Kommentar

Fremtiden formes i skolen, og forskning på møtet mellom innvandrerungdom og norske gir grunn til uro. Der nordmenn er i mindretall, tilpasser de seg en æreskodeks som er aggressiv og sterkt kjønnsdiskriminerende. Norske jenter forsøker å være som pakistanske. De norske guttene taper kampen om å være tøffe og mister selvtillit.

Disse nedslående resultatene har forsker Inger-Lise Lien kommet til etter å ha undersøkt skoler i Oslo der innvandrere er i flertall, rapporterer Dagbladets Astrid Meland.

– Jentene blir tradisjonalisert og korrigert. Kvinnerollen i det flerkulturelle samfunnet er under angrep. Gamle, føydale idealer trekkes fram. Globaliseringen bringer inn verdier som vi trodde vi hadde bevegd oss bort fra, de kommer inn fra sidelinja og begynner å forstyrre oss igjen. Noen kamper må gjøres om igjen. I en annen kontekst hvor en norsk jente hadde kysset en gutt, ville hun ikke blitt dømt som hore, sier Inger-Lise Lien.

«Jeg skulle ønske jeg var jomfru. Men det er for sent nå. I mitt neste liv vil jeg være muslim og oppføre meg som en pakistansk jente. Kanskje vil de respektere meg mer», sa en annen norsk jente.

Det er nok flere som ikke ser noe galt i om unge jenter kledte seg litt mindre utfordrende. Men den ærbarhet muslimske gutter knesetter, har lite med vanlig anstendighet å gjøre: Den krever at jentene holdes under kontroll. Det er ikke en gang en tilbakevenden til gamle dager, men noe langt verre.

Akkurat dette poenget tar ikke Astrid Meland opp i en ellers god oversiktsartikkel. Hun «tør» selvfølgelig heller ikke problematisere hvilket ansvar den norske voksenverdenen har for at virkelighetene polariseres, med ultraliberalitet mot kvinnefiendtlighet forkledt som ære.

Jeg tenker f.eks. på frigivelsen av porno-sladden. Dagbladet kunne f.eks. spurt hva enda mer porno betyr for kommunikasjonen med folk fra andre kulturer. Det er en høyst relevant problemstilling, for pornoen gjør guttene fra muslimske og tradisjonelle kulturer «gale» i hodet. Spørsmålet om ansvar er overmodent. Jo mer eksplisitt seksualisering av det offentlige rom, jo mer vil innvandrerne trekke seg tilbake i mentale og fysiske ghettoer.

Et annet tema melder seg med styrke: At de norske jentene tilpasser seg sier kanskje noe om et verditomrom i det norske samfunnet. Jeg venter bare på en stigende strøm av konvertitter, av barn fra oppløste hjem, og av enslige kvinner som går «trette» og finner en trygg havn hos en muslim, som vet hvor skapet skal stå, og som har familien i ryggen. Jeg venter bare på solstrålehistorier om hvor fantastisk det er å ha en struktur og inngå i et hierarki. For mye frihet er av det onde, vil vi få høre, med overbevisning.

Slik jeg også venter at en norsk hvit kvinnelig konvertitt vil være den som foretar den første terrorhandling på norsk jord. Lik 38 år gamle Mireille fra Charleroi, i Belgia, som sprengte seg selv i lufta i Irak 9. november.

Felles for skrivingen om disse problemene er at man ikke våger å se ting i sammenheng. Meland, Dagbladet, Høyesterett, politikere: selv om alle skjønner at det er en sammenheng. Henger ihop. Det er for eksplosivt, for sensitivt.

Men imens foregår tilpasningen i norske skoler. Det er kanskje et varsel om hva som kommer når disse ungene vokser til. De vil fortsette å stille krav på sine premisser.

Melands artikkel og sitater fra Lien viser at det handler om en kvinnekontrollerende, kvinnefiendtlig kultur: en føydalisme vi ikke har sett maken til.

Men jeg ville kanskje tatt med at denne æreskulturen det er snakk om, er et annet ord for aggressivitet. Jeg synes hun og andre aksepterer for lett at det virkelig handler om ære. Jeg ville snarere brukt ord som underkastelse og makt. Jeg synes det lukter noe nærmest fascistisk av hele æresbegrepet. Til og med Izzat-regissør Rolfsen snakket om ære som gjest hos Knut Olsen igår. Denne bruken av ordet ære om noe utvendig, ikke pell meg på nesa, er en karikatur av noe norske menn har forsøkt å komme vekk fra de siste femti årene.

Man skal vokte seg for å snakke om «innvandrerkultur», for det er den pakistanske, nordafrikanske aggressive macho-kulturen som slår igjennom og overkjører andre. Den er smittsom! Norske lærere tar etter, viser forskning Willy Pedersen har gjort.

Forskeren oppdaget at noen av disse lærerne forandret seg på skolene fordi æreskodeksen var fremherskende.

– Jeg oppdaget at noen forsøkte å bygge respekt. De syntes det var ålreit at de ble fryktet. Det var en fordel å ha et farlig rykte på seg. Noen av lærerne ble veldig macho, sier Lien.

På klasserommet var det også mye machoframvisning. Det var vanskelig å få med de tøffe gutta til å lage mat i disse timene fordi de syntes det var kvinneaktiviteter.

«Jeg skulle ønske jeg var jomfru. Men det er for sent nå»