Kommentar

Eugene Delacroix African Pirates Abducting a Young Woman (1852)

30 år etter at Muren falt, har Vesten frivillig rotet seg selv inn i en ny sivlisasjonskamp om fremtiden, friheten og freden. Men denne gang er ikke motsetningene tydelig adskilt av et jernteppe eller en mur. Denne gang har man invitert frihetens fiende midt iblant oss, og Muhammeds politiske overtro fra oldtiden får stadig nye følgere, og vokser helt fritt og uhemmet i Europa – uten at eliten er det minste bekymret. Det er jo ikke sånn at islam skaper samfunnsproblemer i andre land, som Iran, Egypt, Pakistan eller Sverige, er det vel? Denne kriminelle naiviteten har ført til en helt ny kulturkollisjon for Europa. Men det har også ført til en gnisning som ingen snakker om: kampen om den mannlige æreskodeks.

Å snakke om «ære» her i Norge er virkelig å tråkke i salaten. Det pleier å avstedkomme både harselas og latter, av den enkle grunn at de fleste svever i villfarelsen at vestlige menn ikke er opptatt av ære, og slett ikke har noen æreskodeks. Jeg mener: Etter mange tiår med feminisering og kjønnsforvirring har begrepet «ære» blitt så latterlig gammeldags at det knapt er mulig å få noen dømt for ærekrenkelser (i motsetning til «hatprat»). Faktisk har den vestlige mannen blitt fratatt sin ære i den grad at mange forskere nå er «bekymret for mannsrollen». Hørt på maken til tøv?

Mannsrollen, du liksom. Du har ikke skjønt noen ting!

De som tror på denne problemstillingen, sitter i et ekkokammer tomt for normale, velfungerende menn. Mannlig æreskodeks lever nemlig i beste velgående blant oss voksne, vestlige og norske menn. Vi gjør bare ikke så stort nummer av det, og brauter ikke om det hele tiden. Vi er ikke lettkrenkede og ønsker oss slett ikke tilbake til riddertiden, vikingtiden eller duell ved daggry og sånt surr – og likevel er vi ikke det minste bekymret for mannsrollen: Å være mann er nemlig ikke en «rolle». See? Det er et instinkt. Det er noe man er født som, og som kommer helt av seg selv gjennom en komplisert modningsprosess bestående av genetikk, historie, kultur, erfaring og oppdragelse.

Det finnes «kjønnsforskere» i fleng som kaster bort hele sitt profesjonelle liv i et livslangt forsøk på å forstå denne «rollen», og like mange som vil bevise at menn og kvinner er helt like. Og det finnes «gode» antirasistiske feminister som hater menn så intenst at de helst skulle sett oss utslettet. Særlig hvite menn. Så gode er de! Dermed pågår en statlig prosess for å feminisere vestlige menn fra de er smågutter, trekke ut alt av kampvilje og tenner og tre på dem skyldfølelse så de frivillig tar på seg myke fittehatter i voksen alder. Dette virker på noen, men ikke på menn flest:

Vi normale menn bare ler av hele greia. Debatten om «mannsrollen» er helt likegyldig for oss, for den angår ikke oss. Vi vet hvem vi er, hva vi er. Og enda bedre: Vi kjenner igjen hverandre. Det er et nettverk av menn for menn, som bare menn forstår. Vi lærer våre sønner å bli menn, så sosialdemokratiets oppløsningsnormer ikke forvirrer dem, for det er jammen forvirrende nok å være ung fra før. Vi bærer nemlig 200.000 år med natur i oss – og 5000 år med sivilisasjon og noen tiår med forkvaklet kjønnsforskning er sjanseløst mot naturen hvis man bare begynner å lytte. Jeg har skrevet en hel roman om nettopp dette: Den heter «Nakenape», og flere burde lese den.

Vestlige menns bidrag til kunst og kultur

Evolusjon har gjort kroppene til kvinner og menn ganske forskjellige. De som tror denne prosessen ikke har påvirket kroppens viktigste organ, hjernen, bør nok få igjen pengene for biologistudiet. Derfor er ikke menn som kvinner, og kvinner er ikke som menn – sett i litt større sammenheng. Kvinnfolk av diverse kjønn og identiteter må gjerne le av dette, men det bryr vi oss heller ikke om. De aner ikke hva de snakker om. Å sprøyte en dose testosteron inn i kroppen ville kanskje gi et snev av innsikt, men ikke gjør det, for det vil gjøre deg til noe fra DDRs idrettshaller. Alle menn har et beist i seg. Å være en mann av ære i Vesten, handler nettopp om å temme dette beistet. I islam handler det mer om å tilpasse samfunnet dette beistet, og derfor er islam er en gavepakke til hankjønn som ikke kan eller vil beherske seg, men slippe beistet fri i all sin dyriskhet. Bare spør en IS-soldat.   

Det som gjenspeiler denne kulturforskjellen best, er kanskje vår dypt forskjellige kulturarv både innen kunst, teater, film og musikk: I vestlig kultur kan man spore flere hundre år av menn som hyller kvinnen som hans like eller ideal, og forsøker å gjøre seg fortjent til hennes hjerte. En stor andel av musikken og filmene som er laget i Vesten, handler om kjærlighet, begjær og erotikk. Om å finne den ene, spesielle sjelevenn, og å vinne sin kvinnes hjerte gjennom å oppføre seg etter hennes normer. Vise vilje til å ofre noe for å tilfredsstille henne – uten å bli hverken tøffel eller parodi. Denne offerviljen og respekten for kvinner strekker seg helt tilbake til Salomos høysang i bibelen. Den finner du ikke et snev av i Koranen.

Vestlig kultur er tuftet på balansen mellom mann og kvinne

I dette enorme havet av vestlige kulturuttrykk finnes det naturligvis unntak. Mange filmer handler om kriminalitet, skrekk, krig og kamp. Mye rapmusikk handler om å skaffe mest mulig penger og pussy, og forbruke «hoes & bitches». Mange feminister insisterer på at likestilling handler om at kvinner blir sveisere og soldater, mens menn blir sykepleiere og hjemmeværende. Dem om det. Det forandrer ikke på fakta: I vestlig kultur er det menn som kurtiserer, men kvinnene tar valget. Mannen må gjøre seg fortjent til hennes gunst. Det er kvinner som bestemmer hvem de vil ha, og hvem de vil pare seg med, noe som er helt i tråd med resten av naturen. Hunkjønn vil ikke ha en tøffel eller et villdyr. De vil ha et hankjønn som kan styre seg selv, og oppføre seg. 

Kvinner har alltid hatt denne makten her i Vesten: Kvinner setter seg på barkrakken. Menn må følge hennes regler for å få sjans. Du kan ikke dra henne med deg. Ikke true henne til å elske deg. Og ikke kjøpslå med familien hennes for å gjøre henne til din. Det er deg og henne og ingen andre, og du må pent «do the right thing», ellers går du hjem alene. Sånn er det, og sånn skal det være. Selv urgamle folkesanger handler om dette: friere som kommer på døra, men som pent må tåle hennes kritiske blikk og respektere hennes valg. Slik lever vi her.

Dette finner du ingenting av i islamsk kultur. Gjennom 1400 år finner man nesten ingen hyllest til kvinnen, ingen ærbødighet, ingen respekt, ingen mannlig offervilje. Ingen sanger eller drømmer om å kurtisere seg frem til hennes gunst og kjønn, gjennom langsom tilnærmelse via folkeskikk, dannelse og erotikk – en kurtise som hun uansett kan avvise eller avslutte når det måtte passe henne. Det er dette som er kvinners frihet og rett.

Det er også denne feminine makten som avstedkommer sinne, frustrasjon, knyttnever, drapstrusler og ralling om krenket ære i Muhammeds flokk. Slike menn eier ikke folkeskikk eller oppdragelse. Det finnes ingen ære å høste for sånn oppførsel, uansett hvilket land eller hvilken etnisitet du kommer fra. Det er bare ynkelig, og alt man får tilbake, er forakt fra oss gode menn. Latter, forakt … og voktende blikk, for vi skal ikke ha noe av menn som truer kvinner. No, sir. Vi følger med. 

Islams kvinnesyn minner meg om pornoindustrien

I Koranen og sharialovene er det vakre og svært kompliserte naturlige spillet mellom frie menn og kvinner erstattet av en pervers macho-ukultur hvor kvinner, kjærlighet og trofasthet er noe man kan forlange, ta, kjøpe eller kreve. Dette er ikke det minste overraskende med tanke på at islam er snekret sammen av en karavanerøver som etter hvert utviklet en enorm sans for kvinnelige slaver og brukte kvinner og småjenter som krigsbytte, mer verdifullt enn sølv og gull. Det blir aldri gode samfunn av slikt. Aldri.

Det finnes egentlig bare ett kulturelt felt i Vesten hvor man finner igjen islams syn på kvinnen, og det er i pornoindustrien. Det er forsket lite på hva fri tilgang på porno gjør med allerede forkvaklede religiøse machomenn som aldri har hatt kvinnelige venner, klassekamerater eller nærkontakt med kjærester. Men én ting er sikkert: Lærer man å forholde seg til kvinner gjennom porno, blir man en dårlig mann, og sannsynligvis evig ungkar. Eller horekunde. Eller voldtektsmann. Eller noe enda verre. Porno er fantasi, og kvinner er ikke sånn. 

Hvor er kjærligheten, erotikken og respekten for kvinnen i islam?

Ingen vestlige kulturuttrykk hyller å bli tvangsgiftet med en fetter. Vi lager ikke sanger her på berget om å skaffe seg kvinnfolk gjennom bruderov eller trakassere, skremme eller voldta kvinner til lydighet og underdanighet. Aldri. Vi har ingen filmer hvor unge jenter drømmer om å møte en mann som kjøper henne av familien til et liv som fødemaskin, hushjelp eller sexleketøy, men dét er virkeligheten for grusomt mange jenter i islamske land. Hvor mange søte drømmer har islam knust for unge jenter? Hva har islam å tilby dem av kjærlighet, erotikk, trygghet og lykke? Ikke rart imamer er besatt av at jenter ikke skal bli for vestlige. Islamske menn kunne jo miste både makt og sex, og derfor er erotikk en trussel for islam. Den gir kvinnen makt, og fratar menn friheten til å gjøre som de vil. Allah er også mann. 

Dette er grunnen til at erotikken ikke har noen plass i macho-overtroen islam. Ikke kjærligheten heller. Alt islam sitter igjen med, er sex – og sex er gjort til en merkverdig enveis-affære hvor hun skal stille seg til disposisjon for mannen, og hvor målet er at han skal nyte, mens hun skal få sønner. I noen islamske land skamferes både hennes bryster og kjønnsorgan, og jenter pakkes inn i søppelsekker så de ikke skal vekke attrå, ikke nyte sex, og helst ikke synes. Det er en pervers macho-ukultur, av menn, for menn, til menns velbehag. I vestlige menns virkelighet blir slike menn kalt drittsekker uten ære, men nå har islam fått plass midt iblant oss, og beskyttes av venstresiden og feministene. Forstå det den som kan. Sviket mot kvinner kunne ikke vært verre, og vi gode menn kommer aldri til å akseptere det.

Alle menn er opptatt av ære. Men gode menn er opptatt av å tjene kvinnen

Mens vestlige menn må begrense seg selv for å oppnå ære, er Muhammeds menn opptatt av hvordan kvinnene oppfører seg for å oppnå ære. I Vesten er ære noe menn oppnår gjennom å begrense seg selv, mens i islam er ære noe du kan kreve fra andre – gjerne gjennom brøling, trusler og fekting med armer. I Vesten ligger det ære i å beskytte og tjene kvinner, mens innen islam ligger det ære i å beherske kvinner og kontrollere dem. Her finnes det ikke noen felles grunn.

Skrælingene hevder de pakker inn sine kvinner og holder dem innendørs så de skal få respekt og være trygge. Trygge fra hva? Det finnes ingen ære i å skape en kultur hvor kvinner er truet av menn. Er kvinner truet fordi de går småfulle og lettkledde i sommerkjole og med flagrende hår gjennom byen, så er det fordi de er omgitt av æreløse drittsekker. Vår jobb som menn er å stoppe de drittsekkene – uansett kultur, religion, bakgrunn, land eller hudfarge. Ikke stoppe eller begrense henne. Hun er vårt lys. Kvinners fiender er våre fiender. See? Dét er mitt Europa. 

Ærbare plagg er en blodig fornærmelse mot menn av ære

Vi vestlige, sekulære menn lar kvinner suverent bestemme hvordan de vil gå kledd. Naturligvis. De er jo vår like, og bestemmer selv. Og vi liker faktisk å bli fristet:  Vi liker å se kvinnekropper vi aldri får røre. Det er en test av oss selv og vår selvkontroll, som er tett knyttet til ære. Ekte menn har selvkontroll overfor kvinner – selv når vi er fulle, kåte og frustrerte. Våre instinkter og behov er ikke hennes problem. Selv med plagg så tettsittende og tynne at fantasi er unødvendig. Selv når hun er naken og klar i sengen vår, men plutselig ombestemmer seg. Menn av ære respekterer det også. Uten sutring eller skjellsord, for kvinner bestemmer. Du fikk skjønnheten, vi fikk musklene. Å bruke de musklene på din skjønnhet, er utenkelig. Dette er yin og yang. Balanse. Og uten balanse fungerer ikke samfunnet, verken for menn eller kvinner.

Nei da, vi er langt fra perfekte. Vi er forskjellige, vi gjør feil, og vi dummer oss ut av og til. Men vi prøver. Vi strekker oss etter idealer, for vi er ikke dyr, og vi ønsker å bli ansett som gode menn av andre gode menn. Og derfor er hijab, nikab, burka, abaya og alle disse latterlige «ærbare plaggene» fra fremmede strøk en blodig fornærmelse mot alle gode menn:

Hva har vi noen gang gjort deg, Aisha? Hvorfor tror du vi er en trussel som gjør at du må pakke deg inn for ikke å vekke våre dyriske instinkter? Hvem og hva har lært deg at menn er så farlige og ukontrollerte? Skjerp deg.

Tror du ikke vi har kontroll på oss selv? Tror du ikke vi er menn av ære? Hva slags menn pleier du å omgås? Og hvorfor gir du oss fingeren på den måten? Vi har ikke gjort deg noe, og kommer ikke til å gjøre deg noe, så ta det av. Bruk mindre sminke og la heller håret flagre naturlig, og nyt livet omgitt av gode menn. Vi er her for deg. Ikke omvendt. Kvitt deg med drittsekkene og flytt hodet og sinnet ditt inn i Vesten, hvor du kan nyte både friheten og kroppen din uten at det raker noen andre. Ikke imamer. Ikke klanen. Ikke menigheten. Ikke far, mor eller brødre. Bli fri!

Ingen felles grunn. Bare økende motsetninger

Vestlige menn slår drittsekker som slår kvinner. Muhammeds menn slår kvinner som slår menn.

Muhammeds menn synes vestlige menn er æreløse. Vestlige menn synes Muhammeds menn er æreløse.

På dette feltet er også islam og Vesten rake motsetninger, helt ned til livets mest private stunder. Dette gjelder naturligvis ikke alle i Allahs gigantiske flokk. Det finnes skikkelige, anstendige menn av ære innen islam også, men det er til tross for islam, ikke på grunn av islam. De burde bryte med islam og vende Muhammed ryggen, for islam kan ikke lære menn noe av verdi om kvinner. Men vi vet jo alle hva som skjer med sektmedlemmer som bryter med sekten. Døden venter den som bryter med Allah. 

Vi gode menn av alle herkomster vil aldri vike en millimeter fra å beskytte kvinners frihet og likeverd, og vi driter i at feminister ikke liker det. Who cares? Vi er villige til å drepe den som forsøker å drepe vår søster. I Sverige går brødre sammen om å hive søsteren sin fra balkongen, og ingen av lusene rundt dem har ære nok til å stoppe dem eller angi dem. Vi har bare forakt til overs for slik ukultur. Stakkars kvinner!

For oss gode menn er kvinner nemlig magiske, og menn bare menn. I islam er menn magikerne, og kvinner er bare kvinner. Med et slikt kullsort utgangspunkt er det ikke rart at islam er en kulturell ørken som ikke har bidratt med noe som helst av fremgang innen kunst, kultur, humor, teater, film eller musikk på hundrevis av år. Alt er bare stillstand, for det er det eneste manneguden Allah elsker: stillstand og underkastelse. Alle menn skal underkaste seg ham, og alle kvinner skal underkaste seg menn. For en haug med skitprat:

Stolte, frie menn og kvinner underkaster seg ikke noe som helst. Kneling er noe slaver holder på med. Skal du ha vår respekt, får du gjøre noe respektabelt.

Det er altså ikke bare innenfor politikk og kultur islam og Vesten ikke lar seg kombinere. Det gjelder også innenfor menns spesielle æreskodeks. Og når menn er så dypt uenige i synet på hvordan kvinner skal ansees og behandles, og hvordan menn ser seg selv og hvordan de finner ære blant likemenn, finnes det ingen felles grunn. Derfor bygger det seg opp en sivilisasjonskonflikt, men også en kulturkonflikt mellom menns æres-kulturer. Den slags ender dessverre sjelden med dialog og diplomati.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.