Sakset/Fra hofta

I en debatt i NRKs Politisk kvarter 25. januar hevdet KrFs Knut Arild Hareide at verdiforankringen til den nye regjeringen er ytterliggående sekulær.

Regjeringen vil nemlig ikke forankre sitt virke i vår kristne og humanistiske kulturarv. Spørsmålet er om han i det hele tatt har noe å tilby, for i Hareides debatt med Venstres Sveinung Rotevatn ble vi vitne til en diskusjon som viser hvor overflatisk vår forståelse av religion er blitt, og hvor stor redselen er for å si noe feil.

Ingen av de to klarte å stille det enkle spørsmålet: Hvordan skal vi som samfunn vurdere hva som er rett eller galt, sant eller usant, uten et klart definert utgangspunkt?

Hareide mener at troen er en privat størrelse, men at også samfunnet trenger et fundament. Rotevatn mener at en regjering skal være for alle, uavhengig av livssyn, og at det er problematisk å skrive at verdiforankringen ligger i den kristne kulturarven. Det hører ifølge ham ikke hjemme i en regjeringsplattform.

Dagen før, den 24. januar, gikk Sylvi Listhaug ut og kalte pedofile menn som begår overgrep mot barn for monstre, og uten at hverken Hareide eller Rotevatn synes å forstå det, henger disse diskusjonene sammen, for uten en religion som gir oss en etisk forankring, er det ikke mulig å snakke om overgrep og ondskap.

Hva Sylvi Listhaug gjør, er derfor å berøre et punkt som er avgjørende for hvordan vi som samfunn skal møte overgripere. Hun ansvarliggjør overgriperen og setter navn på handlingen.

Det interessante er at hverken Hareide eller Rotevatn klarte å si om det er noe som kan være sant, om det er en religion som er bedre enn en annen. Begge lovpriste innbyggernes rett til å velge tro og til å utøve denne i det offentlige rom. Ingen snakket om det alle vet: at det er forskjeller, at religionene har helt ulike svar på hva ondskap er, og menneskets eventuelle ansvar for sine handlinger.

For hvordan kan en regjering være for alle, «uavhengig av livssyn», som Rotevatn mener, når ulike religioner og livssyn har forskjellige svar på de mest grunnleggende spørsmål?

Kristen tro ser på ondskap som et resultat menneskets fall, som et fremmedelement, noe vi ved Guds hjelp og vår frie vilje er kalt til å bekjempe. I østlige religioner er alt ett, og mennesket skal slutte å kjempe for det ene i motsetning til det andre. Panteismens svar på det ondes problem er å oppløse begrepene godt og ondt, noe som henviser oss til en verden hvor alt er likeverdig. I islam går alt ut fra Allah selv, og en gjerning er bare god hvis han sier at den er det.

Men ettersom etikken i islam er forankret i hans vilje, og Allah i sin allmakt kan gjøre alt, blir det ikke mulig å hevde at ondskapen er et problem. Alt utgår nemlig fra ham. Stort bedre står det ikke til hos nåtidens sekulærhumanister, hvis grunnlag er den rene naturalismen.

Ettersom det ikke er en vilje bak kosmos, blir alt upersonlig, og dermed blir moralen subjektiv. Den blir avhengig av mennesket, eller flertallet, der alt sammen er foranderlig. Det er ingen sannhet å bygge på. Som en sa: «Det finnes ikke noe så intellektuelt kriminelt som moralsk indignasjon hos en naturalist».

Da Sylvi Listhaug gikk ut og kalte menn som forgriper seg på barn for monstre, fikk hun passet sitt påskrevet. Professor i teologi ved UIA Paul-Leer Salvesen sa til Vårt Land at det går imot den kristne lære om synd og tilgivelse å forklare den ondes problem ved hjelp av monsterteori, og flere fulgte opp.

Noen sa hun dehumaniserte de pedofile, at de pedofile ble sin forbrytelse. Men det er en for enkel tilnærming til Listhaugs argumentasjon. Man må gjerne si at det ikke er pent å kalle sine medmennesker for monstre, men hennes raseri skal ingen få lov til å ta fra henne. Få ser nemlig at det Listhaug gjør, forutsetter en gitt forståelse av mennesket og Gud.

For det første handler det om å gi offeret full verdighet. Barn skal ikke krenkes, men beskyttes. De er dyrebare, skapt i Guds bilde og til hans ære. De som forgriper seg på dem, begår redselsfulle handlinger. Listhaug velger å kalle overgriperne monstre.

For det andre viser Listhaug med sin knallharde kritikk at hun tar mennesket på alvor. Hun unnskylder ikke handlingen ut fra skjebnetro, moralsk relativisme eller som en utilsiktet konsekvens av samfunnets strukturer. Hun våger å peke både på handlingen og på motivet. Den motbør hun har møtt, må også sees i lys av dette. Hun trer inn i en ideologisk tradisjon der enkeltindividet i lang tid har vært beskyttet av troen på kollektivets ansvar.

Sylvi Listhaug er moralsk indignert, mens hennes motstandere helst vil møte overgriperne som terapeuter; de er indignert over Listhaug.

Interessant nok er det Sylvi Listhaug som gir overgriperen et menneskeverd, for det er bare mennesker med fri vilje, og som vet hva de gjør, som kan straffes.

Hvordan vi alle ville reagert og hvordan vår strafferett ville sett ut dersom  samfunnet hadde vært bygget på en rendyrket panteisme, islam eller naturalisme, overlater jeg til leseren å vurdere.

Det er ikke likegyldig hvilken tro samfunnet vårt bygger sin etikk på. Hverken Knut Arild Hareide eller Sveinung Rotevatn gav oss et godt svar på hva de tror, men hvilken rett har vi til å utvise en moralsk indignasjon dersom vi ikke tror på noe som helst?