Kommentar

Det gjelder å være imøtekommende. Disse tyske jentene har tatt på seg skaut-hijab for å vite hvordan det føles. Du kan så på de fårete blikkene at de egentlig holder på med noe helt annet: Underkastelse.

Etterhvert som Vest-Europa får stadig flere kvinner i styre og stell, preges også politikken og det offentlige stadig mer av feminine verdier og adferd, noe som igjen gjør at myke menn med feminine verdier lettere vinner frem i maktposisjoner. Det brøyter vei for et alltid mer «raust og inkluderende» regnbuesamfunn hvor «alle skal med». Men det innebærer også at Vest-Europa blir stadig dårligere i stand til å håndtere macho-ukultur og maskulin vold. I det nye samboerskapet med islam, viser Vest-Europa nøyaktig samme adferd som kvinner i voldelige ekteskap: Det gjelder å ikke provosere, for da kan han eksplodere.

Vi har alle hørt om fenomenet, og mange kjenner noen: Kvinner som lever med lunefulle menn i volatile, utrygge og voldelige samliv. Fra utsiden blir slike forhold fullstendig uforståelige, men de følger ofte samme forutsigelige mønster: Kvinnen unnskylder voldsmannens adferd, og tolererer mer og mer av hans psykologiske spill. Og  hvis hun ikke hiver ham ut, kan det ende med at hun fullstendig underkaster seg et lunefullt terrorregime som også rammer barna. Ikke sjelden ender slike forhold på krisesenter, sykehus eller i verste fall på gravlunden.

Psykisk hverdagsterror med en understrøm av vold.
Et typisk trekk ved slike samboerskap, er at hvis den psykiske terroren får pågå lenge nok, trenger ikke voldsmannen bruke vold til slutt. Et blikk er nok, og den underkuende finner plassen sin. Det holder å knytte neven, eller ha syreflaska på peishylla, og så hersker det full fred og harmoni i familien, og alt ser bra ut på overflaten, noe selv barna bekrefter. Kontrollen er fullstendig, totalitær og nådeløs, og verst av alt: Kvinner i slike forhold har en tendens til å forsvare både forholdet og mannen med nebb og klør, ofte av hensyn til barna som jo er like mye ofre som hun selv.

Slik kan feminin mykhet bli en plog for uhemmet macho-makt. Pussig nok, og skremmende nok. Og derfor er jeg så oppgitt over naive norske journalister som helt ukritisk intervjuer småjenter og hijab-brigaden som simpelthen elsker å dekke seg til. De forsikrer at det er helt frivillig og et tegn på frihet. Frihet fra hva? Norske menn er ikke en trussel mot kvinner og småjenter. Det pleide å være så trygt her at småjenter kunne haike. Hvor kommer denne frykten fra?

Dette angrepet på kvinners trygghet og feminine verdier, ser man ikke minst i islamske land hvor det feminine utslettes, kjærligheten erstattes av sexdrifter og arrangerte ekteskap, og alle sider av samfunnet overtas av macho-ukultur – av menn, for menn, for å gavne menn, til menns velbehag. Islam ble nemlig skapt av en slik voldsmann, som nå er skjønne Europas nye samboer. Hun tok ham inn helt frivillig, og nå tømmes kaféene i Frankrikes innvandrerstrøk for kvinner. Kjerringa er hjemme der hun hører hjemme. Menn røyker og koser seg.

Mohammed finner stadig nye samboere, og oppfører seg som han alltid gjør
I 1400 år har denne drittsekken fra oldtiden funnet stadig nye land og folk som kan varte ham opp på hans premisser. Det starter alltid forsiktig med løfter om kjærlighet, fred, harmoni, samarbeid, forståelse og respekt –  for menn som slår er alltid sjarmerende i begynnelse, og øser ut både komplementer og roser. Men snart kommer kravene, misnøyen, blikkene, kjeftingen, sinnet, aggresjonen, brølingen og utagerende veiving med armene, som først bare går ut over møbler og interiør, men etterhvert treffer enhver som ikke lar seg skremme verbalt. Alt skal foregå som han ønsker, på hans premisser, når det passer ham. Det blir den lunefulle som setter premissene for alt. Det blir voldsmannen som bestemmer hvordan alt skal foregå. Han setter standarden. Og det blir det ALDRI gode samfunn eller hjem av. Det er bare ødeleggende.

Det er denne dualiteten som islams store styrke, akkurat som for voldelige ektemenn: Smil, sjarm, og religiøs skikkelighet er et panser mot kritikk. «Jeg er vel ikke farlig!?» Likevel er det noe forstyrrende der. Noe «twisted» som skurrer. Noe atonalt som ikke stemmer, ikke minst på grunn av alle ofrene som ligger strødd i islams vei.

Kvinner har dessverre en tendens til å reagere intuitivt kvinnelig på slik adferd: I stedet for å følge magefølelsen, sparke dritten i skrittet, kaste ham ut av huset og kjøpe ny lås og alarm, søker de fred og forsoning. De lager unnskyldninger. De satser på at kjærligheten skal ordne opp, slik Europa har gjort overfor islam siden 1979. De forsøker å dempe det volatile gemyttet med å følge hans instrukser, så han ikke føler seg «provosert». Noen må jo gi seg, og noen må jo ofre noe for å holde husfreden og forholdet sammen, og ikke minst: Skjule hva som foregår overfor venner og slekt. Hysj.

La oss ikke snakke om det unevnelige
Skammen over å leve med voldelige menn er betydelig, og mange kvinner er villige til å utslette seg selv for å opprettholde et skinn av normalitet. Det blir for vondt og vanskelig å innrømme at man har dummet seg ut og valgt feil fyr. Som om ikke det var nok, er ofte nærmiljøet og de nærmeste aktivt opptatt med å ikke se hva som foregår. Det er for kleint og privat å bry seg med. Det er for vondt og vanskelig å grave i, så det er lettere å se vekk fra blåmerkene og late som om ingenting. Som med den vestlige pressen og islam. Dessuten er jo denne nye samboeren pen i tøyet, hyggelig å snakke med, alltid smilende, dempet og vennlig, så hvordan kan han terrorisere de han deler hus og land med? Det kan vel ikke være sant? Det er vel ikke så ille? Høres det kjent ut, kjære europeere?

Dessuten, hva skal man gjøre? Voksne folk som velger å bo sammen med macho-ukultur og vold, velger det frivillig. Det er en privatsak, og det ordner seg nok. Men nei: Problemene vokser i takt med fornektelsen – akkurat som i Vest-Europeiske land med deres nye religiøse samboer fra eksotiske strøk. Hysj! Ikke snakk om det! De som alarmerer er problemet, ikke han som slår. Slik spiller vestlig femi-kultur, østlig macho-kultur sterk. Fremmed macho-ukultur kan ikke stoppes med feminine verdier, for det er nettopp det macho-ukulturer ernærer seg av. For å stoppe macho-ukultur trengs det ekte, skikkelige mannfolk med gode, siviliserte manneverdier, paradoksalt nok. Det er også unevnelig.

Hele Europa er en mishandlet kvinne med stockholmsyndromet
Feigheten, unnvikelsene og bortforklaringene passer voldsmenn som hånd i hanske. Alt sammen fungerer som en bekreftelse på at de gjør det rette og er sjefen. Og som en parallell: At ingen tør å konfrontere Mohammeds nye europeiske «familieprosjekt» med grenser, makt og utkastelse, gjør at islamiseringen kan fortsette i det uendelige. Denslags menn, ukultur eller politiske krefter respekterer bare en ting: Overmakt og avvisning. Ingenting annet virker: Ikke vennlighet. Ikke dialog. Ikke terapi. Ikke fornuft. Ikke bønn. Ikke taushet. Ikke sex. Ikke underkastelse. Voldelige ektemenn fungerer nemlig ikke som normale menn, og stopper aldri av seg selv:

«Ikke provoser ham, for da sprekker han og blir farlig. Hvis vi følger hans regler, og gjør nøyaktig som han sier, så kanskje vi slipper unna med bare kjeft, trusler og et blått øye? Han er snill på bunnen, for han har bare slått bare to ganger i dag, og han pleier å slå minst fem – så nå går det fremover!»

I voldelige ekteskap er det ikke grenser for hvor langt voldsbruken kan gå, og heller ikke grenser for hvor langt kvinner kan gå for å forsvare voldsmannen som har tatt hele huset som gissel. Syreflaska står på peishylla. Du sover ved siden av en som hater deg, og kjøkkenet er fullt av kniver. Kvinner og jenter som lever med dette pådrar seg Stockholmsyndromet. Det er nesten uunngåelig. Hele Europa lider av Stockholmsyndromet overfor islam.

Slike voldsmenn drar sine uskyldige ofre inn i en forvrengt virkelighet som etterhvert oppfattes som normal: Svart blir hvitt. Ned blir opp. Vold blir kjærlighet. Islam blir fred. Underkastelse blir frihet. Det eneste som fungerer er motmakt – men det er hverken en feminin, demokratisk eller sivilisert verdi. Hele Iran er gisler for Muhammed, som styrer hele husholdningen og alle som bor der. Og nå har likskomprofeten Mohammed funnet seg en ny hvit samboer, som synes han er eksotisk, spennende, annerledes, intens og flott. Det står «refugees welcome» i stor skrift på T-skjora som er spent over brystene på smilende blondiner. Velkommen skal du være! Point taken.

Naturligvis blir han lei seg når han slår. Alltid
Det pussige med sånt «husbråk», er at gjerningsmannen hevder det gjør like vondt for ham som for ofrene. Men det er nødvendig skjønner du – fordi han blir provosert, krenket eller forstyrret. De andre må bare lære seg hans regler og huske dem, så blir det fred. Stille og harmonisk. Han gråter alltid oppriktige krokodilletårer og ber om tilgivelse og lover bot og bedring, for det var ikke hans feil. Det er aldri hans feil. Det er alltid noen andre sin feil. Jobben. Guden. Barna. Rasistene. Haterne. Islamkritikerne. Eller kjerringa som aldri kan slutte å provosere ham.

Bare det at hun eksisterer provoserer ham til slutt – så han pakker henne inn i en sort sekk og forsyner seg av flere kvinnfolk. Ingenting er for drøyt. Det blir aldri mange nok, de blir aldri unge nok, og det blir aldri bra nok. Akkurat som for islams voldelige grunnlegger Mohammed. Islams selvsentrering rundt menns ego og deres mest primitive macho-instinkter, blir den høyeste verdi. Det er så ødeleggende, som vi ser.

En ødeleggende ukultur for alle
Barn som vokser opp i slike hjem (eller samfunn), blir gjerne skadd for livet, og i mange tilfeller vil guttene arve farens adferd og holdninger, mens jentene arver mors adferd og holdninger. Og hvorfor ikke? For disse barna er jo det unormale den eneste normalen de kjenner. Og etter 30 år i et slikt samfunn, forstår man ikke noe annet. Hvordan kan det være annerledes? Alle menn er jo sånn? Og alle kvinner har å finne sin plass. Da blir det fredelig.

Til slutt tar det helt over: Menn bestemmer som eneherskere fra oldtiden, ellers blir de provosert, krenket og rasende. Får de ikke nok sex mister de kontrollen. 9-åringer må passe seg, for men menn har jo drifter, ikke sant? Han kan ikke noe for det. Det er hennes skyld fordi hun har jentekropp. Slik blir det helt naturlig å kle kvinner og småbarn i ærbare plagg, så de skal være «trygge». I Europa! Vårt Europa som var utrolig trygt før Mohammed flyttet inn.

Nei, det er ikke tilfeldig at muslimske land fungerer som de gjør i generasjon etter generasjon. Og nå er det her. Joda: Macho-ukultur og voldsmenn har alltid vært her, og finnes i alle land, folkeslag og kulturer, men nå har det blitt systemisk: Hvite menn har blitt dumpa, og en fyr med macho-ukultur fra oldtiden har flyttet inn. Det feminiserte Vest-Europa har funnet seg en ny eksotisk samboer, som bruker Europas frihet og vennlighet for å dyrke og spre sitt intense kvinnehat og sin dyrkelse av menn, på vegne av en manneprofet, for å gavne bare menn, menn, menn. Manneguden vil det.

Men det er Kent Andersen som er problemet, ikke sant?  Hvis Document og HRS holder kjeft så blir alt harmonisk, ikke sant?

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.