller samspill. Denne nådeløse jakten på medskyldige var nøyaktig like hatefull som den var fånyttes. Men her er paradokset:

Når en muslimsk terrorist går amok i Stockholm, reageres det i stedet med forståelse og kjærlighet. Da er det plutselig samfunnet som har feilet og har skylden. Problemet er: Hvorfor denne dobbeltstandarden? Hva har muslimske jihadistmiljøer og moskeer gjort for å fortjene slik forståelse? Hvorfor blir ikke de nådeløst forfulgt «Fjordman-style» av venstresidens gode horde? Disse ekstremreligiøse miljøene har fått kjærlighet, forståelse og inkludering i tonnevis, og alt de leverer tilbake er segregering, islamisering og avsky mot alt vi er og alt vi står for. Hvilket signal sender dette til andre i ummaen som føler seg kallet til å begå jihad med lastebil? Har Stein noen tanker om dét? Har Stein i det hele tatt noen tanker? Sannelig om jeg vet.

For det tredje: Hvor ble ofrene av?

Det er litt sykt å se samfunnet kollektivt marinere seg selv i sorg, samhold, inkludering og forsikringer om at alt er som før, i stedet for å rette fokus mot lille 11 år gamle Ebba og hennes familie. Det er henne jeg tenker på. Det er henne jeg gråter over. En 11 år gammel pike som skulle møte mammaen sin, ble med fullt overlegg most av en lastebil med en jihadist bak rattet. Det skulle aldri skjedd. Det kunne lett vært unngått: De som slapp morderen inn i Sverige med åpne armer, inkludering og forståelse, står sammen i sort og vasker bort ansvaret sitt med tårer. De inviterte ham inn. De utviste ham. Men de gjorde ingenting for å sikre Ebbas unge liv. Hvorfor blir ikke hun Sveriges svar på «gutten på stranden»? Hvor er mediestormen rundt henne? Shame on you all!

Og sist, men ikke minst

Jeg vil gjerne trøste alle dere som ikke klarer å holde overleppen stiv og rosen høyt. Alle dere som ikke føler kjærlighet mens vi langsomt blir islamisert og «må venne oss til terror»: Dere gjør ikke noe galt. Dere føler ikke noe galt. Det er lov å være forbanna. Hører dere? Ingen har rett til å klandre dere. Det er lov å ville skrike i stedet for å gråte. Det er lov til å rope ut sin fortvilelse, sin hevntørst og sitt hat i det øyeblikk noe sånt skjer, for det er helt naturlig. Det er nemlig fortsatt lov å være menneske. Og i motsetning til hva politikere sier fra sitt trygge reir, er det kanskje lurt å bli skremt av terroren, og bli litt forsiktig med hva man gjør og hvor man reiser. Det er nemlig svært gode grunner til det.

Vi vanlige dødelige er ikke skrudd sammen sånn som Sebastian Stein. Vi trenger ikke forsøke å etterligne ham og hans like, for i samfunnet bør det være rom for alle typer mennesker og følelser … så lenge de aldri sklir over i voldsbruk. Der går skillelinjen: Voldsbruk er statens ansvar og plikt. Dét er min virkelighet og min grense. Så når jeg ser kommentarfeltene fylles opp med frustrasjon, sinne, avsky og hevntørst, så ser jeg bare mennesker med menneskelig adferd. På godt og vondt. Det skremmer meg sjelden.

Det som skremmer meg, er Sebastian Stein og hans flokk, og deres endeløse, selvpiskende, umenneskelige selvkontroll og toleranse for det utålelige. Jeg skjønner ingenting av deres unnskyldninger overfor iskalde voldsmenn som vil drepe i Allahs navn. Jeg vil ikke forstå det, og jeg vil ikke bli som dem. Aldri!

Les også

Verktøykassen er tom -
Overforenklinger -
Venstresiden har intet lært -
Mediemobberne -