Kommentar

Bildet: Historier fra Pakistan er slik at vi nesten ikke orker å ta dem inn. Ett tilfelle var Farzana Iqbal, som ble drept av familiemedlemmer utenfor høyesterettsbygningen i Lahore 27. mai 2014. Farzanas forbrytelse var at hun giftet seg med en hun ble forelsket i, og ikke med fetteren som familien hadde utpekt til henne. Farzana var gravid da familien hennes slo henne i hjel. Denne kulturen har kommet til Europa, og det virker som det blir for mye for samfunnene. «Vi» orker ikke ta det inn over oss. Foto: Mohammad Tahir/Reuters/Scanpix

En 18 år gammel jente slapp så vidt unna et antatt forsøk på æresdrap i familiens hjem på Oppegård. På sykehuset måtte hun beskyttes av politivakter, så ingen kom for å gjøre jobben ferdig. Nå reagerer endelig flere feministiske organisasjoner med punktmarkering mot æreskultur og sier «Patriarkalske krefter i minoritetsmiljøer må bekjempes». Ja vel? Hvordan da? Forstår dere egentlig problemet? La oss pirke litt i dette: Hvem skulle familien høste ære fra? På grunnlag av hva? Og hva gjør politiet med det? 

Profilerte Shabana Rehman er leder for Sekulær Feministisk Front, en feministisk organisasjon som endelig vil sette den importerte religiøse undertrykkelsen på agendaen. Under  en markering uttalte hun: «Vi aksepterer ikke at kvinner risikerer liv og helse når de krever sin frihet og bryter med sosial kontroll i en patriarkalsk æreskultur. Vi aksepterer ikke at kvinner oppfattes som familiens eiendom.» At andre feministiske organisasjoner blir med på denne demonstrasjonen, er litt oppsiktsvekkende: Kvinnegruppa Ottar har i årevis omfavnet islam, og ønsket både imamer, hijab og islams macho-ukultur hjertelig velkommen til Norge. Men nå har det altså blitt et problem? Vel, fortsatt er det ingen feminister som nevner islam ved navn. Dét blir nok for drøyt.

Hvordan kan noen tro det er «ærerikt» å drepe døtre? 

Hvis en norsk familie plutselig gikk kollektivt til angrep på datteren i huset, ville det ikke være et mikrogram ære å hente fra noen. Ikke fra slekt. Ikke fra naboer. Ikke fra venner. Ikke fra menigheten. Ikke fra presteskapet. Ikke fra nærmiljøet. Ikke fra bymiljøet. Ikke fra landet. Ikke fra noen som helst. Det ville bare være forakt å høste – og det er nettopp derfor «æresdrap» ikke forekommer blant norsk-kulturelle. Det er et totalt fremmed begrep, og det har ingenting i vår kultursfære å gjøre. Ingen æresdrap forekommer, for ingen ærer kvinnemordere i steinrøysa vår. Æresdrap fremstår tvert om som fullstendig sinnssykt for oss nordmenn.

Men for mange «nye landsmenn» er det altså en integrert og veldokumentert del av den patriarkalske kulturen de insisterer på å videreføre. Dette viser kronikken «Heller en djevel av oss enn en engel av dem» av Oriana her på Document.no. I klanbaserte kulturer, drevet av macho-overtro rundt kontrollerende manneguder oppdiktet av selverklærte manne-profeter, er kontroll av kvinner essensielt for hele familien: Et kyss i utide, og hele familien kan være æreløse og til latter for alle rundt seg. Dette aksepterer altså ikke feministgrupper nå? Flott! Men hva vil dere gjøre med det? Støtte meg og spre denne kronikken som pensum?

En ynkelig mannekultur

Som norskkulturell mann er det komplett umulig for meg å forstå hvordan noen kan overlate hele sin ære til å avhenge av hvordan jenter oppfører seg seksuelt. Snakk om å gi bort sin egen integritet til minstemann! En slik kultur fremstår som svak og ynkelig, siden voksne menn ikke selv bestemmer sin posisjon i samfunnet gjennom egne handlinger. Menn blir i stedet slaver av kvinners seksuelle adferd, og kvinner blir noe konstant truende i stedet for å være noe vakkert. Dette er gift for sinn og samfunn:

Enhver datter blir en udetonert bombe under egen ære. Klart man blir frustrert, sinna og konstant i alarmberedskap da. Kvinner kan rasere disse mennenes vaklevorne æressamhold bare gjennom kroppsformer og et kyss i utide, og da er det bare én ting å gjøre: Kvinner må kontrolleres totalt og pakkes inn i uformelige plagg – uten at det sikrer noe som helst. Man kan jo aldri vite hva hun egentlig tenker eller planlegger. Aldri vite sikkert om hun er hemmelig forelsket eller er utro. Å kontrollere tankene til ungjenter er vrient, men det er nettopp det som er målet med islam: lydighet mot menn. Underkastelse til en manne-gud. Total tankekontroll skapt av en manne-profet. Islam gjør den sosiale kontrollen av kvinner til et altomfattende og evigvarende tapsprosjekt som omfatter absolutt alle i familien. Derfor er den muslimske verden så sykelig opptatt av sex. Fra vårt ståsted er det helt forkvaklet.

Oppegård-saken avslører hvor sterkt ærespresset er 

Familien må ha visst at man ikke kan gjøre noe sånt i Norge uten å bli tiltalt. De visste at nordmenn flest også ville forakte dem for det. De visste at media ville skrive om det og skape enda mer motvilje mot innvandrermiljøer. Alt dette var helt likegyldig: De visste de ville bli tatt, men gjorde det likevel. Presset de følte for å opprettholde «æren», veide mye tyngre. Drapsintensjonen var faktisk så stor, viktig og riktig at 18-åringen måtte få politibeskyttelse på sykehuset mot «oppfølging».

Siden datteren overlevde, er hun nå et kronvitne mot familien og kreftene bak. Det forteller oss om vanviddets omfang. Det forteller alt om faren muslimske jenter lever under. Det forteller også hva politiet står overfor, men kommer til å ignorere, fordi å etterforske det vil underminere det nye samfunnet politikerne later som fungerer.

Mange medskyldige, ingen etterforskning 

Ære er ikke noe man kan kreve. Det er noe man blir gitt etter visse sosiale koder, innenfor et et spesifikt miljø. Hva som regnes som ærerikt, er like forskjellig som kulturer er forskjellige (som vi ser), men én ting er sikkert: Hvis man handler etter en æreskodeks, er det fordi man er 100 prosent overbevist om at dette er riktig og vil gi anerkjennelse, applaus og støtte fra gruppen og miljøet man er en del av. Dette viser at de som begår æresdrap, er omgitt av et miljø som mener at slike drap er riktige og ærerike. Miljøet vil gi drapsmannen og familien oppreisning når drapet er begått, og dette vet drapsmannen og familien. Dette driver dem.

Det betyr igjen at hvis drapsforsøket på Oppegård hadde æreskodeks som motiv, så er familien omgitt av et større miljø, hvor mord på egne barn oppfattes som riktig adferd. Slik må det være, for ellers ville jo familien forstått at dette bare ville høste forakt. I stedet var de ute etter å redde sin ære overfor en gruppe de tilhørte. Da har ikke politiet som oppgave bare å etterforske gjerningspersonene, men også hele miljøet rundt som har egget frem dette drapsforsøket – enten dette miljøet befinner seg på Oppegård, annetsteds i Norge eller i utlandet. «Noe og noen» overbeviste familien om at drap på datteren var eneste utvei. Så lenge ikke dette «noe eller noen» blir avslørt, representerer det en konstant og dødelig trussel mot andre jenter i samme miljø.

Aldri arrestasjoner av medskyldige 

Vi vet hvem som begikk angrepet på Oppegård, men hvem sto bak presset for å gjøre det? Var det familie eller venner? Naboer eller noen lenger unna? Menighet eller presteskap? Landsmenn eller utlendinger? Det får vi aldri vite, for det vil vi ikke vite. Ingen imamer blir arrestert for å preke kvinnefiendtlighet og macho-ukultur til menigheten. Ingen taxisjåfører blir avhørt under mistanke om at de fungerte som spioner mot unge kvinner. Ingen slektninger må ta ansvar for at de skapte et æres-press mot foreldrene. Ingen starter en jakt på de medskyldige som egget familien i Oppegård til æresdrap, og det er kanskje ikke så rart: Da ville Oppegård-saken få en astronomisk størrelse og bli uhåndterlig stor. Derfor tror jeg feministgruppene pent må finne seg i mer av dette.

Det er nemlig prisen for å opprettholde illusjonen om multikultur og «det nye vi», hvor «alle vil det samme». I stedet for vonde avsløringer, løper man ukulturens ærend, og omfavner imamer og wahaabistiske moskeer, renvasker islam og går i bresjen for at ærbare plagg pålagt av machomenn blir normalisert. Macho-ukultur er viktigere enn sikkerheten til jentene i disse kulturene. Det ser vi ikke minst av hvordan ukulturen blir idolisert gjennom tv-serier som «Skam» og «Faten tar valget». Religiøs undertrykkelse av kvinner er et ideal for NRK. Hijab er frihet! Macho-ukultur har blitt elitens ideal, og skal propaganda-presses ned i halsen til nordmenn, så alle marsjerer i takt for flerkultur. Som om monokulturen islam noengang har vært opptatt av mangfold, flerkultur eller kvinners frihet?

Rebelske innvandrerjenter står pip alene 

Signalet til enhver muslimsk jente som gjerne skulle gjort opprør, kysset noen eller skreket ut sin forakt for både klan, familie, islam og macho-ukultur, er altså «Hold kjeft! Du står alene, for vi holder med macho-ukulturen». Jeg vet ikke hvem disse jentene er, men jeg vet at de sitter på jenterommet og lengter etter frihet til å leve, leie, elske og være fri fra manne-idiotene som begrenser dem. Jeg vet også at de ikke tør å prate, for de er omgitt av fiender:

Derfor er de ikke synlige i medibildet. Det er de ærbare jentene fra hijabbrigaden som blir idolisert av både staten, media og feminister. Det sender et tydelig signal til ulydige muslimske jenter: Ukulturen med sosial kontroll og æresdrap har slått rot her, med elitens velsignelse. Derfor kan heller ingen garantere muslimske jenters sikkerhet. Ikke politiet. Ikke politikere. Ikke feminister. Alle er mer opptatt av at macho-ukultur og kvinnehatende overtro hvitvaskes så det blir en del av «det nye vi». Tenk over hvordan dette føles for rebell-jenter fanget i islam et minutt eller to, før vi snakker litt om ære blant nordmenn. Et oversett emne når det kommer til integrering.

Nordmenn med sterke æreskodekser

Det er en utstrakt misforståelse at æresbegrepet ikke gjelder blant nordmenn. (Og da ser vi bort fra de venstrevridde globalist-miljøene som mangler både kultur, røtter, ære og hemninger, og derfor tror alle er like tomme som dem selv.) Min erfaring er at norske menn har like sterke æreskodekser som muslimske menn, der vi dytter barnevogn og forsøker å ta tøyvasken uten at alt blir rosa. Det finnes usynlige «kjøreregler» norske menn imellom, som i alle andre kulturer, men vi snakker ikke om det, og ingen gjør noe nummer av det. La meg derfor gjøre noe høyst uvanlig. Jeg skal si noe om norske menns syn på ære, så kontrastene til østlig æreskultur blir tydelige. Menn av ære kan nemlig ikke kreve å få respekt, like lite som de kan kreve kjærlighet eller sex. Ære er noe man må gjøre seg fortjent til gjennom å oppføre seg respektabelt. Derfor gjelder følgende uskrevne regler:

Menn av ære slår ikke, truer ikke, og de hundser ikke kvinner. Menn av ære setter seg ikke over kvinner, eller behandler dem som kveg – vi ser heller på kvinner med en viss ærefrykt, og står til tjeneste på like fot, uten å late som vi er like eller at alt er likt. Menn av ære beskytter kvinner, også dem som hater hvite menn. Menn av ære går ikke amok fordi noen kritiserer oss eller troen vår. Menn av ære føler seg ikke truet av sterke og selvstendige kvinner, for menn av ære vil ha døtre som er sterke og selvstendige, så de skyr ukultur og drittsekker uten respekt for kvinner. Menn av ære blir ikke rasende hvis deres døtre går sine egne veier eller blir gravide, men bevarer heller verdigheten og støtter dem. Menn av ære slåss for det de tror på, og dør om så det gjelder. Og ikke minst: Menn av ære legger seg ikke på kne og underkaster seg noe som helst. Aldri. Det er umandig, uverdig, fremmed og kleint.

Æresbegreper fra to separate univers

Som du ser, er kulturkollisjonen total. Vi overlater ikke æren vår til kvinners adferd, men høster ære gjennom egne handlinger. Vi kan ikke miste ære bare fordi datteren vår tar en tur i høyet eller kona viser kløft. I stedet har vi  kontroll over egen ære gjennom å kontrollere oss selv, slik menn skal. Det er Vestens vei. For oss fremstår derfor menn som begår æresdrap som totalt æreløse. Menn som går fire skritt foran kvinner som er pakket inn som spøkelser, er ikke menn. De er avslørt. Menn som truer eller slår døtre og kvinner, er ynkelige. Menn som kaller kvinner «hore» fordi hun kler seg fritt og freidig, er foraktelige. Menn som tafser, fortjener å bli stoppet med makt av bedre menn. Vi respekterer ikke manneparodier som mangler respekt både for oss og for kvinner. Antipatien går sikkert begge veier, og da ser man også konturene av sivilisasjonskampen Europa er inne i.

Ære er en undervurdert del av samfunns-limet blant vestlige menn. Årsaken kan være at vi sjelden snakker om det, for det er helt unødvendig: Vestlige menn forstår reglene intuitivt gjennom sin kulturbakgrunn, og det er ikke nødvendig å lage så mye oppstyr rundt det – vi trenger nemlig ikke jage etter ære daglig gjennom kontroll av kvinner. Selvkontroll gir oss ære. Dessverre har denne tausheten rundt vestlige æresbegreper ført til en misforståelse: Eliten tror ikke at vestlige menn bryr seg om ære, og derfor glemte de å ta vestlige menns æreskultur med i beregningen. Dette er bare nok en farlig side av Vestens selvpåførte kulturkollisjon: Den kjølige roen til vestlige menn kan lett mistolkes som underdanighet – men vi er nok ikke så temmet som mange tror.

Jenter er jenter, uansett hva menn eller manneguder krever 

Hvordan det er å vokse opp som jente i et hjem hvor menn og brødre bestemmer hva du sier, tenker, mener og kler deg, og klanen og menigheten krever å eie din seksualitet og ditt kjærlighetsliv, har jeg ikke kulturelle forutsetninger for å forstå – særlig ikke når jeg i et land hvor jeg er omgitt av frihet, flagrende hår og varme ungdomskyss. Det tilhører et fremmed og uønsket univers. Én ting er jeg imidlertid helt sikker på:

Barn er ikke religiøse, og muslimske jenter er ikke en egen kvinne-art, slik NRK, «Sana», Faten, imamer og Islamsk Råd forsøker å innbille alle i Norge: Innvandrerjenter ønsker seg ikke stramme regler, sosial kontroll og ærbare plagg. Det er løgn og hykleri. De er som alle andre jenter og har like gjerne lyst på kjærester, frihet, feminine klær, varme kyss og fri sex som sine hvite venninner. Man kan prøve å kontrollere kvinner, men man kan ikke kontrollere vekk tanker og kjønnsdrift – så forskjellige er ikke vi mennesker. Basta.

Hvem er trygge? 

Å importere forkvaklet, kvinnefiendtlig æreskultur fra Orienten til Vesten, under forutsetning av at vi skal leve sammen i harmoni, er den største tabben europeiske politikere har gjort siden 1938. Endelig oppdager feminister at de vil være med oss på den lyse siden i denne sivilisasjonskampen. Angrepet i Oppegård viser nemlig hva fremmed ukultur gjør med menn, og hvilken fare den representerer for minoritetskvinner: Er nabojenta trygg? Hva med innvandrerjentene i klassen? Når slår neste familie til mot en ulydig 18-åring? Ingen vet.

Men å grave i hva som inspirerer til æresdrap, hvem som skaper presset, og avsløre hvem kvinnemorderne vil høste ære fra, blir for stort og for farlig. Det kunne jo skape en mistenksomhetskultur i stedet for «det nye vi». Noen kunne bli stigmatisert eller krenket, og det kan vi heller ikke finne oss i. Da er det bedre å ofre noen jomfruer, og heller se triste og uforstående ut etterpå. Hele Europa gjør det.

Linker:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/krim/drapsforsoeket-i-oppegaard-18-aaringen-har-politibeskyttelse-paa-sykehus/a/24141132/

«Heller en djevel av oss enn en engel av dem»

Barnas kulturelle apartheid