Gjesteskribent

Bildet: En oversådd politibil utenfor Åhlens 10. april. Foto: Philip O’Connor/Reuters/Scanpix.

På strandpromenaden i Nice den 14. juli 2016 døde 86 personer av en lastebil. Hemskt! På julemarkedet i Berlin 19. desember 2016 drepte en IS-terrorist 12 mennesker med lastebil. Hemskt! 8. januar i år dundret en lastebil inn i en gruppe israelske soldater i Jerusalem, fire av dem mister livet. Hemskt! For under en måned siden kjørte en bil ned fotgjengere på Westminster Bridge og drepte fem mennesker, og fredag ettermiddag skjedde det igjen når en lastebil krasjet inn i et Åhlens-varehus i Stockholm. Hemskt hemskt hemskt!

Marie Peltola jobber som politi.

Jag känner mig helt uppfylld av den otroliga kärleken som visas här idag, jag skulle kunna åka till himlen nu. Det känns otroligt stort och jag vet inte hur jag ska beskriva det i ord. Jag skulle vilja ha egna rosor att dela ut till alla, speciellt de som var på plats i fredags och gjorde fantastiska och livräddande insatser.

«Vi gråter tillsammans med dem som kommer fram. Det finns inget vi och dem, det är bara ett vi», sier Peltola til Aftonbladet.

Det er noe sektaktig og tvunget over VI-tenkningen i Sverige. Sosialistisk følelses- og meningskontroll? Du skal lydig føye deg etter flokkementaliteten. Det blir noe nordkoreansk over gråtekonene.

Svenskene prøver å finne forklaringer på hvorfor etniske og religiøse minoriteter isolerer seg i parallellsamfunn, noe som uavlatelig fører til drap, opptøyer i gatene og opprør mot ordensmakten. Løsningen er selvsagt ikke å bli fylt opp av overstrømmende kjærlighet og strø roser rundt seg. Det må realpolitisk virkemidler til så det monner.

Sebastian Stein (lege uten grenser) er vår egen hus-humanist som setter ord på PK følelsene:

Uansett hvem som står bak hendelsene i Stockholm så husk: Vi er alle mennesker også de slemme. Det er vår mangel på forståelse og samspill som skaper grobunnen for at folk gjør grusomme ting. Jeg har feilet som menneske når noen begår en slik handling. Vi har feilet som menneskeheten når noen begår en en slik handling. Frykt er ikke svaret. Kjærlighet inkludering er svaret. Svaret er inkludering.

Hybris? Fra hvilken Walt Disney film spratt han ut av? Makan til klissete sirup. Skal vi gi innvandrere Carte Blanche? Slipp fangene løs, det er vår skyld. Sykelig selvpisking. Og PK folket borti i Sverige fortsetter å skylle på bosettingspolitikken. Fiaskointegreringen er og forblir svenskenes skyld. Flere integreringstiltak må på plass, flere fritidsklubber og parkanlegg, men ikke minst må svenskene ta med «nysvenskene» inn i flokken i god sosialistisk-og kollektivistisk ånd. Få dom med på korvgrilling, roligt tilsammans – simma lugnt – då blir det ordning och reda.

Damon Rasti til Expressen:

«Selv om vi ikke kjenner hverandre, kjenner vi samme sorg, redsel og forvirring.» Ja, ikke sant. I forvirringens tid er det viktig at vi ikke skalker lukene og går i forsvarsmodus. Svenskene må ikke puste til hatets glør, men isteden slippe inn lyset, kjærligheten og samholdet. Med andre ord total handlingslammelse og sørgelig klissete.

Facebook-arrangement er suveren terapi. Byborgere må ut i gatene – ta gata tilbake, roper sosialistkoret. Og hva med å skrive fortrolige ord på små lapper og gi hverandre små kjærlighetserklæringer som forener oss. Den fortrolige samtalen er viktig. Når det blåser opp til storm, står vi sterkere sammen. Vi lar ingen forandre oss til det verre, sa en av talerne til folket på Sergels torg. Tusenvis ønsket å være sammen i sorgen. En av talerne sa at Stockholm er en åpen by. Det skal den fortsette å være. Noen gråt, andre klynket, eller folk hold bare rundt hverandre. Politifolkene blir overøst med blomster og politibilene ble overdynget med blomster isteden for steiner.

Etter en uke, kanskje to, er hverdagen tilbake. Helt til det smeller igjen fordi få gjorde annet enn å prate, diskutere, gi hverande klemmer og dele ut roser.

Da er det på’n igjen.

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela