Det har gått ni år siden terroren rammet midt i Stockholm. 7. april 2017 kjørte usbekeren Rakhmat Akilov en lastebil rett inn i mennesker i Drottninggatan. Fem personer ble drept, blant dem den 11 år gamle Ebba. Det burde være en dato som har brent seg fast i den svenske bevisstheten. Et nasjonalt traume. Et vendepunkt.
Men hva har egentlig endret seg? Ingenting – bortsett fra betongløvene som nå pryder Stockholms gater, inkludert Drottninggatan. Løver som skal brøle «Ingen terrorlastebiler i våre gater!», men som i praksis fungerer som ridehester for is-spisende barn.
Akilov oppholdt seg i Sverige ulovlig, etter å ha fått avslag på sine asylsøknader. Da utbetalingene fra Migrationsverket sluttet å komme inn på kontoen, valgte han å «takke» ved å drepe i Den islamske statens navn.
Rakhmat Akilovs polske pass. (Foto: Wikimedia Commons)
Da kaoset la seg, kunne Sverige konstatere at nasjonen var rammet av enda et terrorangrep. For Lena Wahlberg (69), Maïlys Dereymaeker (31), Chris Bevington (41), Marie Kide (66) og Ebba Åkerlund (11) tok livet slutt den dagen. Ti personer ble skadet.
Et land som valgte å gå videre – for raskt
Sverige sørget. Sverige tente lys. Sverige samlet seg. Men ikke i en øredøvende protest mot terror, religiøs ekstremisme og ukontrollert migrasjon. Isteden sluttet de opp om en folkelig og kjærlig demonstrasjon mot rasisme.
På Sergels torg, bare noen meter fra der folk ble knust under terroristens lastebil, deltok folk i sanger om kjærlighet, tegnet hjerter og pyntet politibiler med blomster.
Foto: Wikimedia Commons
Foto: Wikimedia Commons
Og så … gikk Sverige videre.
Ikke ved å ta tak i strukturene som muliggjorde angrepet. Ikke ved å føre en reell diskusjon om ansvar, naivitet eller systemsvikt. Men ved så raskt som mulig å vende tilbake til normalen – etter først å ha forsikret hverandre om sin antirasisme og sin kjærlighet til multikulturalismen.
På fjorårets årsdag for angrepet ble minnemonumentet «Fredad plats/Sanctuary» på Sergels torg innviet: et gullfarget bronseteppe med varmekabler som holder det konstant oppvarmet, lagt over en av torgets murer. Formen minner om et teppe og skal «symbolisere beskyttelse og varme gjennom hele livet – fra vugge til grav».
Minnesmerket over fem ofre for terrorisme – et oppvarmet kobberteppe. Foto: AleWi/CC Attribution-Share Alike 4.0
Fem mennesker ble drept, og familiene deres er tvunget til å bære tapet og sorgen. Andre ble skadet for livet. Sverige svarer med et minnesmerke du kan sitte inntil og kose deg når det er kaldt.
Det er så … svensk.
Alt som er vanskelig, bør kles i myke, varme klær. Slik at vi ikke trenger å tenke på hva som faktisk skjedde. Slik at ingen trenger å holdes ansvarlig.
En forventet refleks
Det er noe dypt urovekkende ved denne refleksen – men den var forventet.
Det er nemlig en refleks som er innarbeidet i svensker gjennom flere tiår. Kanskje startet det i Härnösand i 1989, da 17 år gamle Sara Westin og hennes venninne Sylvia Hoek ble drept av Saras eritreiske ekskjæreste.
Reaksjonen? Saras foreldre arrangerte en demonstrasjon mot rasisme og grunnla den antirasistiske 5i12-bevegelsen.
Tenk om Härnösand hadde reagert annerledes for 37 år siden? Hva ville skjedd om man i stedet for fakkeltog mot rasisme hadde arrangert fakkeltog for trygghet? Et fakkeltog for ansvarlighet? Et fakkeltog for et fungerende migrasjonssystem?
Det får vi aldri vite, men jeg kan nevne én person som kunne fått et svært annerledes liv: Stefan Åkerlund.
Tausheten rundt de rammede
Et av de mest talende eksemplene på Sveriges manglende evne til å reagere kraftfullt mot vold og terror, er hvordan Ebbas far, Stefan Åkerlund, er blitt behandlet.
Den 7. april 2017 mistet han sitt eneste barn. I et land som sier at det står på ofrenes side, burde hans stemme være en selvfølge i offentligheten. I stedet har han i stor grad vært henvist til å uttrykke seg i sosiale medier.
På Facebook-siden sin snakker han om sorgen, om den tapte fremtiden, og om hvordan datterens grav jevnlig blir vandalisert.
Hvorfor blir ikke stemmen hans hørt oftere?
Fordi Ebbas far krever ansvarliggjøring. Ebbas far var sint. Han var – og er – en fortvilet forelder, fordi barnet hans ikke fikk leve, takket være at Sverige ikke maktet å utvise en terrorist. Ebbas far hadde et annet budskap enn «nå må vi stå opp mot rasisme».
Men dét budskapet ble ikke førstesidestoff.
Normaliseringen
Samtidig fortsetter personer som «komikeren» Özz Nûjen å være gjengangere i offentligheten, til tross for at han har erkjent at terroristen fikk arbeide svart hos ham. Det spiller ingen rolle. Svenskene møter fortsatt ansiktet hans på teaterscener, i tv-serier, filmer og i beste sendetid for familier.
Kontrasten er slående:
Faren til et drept barn marginaliseres, mens en person med tilknytning til en IS-hyllende morder fortsatt er en etablert medieprofil.
Det sier noe om Sveriges prioriteringer.
Minnet som blekner
Det største problemet er kanskje likevel dette: Vi er i ferd med å glemme. Den 7. april 2017 er redusert til et historisk øyeblikk, en hendelse som «fikk Sverige til å samles for kjærligheten». En dag da politibiler i Stockholm ble dekket av blomster.
Men 7. april 2017 var mer enn dét. Det var en advarsel om hva som skjer når alle kontrollmekanismer svikter, reelle trusler bortforklares og vi lar politikerne fortsette å være naive.
7. april 2017 representerer heller ikke en slutt på noe. Spørsmålet som henger i luften, er ubehagelig, men nødvendig:
Har vi lært? Eller venter vi bare på «neste 7. april»?
For et samfunn som tier om ofrenes smerte og bytter ut skyldspørsmålet med levende lys eller humor, demonstrerer viktigheten av å velge riktig perspektiv, så man ikke risikerer å innta feil fokus.
Et samfunn som har feil fokus, sovner raskt igjen – og kan komme til å våkne til noe langt verre.
Minnet om Ebba Åkerlund fortjener mer enn dette!
