Kommentar

Sex og fremmede er et ladet felt. Sosiolog Willy Pedersen i Dagbladet og VGs Pernille Huseby synes det er OK at macho innvandrergutter har sex med norske jenter, og mener norske gutter er pyser som ikke forsvarer jentenes ære. Det høres ut som en dårlig vits. Men er det ikke.

Pedersen, Dagbladet og VGs kommentator håner essensen i likestillingen de siste 50 år. Det er en invitt til dobbeltmoral og voldskultur.

Sosiolog Willy Pedersen har skrevet en bok, «Nye seksualiteter», hvor han tar opp innvandrergutters seksualitet. Et kapittel presenteres i Dagbladet 12. desember under tittelen «Innvandrergutta endrer mannsrollen».

Hvis noen hadde hyllet «hvit» machokultur og dobbeltmoral på samme måte, ville det utløst et ramaskrik. Når innpakningen er «brun», er det spennende. Dette er intet annet enn et forræderi mot den norske mannsrollen.

Ingressen høres ut som en reklameplakat:

De er både tøffe og følsomme, de sexdebuterer tidligere enn ungdom med norsk bakgrunn og har like mye eller mer sex.

Guttene det er snakk om kommer fra Pakistan, Marokko og Tyrkia. Det er mange selvmotsigelser i artikkelen. Guttene skal etter sigende være så romantiske, men de debuterer minst like tidlig som norske jevnaldrende og har flere partnere enn norske gutter. Et tegn på romantisk legning?

Enten har ikke Pedersen peiling på islam i det hele tatt, eller han gjør seg dum.

– De aller fleste av dem er muslimer, og muslimsk tro ser altså ikke ut til å ha stor betydning for guttenes sexliv. For jenter er bildet helt annerledes. Nesten ingen jenter med muslimsk bakgrunn har sex i løpet av tenåra, sier Pedersen.

Ikke et ord om at guttene blir «pampered» i de muslimske familiene, at deres kvinner er ærbare, men at de norske er greie å ha. Eller enda verre; er det ikke også et element av kjønnsrasisme her? De er jo vantro. Ikke med ett ord nevnes en så opplagt problemstilling.

Stikkord for artikkelen er En ny maskulinitet. Vi ville heller si at den er gammeldags og velkjent. Norske menn tok et oppgjør med den for mange år siden. Mange kjekke norske gutter vokser opp og ser på norske jenter som likemenn. De spiller også på et langt større register i seg selv, bruker flere sider. Nå får de høre at de er pyser fordi de ikke går med gullkjeder og vil slåss.

– Innvandrerguttene står ikke lengre med lua i hånda, sier Pedersen, som mener innvandrerguttene er med på redefinere hvordan man kan være mann i Norge.

– Innvandrerguttene forstyrrer de aksepterte bildene av den tradisjonelle, harde norske maskuliniteten. De er med på å definere en ny, hybrid maskulinitet hvor det macho og det feminine er forent, sier Pedersen. Han mener den norske maskuliniteten har dreiet seg mye om å yte, bite tennene sammen og ikke vise følelser.

Pedersen jukser med begrepene. Det er muslimske innvandrergutter som står for den tradisjonelle harde rollen, mens norske gutter har lagt den bak seg, ikke alle, men mange. Og idealet er ikke å være tøff og hard.

Pedersen bruker begrepet feminint på en utvendig måte, om selvopptatthet og pynting. Er det å bruke feminine sider av seg?

– Mange av disse guttene er på den ene siden fascinert av dyre biler og har en skrytende matchotøffhet. Samtidig pleier de kroppen og har høyt forbruk knyttet til frisyrer, smykker og klær. Selv om disse guttene kan oppleves som tøffe, harde og maskuline, har de hatt noe av den samme funksjonen som homsene i «Homsepatruljen», sier professoren..
– De åpner for nye måter å være mann på i Norge. Dette bør vi ønske velkommen, sier Pedersen.

Det høres nesten ut som om det er Pedersen lengter etter å bli med i gjengen.

Så gjør intervjuet et hopp: Man snakker om den flyktige seksualiteten blant dagens unge, hvor man har uforpliktende sex. Vi tror/har inntrykk av at det er på dette markedet at innvandrergutta deltar.

Men for virkelig å vise hvor fantastiske de er, kan Dagbladet/Pedersen fortelle at norske jenter egentlig lengter etter varige forhold og kjærlighet. Også på dette området er innvandrergutta mer spennende. De tør være dype!

– Likevel lengter mange ungdommer etter trofasthet, kjærlighet og dypere følelser. Kanskje tilbyr de unge muslimske mennene en tilsynelatende løsning på disse spenningene. De snakker nemlig om slike ting, sier Pedersen.

Dette er tatt helt ut av sin sammenheng. Mener disse guttene hva de sier, eller er det bare ord for å leke og smigre? Det er en gammel arketyp i vestlig kultur. Den mørke, fremmede som hvisker smigrende ord i øret på den lokale jenta.

Dagbladets artikkel er en slags seksualitens elg i pakistansk solnedgang.

Til slutt manner Dagblad-journalistene seg opp til å spørre om det ikke er dobbeltmoral å ha serieforhold til norske jenter, mens søsterens dyd voktes med lås og slå.

Også denne dobbeltheten tror Pedersen norske jenter finner spennende.

– Det er ingen dristig spådom at unge norske kvinner fornemmer denne tvetydigheten og kanskje lar seg fascinere av den, sier Pedersen.

Hvis noe som utgir seg for forskning åpenbart strider mot sunn fornuft, dvs. allment tilgjengelig innsikt, uten å drøfte disse motsigelsene, er det god grunn til å være skeptisk.

Dagbladets oppslag bærer preg av å være reklame for en bestemt livsstil som forener porno og islam, for å sette det på spissen. Vi har tidligere lurt på hvordan «promiskuøse» blekker som Dagbladet ville kunne forene porno og islam. Nå vet vi noe av svaret.

Det er forsåvidt symptomatisk at en av VGs ledende kommentatorer, Pernille Huseby, hyller den samme oppfatningen i dagens avis, under den noe pompøse tittelen Kjærlighet i en fargeblind verden.

Huseby gjør ikke noe forsøk på å problematisere Pedersens funn, hvis de er riktig fremstilt (Pedersen er kommentator i Magasinet). Hun overser selvmotsigelsene og hekter sogar på funn fra Inger-Lise Liens studier av innvandrergjenger, som forsterker Pedersens hyllest av machostilen enda mer.

Huseby referer beskrivelsen av norske gutter som feiginger, fordi de ikke vil slåss. Dette dreier seg om oppfatningen til en visse type norske jenter som lar seg besnære av machorollen. Jeg vil tro de flest norske synes det er teit. Men Huseby referer det som om hun beklager at norske gutter ikke er som Sopranos!

De trekker seg tilbake i konflikter og kjemper ikke for å beskytte jentenes ære. Dermed får de ord på seg for å være svake, lite stolte, tolerante og umandige.

Huseby, som ellers er inkarnasjonen av politisk korrekthet, med refsing av folket for å være rasistisk osv., nøyer seg med å konstatere at norske tenåringsforeldre har en stor utfordring!

Dersom forskernes observasjoner og konklusjoner holder mål, utgjør endringene en stor utfordring for mange tenåringsforeldre. For hva bør norske unggutter utstyres med av bagasje for å takle den nye kjønnsarenaen?

La gå, Huseby stiller noen spørsmål som bunner i «skepsien dypt der inne», men de er upresise og hun skygger unna de vonde og vanskelige spørsmålene, som alle kjenner. Det må kalles feighet, når man er journalist og har Norges største avis som plattform.

La oss skifte scene til Sydney, Australia, som har opplevd noen av sine verste etniske oppgjør noensinne. Norske aviser har utmerket seg med systematisk bagatellisering av den muslimsk-libanesiske motvolden.

En artikkel i The Times forteller hvorfor konflikten oppsto på Cronulla Beach, og hvorfor strandkulturen er arenaen:

AS A mob of 5,000 «proud Aussies» fought «wogs and Lebs» at Cronulla Beach in Sydney on Sunday, one of their ringleaders — Glen Steele, a lifelong resident and former rugby player — angrily explained why Lebanese immigrants have become unwelcome on this strip of suburban surf beach.

Pointing to the old saltwater pool at the end of the beach, Mr Steele said: «I’ve got a four-year-old girl and a boy who’s 11, and they see these b******s come here and stand around the sea baths ’cos their women have got to swim in clothes and stuff, or they see them saying filthy things to our girls. That’s not Australian!»

In its own garbled way, that perfectly encapsulated why the beach was where longstanding tensions between Anglo and Muslim Australia boiled over into violence this week. The beach was once a great equaliser, the place where everyone stripped down to a state that embodied Australia’s egalitarian image of itself, but today it is a place where cultural differences are glaringly magnified. To Anglo-Australians such as Mr Steele, that means the sight of Muslim women swimming fully clothed; to excitable Lebanese teenagers raised strictly under Islam, it is the sight of semi-naked women lounging carelessly on the sand.

Fighting on the beaches exposes ugly side of life

Ingen av de to norske artiklene er dessverre på nett.

Les også

-
-
-
-
-
-