Dette er den andre av to artikler om postmodernisme.

Introduksjon

La oss raskt rekapitulere noen sentrale momenter fra min forrige artikkel om postmodernisme.

Ifølge Lawrence Cahoones bok «From Modernism to Postmodernism: An Anthology» kan Friedrich Nietzsche (1844–⁠ 1900) betegnes som «postmodernismens gudfar». Han er ikke minst kjent for sitt beryktede slagord «Gud er død», samt påstanden om at «sannheter er illusjoner som vi har glemt er illusjoner». Postmodernismens «gudfar» trodde altså slett ikke på Gud, og han trodde heller ikke på eksistensen av objektive sannheter.

Internet Encyclopedia of Philosophy (IEP) supplerer dette bildet med å fortelle oss at «Blant filosofer forbindes Friedrich Nietzsche oftest med nihilisme. For Nietzsche finnes det ingen objektiv orden eller struktur i verden, bortsett fra den vi gir den.»

I en annen artikkel forteller IEP at «problemet Nietzsche søker å rette oppmerksomheten mot, er at hans ateistiske meningsfeller ikke har forstått den kulturelle og åndelige betydningen av det utbredte tapet av gudstroen, og dermed av det tilhørende metafysiske bildet av mennesket som skapt for et høyere guddommelig formål.»

Encyclopaedia Britannica supplerer bildet ved å slå fast at postmodernisme er «en bevegelse på slutten av 1900-tallet som kjennetegnes av bredt anlagt skepsis, subjektivisme eller relativisme; en generell mistenksomhet overfor fornuften, og en sterk følsomhet overfor ideologiers rolle når det gjelder å hevde og opprettholde politisk og økonomisk makt».

Vi ser altså at nettopp skepsis til Guds eksistens (eller i det minste Hans relevans for menneskelige anliggender), samt en fornektelse av eksistensen av (objektiv) sannhet, er noe av kjernen i postmodernisme som en intellektuell bevegelse.

Man skulle kanskje tro at dette var noe som fikk jøder, kristne, muslimer og humanister til å sky postmodernisme som pesten. For de nevnte monoteistene står postmodernismen i opposisjon til deres hellige skrifter så vel som sentrale trosbekjennelser. Også humanister, som gjerne bekjenner seg til vitenskap og rasjonell tenkning, burde føle seg fremmede overfor postmoderne irrasjonalitet, relativisme og anti-vitenskap. Men nei, så enkelt er det tydeligvis ikke.

Stikkordene jødedom, kristendom, islam og humanisme dekker de fire mest utbredte livssynene i Norge og resten av Vesten, med mulig unntak av folk som ikke har noe spesielt livssyn i det hele tatt.

Nedenfor følger noen refleksjoner knyttet til hver av de fire nevnte livssynene, der jeg argumenterer for at alle disse livssynene har ærlighet og sannferdighet som sentrale verdier. Det finnes likevel unntak fra denne hovedregelen, så la oss først se litt på dét.

Unntak fra hovedregelen

Enhver som kjenner til eksistensen av det vi kaller etiske dilemmaer, vil være klar over at det finnes situasjoner der ulike moralske fordringer kommer i konflikt med hverandre, hvilket altså betyr at man kan stå overfor et dilemma der man må velge hvilken fordring man skal følge og hvilken man skal bryte.

Hva om jihadister går fra dør til dør og spør etter jøder de kan drepe eller ta som gisler? Hvis man vet om noen som befinner seg i nabolaget, bør man selvsagt ikke fortelle dette, men gjøre sitt beste for å villede folk som kommer med onde hensikter.

Dette var høyst aktuelt den gang nazistene lette etter jøder som gjemte seg i private hjem ulike steder i Europa, og det har fått ny aktualitet i en situasjon der jihadistiske grupperinger blir stadig sterkere både i Midtøsten og i vestlige land.

Dersom løgn er nødvendig for å redde liv i en gitt situasjon, er det å lyve en moralsk forpliktelse; da er budene om medmenneskelighet og kjærlighet uendelig mye viktigere enn budet om ikke å lyve. Dette er en del av etikkens ABC, og jeg er usikker på om det finnes noe livssyn, religiøst eller sekulært, som pålegger sine følgere å snakke sant i enhver situasjon, selv når det vil koste et medmenneske livet.

Dette er altså felles tankegods for de aller fleste av oss, og i hvert fall for de fire livssynene som drøftes i denne artikkelen.

Det finnes imidlertid en annen type unntak fra hovedregelen som også bør være nevnt før vi går videre. I en del dagligdagse situasjoner er det bedre å være høflig og respektfull enn å praktisere en hensynsløs holdning som kan oppsummeres som «jeg sier alltid ting som det er, samme hva».

Det går an å klappe for et musikkstykke eller en opptreden selv om man egentlig ikke ble særlig begeistret. Det går an å takke for maten man har fått servert når man er på besøk hos noen, og si at det smakte godt, selv om det kanskje ikke akkurat er favorittmaten som har stått på menyen den dagen. Og hvis kona kommer begeistret hjem med en ny kjole hun har kjøpt på salg (og som hun derfor ikke kan bytte), og spør hva mannen synes, da er det ikke sikkert at han bør svare hundre prosent ærlig.

Jeg tror de fleste av oss har en intuitiv oppfatning om at sunn fornuft tilsier at raushet og omtanke i noen situasjoner bør gis prioritet fremfor en nerdete pukking på egen rett til alltid å si ting rett frem og uten omsvøp. Det som kjennetegner slike situasjoner, er at det gjerne handler om mellommenneskelige relasjoner, samt at konsekvensene av å skjønnmale eller bagatellisere dette eller hint, er minimale. Dette gjelder formodentlig også andre typer situasjoner, som jeg ikke kommer på i farten.

Nok en gang handler det om å veie motstridende fordringer mot hverandre. Problemene oppstår når noen, bevisst eller ubevisst, gir seg til å ekstrapolere fra dagligdagse og uskyldige småting til situasjoner der det å snakke usant kan få store konsekvenser, samfunnsmessig eller på andre måter. Dette siste kommer jeg tilbake til nedenfor.

La oss nå ta for oss de tidligere nevnte livssynene i tur og orden.

Jødedom

Jøder og kristne har betydelig overlapp når det gjelder hellige skrifter. Som Store Norske Leksikon skriver: «Den kristne bibelen består av to hoveddeler, Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Det gamle testamentet svarer i hovedsak til Tanakh, som også kalles Den hebraiske bibelen.» Så la oss se på noen skriftsteder som er felles for de to eldste abrahamittiske religionene.

Ett av De ti bud sier «Du skal ikke vitne falskt mot din neste» (2 Mos 20:16). Dette er det åttende budet, ofte forenklet til «Du skal ikke lyve». 2 Mos 23:1 supplerer med å presisere at «Du skal ikke sette ut falske rykter.»

Her er ytterligere en del skriftsteder fra Den hebraiske bibelen, listet opp uten nærmere kommentar (sitert fra Bibelselskapets 2024-oversettelse, med mindre annet er angitt):

• 3 Mos 19:11 Dere skal ikke stjele, og dere skal ikke lyve, og dere skal ikke fare med svik mot landsmenn.
• Salme 1:1-2 Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt.
• Salme 101:7 Den som farer med svik, får ikke bo i mitt hus. Den som taler løgn, kan ikke bli stående for mine øyne.
• Ordspråkene 6:16-19 Seks er de ting som Herren hater, og sju har han avsky for: hovmodige øyne og svikefull tunge, hender som utøser uskyldig blod, et hjerte som legger onde planer, raske føtter som løper etter ondt, det falske vitnet som farer med løgn, og den som sår splid mellom brødre.
• Ordspråkene 8:13 (1978-oversettelsen) Jeg [dvs den personifiserte Visdommen] hater hovmod og stolthet, dårlig atferd og løgnaktig tale.
• Ordspråkene 12:19 Lepper som taler sant, skal bestå for alltid, løgnaktig tunge bare en liten stund.
• Ordspråkene 14:5 Et troverdig vitne lyver ikke, men falske vitner farer med løgn.
• Ordspråkene 19:9 Falske vitner slipper ikke straff, den som farer med løgn, går til grunne.

Og helt spesielt er det grunn til å fremheve en av de mest kjente formaningene i hele Salomos Ordspråk, nemlig Ordspråkene 4:20-24:

• Min sønn, lytt når jeg taler, vend øret til mine ord! Slipp dem aldri av syne, bevar dem dypt i ditt hjerte! De er liv for den som finner dem, og gir hele kroppen helse. Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. La aldri munnen tale falske ord, hold leppene borte fra svik!

Det sies om kong Salomo at Gud velsignet ham med ekstraordinær visdom. Og her understreker han hvor ekstremt viktig den formaningen er som han nå straks skal komme med. Salomo sier at nå må dere lytte, dere må vende øret til, dere må aldri slippe det jeg sier av syne, dere må bevare disse ordene i deres hjerte. Hvorfor det? Jo, denne formaningen er faktisk livgivende og helsebringende. Ingen ting er mer dyrebart enn ditt hjerte, for ditt (egentlige) liv springer ut nettopp fra hjertet, det vil si ditt indre menneske; din sjel, din ånd.

Og hvilken formaning er det Salomo fremhever som noe av det aller, aller viktigste for å kunne være et helt menneske? Jo, at vi aldri må la munnen tale falske ord, og at vi må holde leppene borte fra svik.

Kan det sies klarere? Trenger vi flere skriftsteder fra Den hebraiske bibelen (DHB) for å kunne fastslå at den jødiske tradisjonen tar skarp avstand fra løgn, svik og uredelighet? Nei, det gjør vi neppe.

Det eneste måtte være at vi bør spørre oss selv om det finnes andre skriftsteder i DHB som sier det stikk motsatte; altså skriftsteder som anbefaler løgn og uærlighet (annet enn i helt spesielle situasjoner; se nedenfor). Det gjør nok ikke det.

Man bør alltid være forsiktig med å hevde at noe ikke eksisterer (klassisk eksempel: svarte svaner), men jeg blir sjokkert om noen kan finne skriftsteder av nevnte type. Dels har jeg lest Det gamle testamentet i min kristne bibel fra perm til perm (noen deler flere ganger enn andre), og jeg kan ikke huske å ha støtt på noe slikt. Dels ville dette ha vært noe de fleste av oss ville ha lagt merke til, dels ville en slik selvmotsigelse ha vært kjærkommen ammunisjon for religionskritikere som ønsker å svekke Bibelens troverdighet.

Vi kan trygt konkludere med at advarslene mot løgn og uærlighet er mange og sterke i Den hebraiske bibelen. Wikipedia-artikkelen om denne problematikken innledes da også med å slå fast at «i jødisk tradisjon er løgn generelt forbudt, selv om det er påbudt i visse eksepsjonelle tilfeller, for eksempel når det handler om å redde noens liv».

Og det er lett å finne artikler på nettet som i det store og hele er på linje med det som står i avsnittet «Unntak fra hovedregelen» ovenfor; se fx «Lying in Judaism» og «Telling the Truth …and When It Is Permissible to Be Less Than Honest».

Rabbi Lord Jonathan Sacks (1948–2020) var inntil for få år siden det åndelige overhodet for de ortodokse synagogene i UK, og en internasjonalt kjent intellektuell. I artikkelen «When is it Permitted to Tell a Lie?» drøfter han samme type etiske dilemmaer som vi nå ser på, og bemerker avslutningsvis at «[i]ngen annen sivilisasjon jeg kjenner til [enn den jødiske], har hatt en så subtil og kompleks forståelse av sannhetens natur».

Alt dette er vel og bra, men det finnes også utsagn fra jødisk hold som gir en viss grunn til uro.

Jøder som strekker strikken

I mitt arbeid med dette essayet kom jeg over følgende dramatiske overskrift: «Honesty As A Form Of Idolatry». Dette følges opp av ingressen «Honesty is a value only insofar as it leads to growth, compassion and peace». Artikkelen er skrevet av den formodentlig sprenglærde Rabbi Dr. Bradley Shavit Artson, og innholdet er helt i tråd med mine merknader i forrige avsnitt. Men overskrift og ingress er såpass spissformulerte at ubefestede sjeler (som kanskje ikke leser selve artikkelen) her risikerer å få helt gale ideer.

Artikkelen «To Tell the Truth or Not: A Talmudic Perspective», av professor Jeffrey L. Rubenstein, innledes med følgende sitat av Rabbi Eliyahu Dessler (1892–1953): «Noen ganger er det nødvendig å avvike fra sannheten, for eksempel når sannheten ikke vil være til hjelp, men heller gjøre skade.»

I prinsippet høres dette noenlunde greit ut, men det spørs om det ikke i praksis åpner for lite gjennomtenkte avvik fra sannheten.

For dersom man begynner å tenke at et gitt faktum kanskje ikke hjelper i forbindelse med en eller annen sak man ivrer for, samtidig som det aktuelle faktum kanskje kan såre eller krenke noen (og dermed i en viss forstand «gjøre skade»), ja, da kan man med god samvittighet benekte, bortforklare eller bagatellisere det faktum det her er snakk om.

En såpass romslig formulering som «gjøre skade» fører til at det blir vanskelig å trekke grensen mellom moralsk forsvarlige halvsannheter på den ene siden og samfunnsmessig skadelige – og derfor moralsk forkastelige – løgner på den annen.

Konstruerer jeg en stråmann her? Nei, det tror jeg ikke.

Den vestlige verden er i ferd med å ødelegges av woke, postmodernisme, (kultur)marxisme, DEI, kvotering av minoriteter, Pride-ideologi, ekstremfeminisme, politisk korrekthet, ikke-bærekraftig innvandring og litt til i samme gate.

Samtidig ser vi et mønster der jøder i stor grad stemmer på politiske partier som fremmer nettopp disse destruktive tendensene, hvor faktaresistens og virkelighetsvegring er fellesnevnere. Fenomenet manifesterer seg ikke minst i USA (landet med verdens største jødiske diaspora), der trenden har vært temmelig konsistent i mer enn 100 år. Det samme mønsteret har i større eller mindre grad gjort seg gjeldende i en rekke andre land, ikke minst i Europa.

Mange jøder slutter altså opp om personer og partier som systematisk bygger sin politikk på løgn og skjønnmaling. Hva kan det komme av? Jeg tror flere forklaringer kan være inne i bildet her.

En åpenbar forklaring er at mange jøder er sekulære, litt på samme måte som mange nordmenn er såkalte «kulturkristne». Hva som står i Den hebraiske bibelen, eller hvordan ulike rabbinere måtte tolke skriftene, har da formodentlig ikke så mye å si.

En annen forklaring er at jøder, særlig etter 2. verdenskrig, og med holocaust som bakteppe, har ønsket å dekonstruere hvite majoritetssamfunn. I den forbindelse har ikke ærlighet hatt høy prioritet; det viktigste har vært å ødelegge Vesten. George Soros, grunnlegger av Open Society Foundations, er et stjerneeksempel i så måte.

En tredje forklaring kan være at også troende jøder har latt seg friste til å ha et fleksibelt forhold til sannheten, noe som kan ha falt lettere gitt utsagn av den typen Rabbi Dr. Bradley Shavit Artson og Rabbi Eliyahu Dessler er sitert på innledningsvis i dette avsnittet.

En norsk jøde som kan illustrere forklaring #2 og/eller #3, er Ervin Kohn, som var forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo i 13 år, til 2023. Lenge var han også nestleder i Antirasistisk Senter, en organisasjon som hele tiden har agitert for høy ikke-vestlig innvandring (herunder fra muslimske land), som har motarbeidet alle forslag om å få norsk innvandringspolitikk over i et bærekraftig spor, og som har hatt andre ting enn sannhet og ærlighet øverst på sin prioriteringsliste.

Konsekvensen av den politikken Kohn og Antirasistisk Senter har ivret for, er at jøder i Norge nå frykter for sin egen sikkerhet og ikke tør å vise offentlig at de er jøder (førstesideoppslag i avisen Dagen lørdag 19. oktober).

La oss håpe at jøder som nå lurer på om de har noen fremtid i hjemlandet sitt, snart vil bidra til å filleriste Soros, Kohn og deres meningsfeller, som har bidratt til et stadig sterkere nærvær av islamister i Vesten.

Kristendom

Den kristne Bibelen består av det gamle og det nye testamentet (GT og NT). GT er stort sett sammenfallende med Den hebraiske bibelen. Det betyr at alle de skriftstedene (fra Mosebøkene, Salmene og Ordspråkene) som ble sitert i avsnittet om jødedom ovenfor, har gyldighet også for kristne.

Slik sett trengte vi kanskje ikke å se på skriftsteder fra NT, siden de allerede siterte versene fra GT gjør det klart at ikke bare jøder, men også kristne, har en moralsk forpliktelse til etter beste evne å være ærlige (unntatt i spesielle situasjoner som tilsier at det må avvikes fra hovedregelen om å snakke sant; se ovenfor).

Sannhet er imidlertid et sentralt begrep også i NT, så la oss i det minste se på noen få vers som understreker dette.

• I kapittel 8 av Johannes evangelium, vers 32, sier Jesus at sannheten skal gjøre oss fri. I vers 44 sier han at djevelen er en løgner og løgnens far. Sannhet er altså frigjørende og godt, mens løgn er djevelens varemerke, og noe alle vi andre bør holde oss unna.
• Apostelen Paulus var opptatt av sannhet. I første Korinterbrev 13 (kjent under betegnelsen «kjærlighetens høysang») understreker han at kjærligheten ikke gleder seg over urett, men har sin glede i sannheten (vers 6).
• I Efeserbrevet 4:15 sier Paulus at vi skal være «sannheten tro i kjærlighet». Og i Ef 6:14 oppfordrer han oss til å spenne «sannhetens belte rundt livet».
• I Kolosserbrevet 3:8-9 advarer Paulus mot en rekke synder, før han avslutter med «lyv ikke for hverandre!».

Wikipedia oppsummerer ved å si at det å lyve er «sterkt frarådet og forbudt i de fleste typer kristendom».

Kristne som strekker strikken

Denne høsten har det vært mye snakk om hvem som skal overta som KrF-leder etter Olaug Bollestad. En av dem som har vært foreslått som ny leder (men som ikke lenger ser ut til å være aktuell), er Filip Rygg.

Den 27. februar 2014 fikk Rygg kronikken «Ti myter om innvandring» publisert av VG Nett. Den ble samme dag kommentert slik av Christian Skaug på Document: «Med mindre dette er noe Rygg er blitt beordret til å gjøre under et utdriknings­lag eller lignende, må man konstatere at han har satt norgesrekord i intellektuell hjelpeløshet».

To dager senere la jeg ut en artikkel på Verdidebatt.no (et nettsted Vårt Land valgte å ta av lufta for et par år siden) der jeg innledningsvis antydet at KrF kanskje burde omtales som «Ukristelig Folkeparti», samt skrev at dette var «noe av det mest lettvinte, bortforklarende, skjønnmalende, bagatelliserende, uredelige og uetterrettelige jeg kan huske å ha lest på en stund; maken til samling av halv- og usannheter skal man lete lenge etter.»

I kommentarfeltet fikk jeg mye pepper den gangen for å ha brukt såpass sterke ord og uttrykk om Ryggs eksesser. Vel, det kan hende at det hadde vært taktisk klokt av meg å ordlegge meg mer diplomatisk (hvilket jeg i andre sammenhenger gjerne gjør), men jeg synes bevisst fordreining av virkeligheten er såpass alvorlig, samt altså ikke minst ukristelig og derfor høyst upassende for en profilert KrF-politiker, at jeg følte behov for å si ekstra klart og tydelig ifra om at her har Rygg gått fullstendig over streken; han bringer skam over kristen-navnet.

For en punkt-for-punkt-kommentar til disse ti «mytene» som Rygg liksom tilbakeviste i sin VG-kronikk, se Rita Karlsens systematiske gjennomgang i Rights-artikkelen «Myteskaping fra KrF».

I dag fremstår Ryggs forsøk på bagatellisering av utfordringene knyttet til innvandring enda mer malplassert enn i 2014. Hadde han vært en prinsippfast mann, hadde han svart på kritikken han fikk fra Skaug, Karlsen og undertegnede. Det gjorde han (så langt jeg kjenner til) ikke.

For hvert år som går blir det stadig større avstand mellom det glansbildet Rygg tegnet for oss den gangen, og de harde fakta som daglig møter den som følger med på utviklingen. Dette ser ikke ut til å affisere Rygg, og tilsynelatende ikke av så mange av hans partifeller heller.

Jeg nøyer meg med Rygg som det eneste konkrete eksempelet på faktaresistens og virkelighetsvegring blant kristne. Men intellektuell uredelighet finnes selvsagt ikke bare hos enkelte i KrF, men også i store deler av kirkelandskapet, der bispekollegiet i DNK ser ut til å være i særklasse.

Vi kan gjerne diskutere hva som er bra og ikke ved den måten kristendom har vært praktisert på i Vesten de siste århundrene; jeg er på ingen måte blind for at alt ikke bare har vært fryd og gammen (se min bok «Fundamentalistiske favntak» for en nærmere drøftelse). At postmoderne teologi og sosialetikk er det som skal redde kristendommen fra å bli irrelevant, har jeg imidlertid liten tro på.

I sin glimrende bok «Anno 1024 – Året som forvandlet Norge», dokumenterer Ole Petter Erlandsen hvordan 1000 år med kristendom har bidratt til å forme det norske samfunnet. Nå er vi i ferd med å kaste vrak på kristenarven, og erstatte den med woke, multikulturalisme, islamisme og postmodernisme. Det er en tragedie som utspiller seg i langsom kino for våre øyne.

Og det er en tragedie at kristne, som av Jesus selv er kalt til å være lys og salt i verden (Matteus 5:13-14), for en stor del sitter passive mens landet vårt bli ødelagt. Det bringer skam over kristennavnet, og det er et svik mot våre etterkommere – som blir frarøvet sine håp og sin fremtid. Og enda verre er det selvsagt med kristne som er aktive pådrivere for ødeleggelsene.

Det bakenforliggende problemet her, slik jeg vurderer det, er at kristne i for liten grad er opptatt av sannhet. Det er ikke kristelig å jobbe for en mer «rettferdig» verden når målene man setter seg er utopiske. Det er ukristelig.

La oss til slutt i dette avsnittet se litt på hvordan store deler av kristenheten har blitt mer eller mindre svermerisk i spørsmål som har med multikulturalisme å gjøre. Det startet for alvor på 1960-tallet, og det er ikke uvanlig å mene at Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i 1968 ble et «pivotal moment» for mange kristne. Dessuten hadde utgivelsen av Tor Aukrusts to-binds sosialetikk «Mennesket i samfunnet» (1965-66) stor betydning i Norge (kanskje også i andre land).

Professor Torleiv Austad kom i 2018 med et tankevekkende tilbakeblikk på disse tingene i sin artikkel «Glimt fra den sosialetiske vekkelsen». Der skriver han blant annet:

«Her hjemme fikk Tor Aukrusts inspirerende to-binds sosialetikk ‘Mennesket i samfunnet’ (1965-66) avgjørende betydning for mange av oss. I tillegg mottok vi sterke impulser fra den økumeniske bevegelse, som fra midten av 60-tallet rettet oppmerksomheten mot ulike varianter av rik/fattig-problemet, spesielt knyttet til utfordringene fra den tredje verden. Søkelyset ble rettet mot urettferdigheten i verden, som viste seg i kløften mellom i-land og u-land, i synet på krig og fred og i diskusjonen om kirke, etikk og politikk. Slike sosialetiske temaer dominerte Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i 1968, hvor jeg var med i den norske delegasjonen. Møtet bidro til å utvide mitt sosialetiske engasjement, men etterlot også en rekke teologiske spørsmålstegn.»

Austads artikkel er vel verdt å lese for den som ønsker å vite litt mer om hva som skjedde med norsk og vestlig kristenhet på 1960- og 1970-tallet. Se også professor Trond Skard Dokkas beslektede artikkel «De mangfoldige 68-erne».

For snart ni år siden la jeg merke til at mangeårig kommentator og redaktør i Vårt Land, Erling Rimehaug, trakk frem Tor Aukrust som den enkeltpersonen som mer enn noen andre var instrumentell når det gjelder å få den sosialetiske vekkelsen til å slå igjennom i norsk kirkeliv. Et par uker tidligere skrev VL om «Boken som endret kirken,­ Ap og KrF».

En av dem som ble preget av det som skjedde på den tiden, er tidligere statsminister og KrF-leder Kjell Magne Bondevik. Men Bondevik, så vel som mange biskoper, prester og ledere i ymse kristne organisasjoner (ingen nevnt, ingen glemt), har tydeligvis ikke brydd seg så mye om at han som kanskje var deres fremste læremester på feltet, kom med denne kraftfulle advarselen:

«Også selve menneskenaturen er en faktor som intet sosialpolitisk program kan la være å ta hensyn til. Menneskenaturen setter således en grense for enhver fullkommenhetsutopi. En samfunnsideologi som baseres på at menneskene er eller kan bli helt og fullt idealistiske og uselviske med mulighet for etisk fullkommenhet bare forholdene legges til rette, blir avslørt som svermerisk, når de abstrakte teorier søkes omsatt i praksis.»
Tor Aukrust, Mennesket i samfunnet, Bind II (1966), side 68 (kursiv i original).

Og snart seksti år senere står vi her og ser at landet vårt, og resten av Vesten, er i ferd med å bli ødelagt av ikke-bærekraftig innvandring, økning i forekomsten av parallellsamfunn, voldtekter, ran, knivstikking, gjengoppgjør, blind vold samt annen kriminalitet og elendighet, med tilhørende oppsmuldring av samfunnets sammenhengskraft.

Minst tre fundamentale feil er blitt begått her.

Det ene er at man har glemt å ta hensyn til at menneskets iboende natur setter begrensninger på hva slags demografisk sammensetning som i praksis er kompatibel med det å ha et velfungerende samfunn, slik Aukrust advarte om.

Det andre er at man totalt har undervurdert islamistenes handlekraft og besluttsomhet, samt deres offervilje knyttet til det å nå sine langsiktige mål om å underlegge seg Vesten.

Det tredje er at man har undervurdert hvor vanskelig det er, og hvor lang tid det tar, å få folk som kommer hit med en annen kulturbakgrunn, og til dels med et radikalt annerledes verdisett, å bli godt integrert.

Norge trenger kristne ledere som tar ansvar og sier «vi har undervurdert utfordringene på dette feltet – la oss evaluere hva som har gått galt, og sammen stake ut en ny og bærekraftig kurs, til beste både for både nordmenn og innvandrere».

Samfunnet vårt lider under at altfor mange vegrer seg for å snakke sant om problemene som tårner seg opp; folk er lammet av frykt, usikkerhet og det allestedsnærværende kravet om politisk korrekthet. Noen må bryte forbannelsen, og få om noen er bedre posisjonert til å kunne stikke hull på byllen enn kristne ledere.

Mange kristne ledere har siden 1960-tallet vært pådrivere for (mens andre har nøyd seg med å være passive tilskuere til) en innvandrings- og integreringspolitikk som hviler på ønsketenkning og bortforklaringer (kort sagt postmodernistisk sandgrunn), og som derfor har vært en blandet suksess. Da har man også en moralsk forpliktelse til å si ifra når problemene tårner seg opp. Å insistere på fortsatt taushet og skjønnmaling, er et stort ansvar å påta seg.

Islam

Postmodernisme burde, etter min mening, i det store og hele være fremmed for enhver oppriktig muslim. La meg raskt antyde hvorfor.

The Message of The Qur’an er en engelsk oversettelse av Koranen av Muhammad Asad (1900 – 1992), utstyrt med et omfattende sett med fotnoter og forklaringer til den arabiske teksten (i stor grad basert på de såkalt klassiske kommentatorene, særlig Zamakhshari, Razi, Tabari, Baydawi og Ibn Kathir).

Dette store og lærde verket kan etter min mening betraktes som – blant annet – et manifest mot postmodernisme. Mer enn 200 ganger bruker Asad uttrykket «fast bestemt på å fornekte sannheten» (bent on denying the truth), og elleve ganger «ønsketenkning». I sin fotnote til koranvers 2:6 forklarer han at det arabiske uttrykket alladhina kafaru «indikerer bevisst hensikt, og kan derfor passende gjengis som ‘de som er fast bestemt på å fornekte sannheten’.»

Kort sagt, å etterstrebe eller fremme usannhet er selve innbegrepet av blasfemi – ikke bare for muslimer, selvfølgelig, men for alle som tror på Gud.

I sin fotnote til 50:26 advarer Asad sterkt mot «’tilbedelsen’ av falske verdier og umoralske konsepter som folk ofte følger med en nesten religiøs glød». Her mener jeg Asad snakket med bemerkelsesverdig klarhet. Han hadde observert det intellektuelle livet i Europa gjennom en stor del av det 20. århundre, og han visste godt hva slags ideer folk hadde en tendens til å holde seg til – ofte «med en nesten religiøs glød».

Når jeg leser The Message of The Qur’an, får jeg en sterk følelse av at Asad må ha fornemmet at Europa og resten av Vesten var på vei mot katastrofe, og at han advarte oss alle mot å «spre ødeleggelse på jorden» (spread corruption on earth) – selv om det gjøres i navnet til humanismen eller en tilsynelatende god sak (jevnfør 2:11-12, 7:56, 28:77, 47:22). Interessant nok dedikerte Asad sitt magnum opus til «folk som tenker» (people who think). Han hadde vært vitne til nazismens og fascismens katastrofer, og jeg tror han innså at vi nå var på vei mot den motsatte ytterligheten.

La oss til slutt i dette avsnittet se på noen mer generelle betraktninger.

Islam er en religion der sannhet er et sentralt begrep; ja, islam er ifølge Koranen sannhetens religion (se 48:28, 61:9, 9:29, 9:33). Fremfor alt er islam opptatt av sannheten om Guds eksistens så vel som Hans enhet (tawhid), men islam er også opptatt av sannhet i sin alminnelighet – å snakke sant, etterjage sannheten, og erkjenne og respektere sannheten uansett hvor vi møter den – selv når det er utfordrende eller smertefullt.

Sånn må det være, siden Gud er all sannhets kilde, og enhver annen holdning til sannhet vil – med logisk nødvendighet – bryte med det islamske nøkkelbegrepet tawhid (Guds enhet), noe som i ytterste konsekvens utgjør polyteisme (shirk), siden man jo implisitt plasserer en menneskelig «sannhet» ved siden av eller over Guds sannhet.

Hva med begrepet sann religion? Ifølge Koranen koker sann religion ned til én eneste ting, nemlig det å overgi seg selv til Gud (se f.eks. 2:112, 3:19, 3:85). Alle som overgir seg til Gud, er per definisjon en muslim (men altså ikke nødvendigvis i den «institusjonaliserte» betydningen av det begrepet), enten de selv innser dette eller ikke. Omvendt, den som ikke overgir seg til Gud, er ikke muslim. Alt annet er ikke-essensielt; muligens interessant eller til og med viktig, men altså ikke essensielt.

Nominelle muslimer som protesterer mot tanken om at også jøder, kristne eller andre som bøyer seg for Gud, strengt tatt kan omtales som muslimer (slik dette ordet ble oppfattet og brukt på Muhammeds tid), bør notere seg hva de lærde som står bak det anerkjente storverket The Study Quran, skriver i sin generelle introduksjon (side xxix): «Koranens budskap angående religion er universelt. Selv når den snakker om islam, refererer den ikke bare til religionen åpenbart gjennom islams profet, men til underordning under Gud generelt.»

Muslimer som strekker strikken

Mitt inntrykk er at altfor mange (nominelle) muslimer har lav bevissthet omkring motsetningsforholdet mellom postmodernisme og deres egen religion. La meg komme med noen antydninger om hvorfor jeg har et slikt inntrykk.

I ovenstående avsnitt om jøder som strekker strikken, minnet jeg om at den vestlige verden er i ferd med å ødelegges av woke, postmodernisme, (kultur)marxisme, DEI, kvotering av minoriteter, Pride-ideologi, ekstremfeminisme, politiske korrekthet, ikke-bærekraftig innvandring og litt til i samme gate.

Der påpekte jeg også at det finnes et mønster der jøder i stor grad stemmer på politiske partier som fremmer nettopp disse destruktive tendensene, og der faktaresistens og virkelighetsvegring er fellesnevnere.

Det samme kan dessverre sies også om muslimer (jeg bruker her begrepet i den dagligdagse betydningen, og altså ikke i den teologiske betydningen nevnt i forrige avsnitt). Undersøkelser viser at den muslimske diasporaen i Norge i stor grad stemmer på Arbeiderpartiet og partiene til venstre for Ap, hvilket er nettopp den delen av det politiske landskapet der postmodernismen har størst innflytelse; jevnfør min gamle artikkel om «Hatet mot Arbeiderpartiet» (som jeg den gang måtte skrive under pseudonym). Alternativt stemmer mange på Venstre eller Høyre, der ikke minst sistnevnte har forlatt sine gamle (konservative) idealer og erstattet dem med postmoderne relativisme.

I de drøye to årene jeg var aktivt med i det organiserte, muslimske miljøet i Oslo, gjorde jeg en rekke observasjoner som styrker min oppfatning av at mange muslimer er villige til å svelge diverse postmoderne kameler i bytte for politisk makt og innflytelse. Jeg tenker at dette er uheldig, ikke bare for muslimer som dermed går på akkord med sin egen overbevisning og sin samvittighet, men også for partier og organisasjoner som tidsnok vil oppdage at etter hvert som ikke bare «snille» muslimer, men også målbevisste islamister, blir flere og sterkere, kommer det til å bli stadig vanskeligere å hanskes med dem. Eksemplene fra utlandet er mange, ikke minst i USA og UK.

Humanisme

Den fremste humanistiske organisasjonen i Norge er utvilsomt Human-Etisk Forbund (HEF). På organisasjonens nettsider leser vi blant annet følgende (min uthevelse):

• Hva er humanisme? Humanisme er en måte å forstå verden på som setter mennesket i sentrum – ikke en allmektig skaper.
• Humanisme som livssyn. Det humanistiske livssynet baserer seg på fornuft og erfaring, kritisk tenkning, medmenneskelighet og etiske verdier.
• I grove trekk kan humanisme sies å bygge på tre grunnsteiner: Tiltro til vitenskap og menneskelig erfaring. Troen på at mennesket har et potensial for frihet og må ta ansvar for eget liv. Troen på at mennesker i fellesskap kan utvikle evnen til etisk refleksjon og moralsk handling.

Når det gjelder humanismens tre grunnsteiner, er jeg i denne sammenheng særlig interessert i den første av disse grunnsteinene, nemlig «Tiltro til vitenskap og menneskelig erfaring».

To internasjonalt kjente humanister som, så langt jeg kan bedømme, virkelig går inn for å bygge på de tre nevnte grunnsteinene, er den britiske biologen Richard Dawkins og den amerikanske filosofen Sam Harris.

Humanister som strekker strikken

Det er ganske vanlig at jøder, kristne eller muslimer som deltar i samfunnsdebatten, flagger sin livssynsmessige identitet, eller lar den skinne igjennom.

Dette er ikke like vanlig for sekulære folk som ytrer seg. Det er kanskje ingen tvil om at vedkommende er sekulær, men om hen er medlem av HEF (og dermed har gitt sin tilslutning til prinsippene jeg nevner i forrige avsnitt), er ikke alltid kjent.

To profilerte samfunnsdebattanter som offentlig markerer sin tilknytning til HEF, lege og HEF-støttespiller Kaveh Rashidi, samt (selvsagt) HEF-leder Christian Lomsdalen.

Begge har gått langt i å omfavne Pride-ideologien (se fx her og her). Men, som jeg skriver i en Document-artikkel fra 2022: «Pride-ideologien er antivitenskap satt i system».

Det betyr at Lomsdalen og Rashidi (implisitt) sier at vitenskap er en av grunnsteinene de bygger sitt livssyn på, mens de i praksis viser at de lar vitenskapen spille andrefiolin når ønsket om å fronte populære synspunkter på visse områder blir for sterkt.

Konsekvensen er blant annet at «norske kvinner blir anmeldt og etterforsket som hatkriminelle fordi de sier og skriver at menn ikke kan være kvinner, lesbiske og mødre» som Christina Eline Ellingsen, Tonje Gjevjon og Anne Kalvig skrev i Nettavisen i 2022. Snart to år senere ser det ut til at HEF fremdeles vender kappen etter vinden, heller enn å stå på sine opprinnelige prinsipper om vitenskapelighet.

I sin populære podkast-serie «The Surprising Rebirth of Belief in God» (foreløpig på 30 episoder, og flere skal det bli), forteller podkast-vert Justin Brierley at uenighet om vektlegging av vitenskap kontra politisk korrekthet, har ført til betydelig splittelse innen og avskalling fra den såkalt «nye ateismen» (som særlig forbindes med Richard Dawkins, Sam Harris, Daniel Dennett og Christopher Hitchens).

Helt spesielt har mange sekulære tatt avstand fra Dawkins fordi han fastholder at det bare finnes to kjønn. Lytt gjerne til episode #3 av nevnte podkast; «Thank God for Richard Dawkins».

Jeg har full respekt for at noen finner det vanskelig å tro på Gud. Ikke bare har jeg respekt for dette, jeg har også forståelse for at dette med gudstro floker seg til for mange; selv regnet jeg meg i noen år rundt årtusenskiftet som agnostiker, etter å ha havnet i en dyp, langvarig og smertefull troskrise på 1990-tallet (omtalt i min bok «Fundamentalistiske favntak»).

Etter å ha lest en rekke bøker av de såkalte «fire rytterne i den ateistiske apokalypsen» (se ovenfor), kom jeg etter hvert til den konklusjon at jeg finner deres argumenter lite overbevisende.

Men en ting er å vurdere sannsynligheten for at noe som helst, for ikke å snakke om vårt univers med sine fantastiske egenskaper, skal oppstå av intet. Det er mye spennende som kan sies om det problemkomplekset, men det skal få ligge i denne omgang.

I stedet ønsker jeg ganske enkelt å henlede oppmerksomheten på den urovekkende observasjon at jo mer sekulære diverse vestlige land har blitt de siste tiårene, jo mindre bærekraftige blir de. Fornuftige og gode relasjoner mellom kvinner og menn blir stadig vanskeligere å opprettholde, fødselstallene synker langt under reproduksjonsgrensen, og folk omfavner utopiske forstillinger på det ene området etter det andre.

Dagens utgave av den vestlige sivilisasjon er rett og slett ikke bærekraftig, og vil – med logisk nødvendighet – bli erstattet av noe annet. Enten gjenoppdager og revitaliserer vi de prinsippene som gjorde Vesten vellykket og livskraftig (uten at dens mindre vellykkede sider skal underslås), eller så vil ikke-vestlige mennesker, ikke-vestlige kulturer og ikke-vestlige religioner overta.

Saken er nemlig den at i postmodernismens og ateismens fotspor følger nihilismen med som nissen på lasset. Som G.K. Chesterton (1874 – 1936) så treffende har sagt det:

«When men choose not to believe in God, they do not thereafter believe in nothing, they then become capable of believing in anything.»

Han har dessuten gjort seg følgende interessante observasjon: «Every high civilization decays by forgetting obvious things.»

Chesterton sier altså at ateister slett ikke mennesker som tror på ingen ting. Nei da, i stedet har de en lei tendens til å tro på hva som helst, inkludert det som med falske løfter tilsynelatende møter deres lengsel etter sannhet, godhet og skjønnet.

Og sivilisasjoner som er blitt så velfungerende og velstående at litt for mange mennesker blir bekymringsløse og uansvarlige, vil fort kunne komme til å glemme hva som faktisk la grunnlaget for tryggheten og velstanden.

Så alle ateister og agnostikere som faktisk er fornuftige (det finnes heldigvis en del av dem) bør begynne å reflektere over hva det kan være som gjør at så mange av deres trosfeller kaster alle hemninger og all fornuft over bord. Det er en grunn til at et økende antall sekulære intellektuelle (gjen)oppdager hvor betydningsfull kristendommen har vært for fremveksten av mye av det vi har kjært her i Vesten.

I ovennevnte postkast-serie nevner Justin Brierley en rekke sekulære personer som enten er blitt kristne eller som snakker varmt om kristendommens betydning for samfunnet, ikke minst Ayaan Hirsi Ali, Jordan B. Peterson, Jonathan Haidt, Tom Holland og Douglas Murray.

Se ellers ovennevnte bok av Erlandsen for dokumentasjon av hvordan kristningen av Norge sakte, men sikkert bidro til å forandre landet vårt fra et voldelig ættesamfunn til et velfungerende demokrati.

Og la det så synke inn at vår mer enn 1000 år gamle arv på dette området, den er vi nå i full gang med å skusle bort når vi velger å bygge samfunnet på postmodernistisk ønsketenkning og virkelighetsflukt; samfunnets «hus» blir nå bygget på sandgrunn i stedet for fjell. Det er et eksperiment som er dømt til å mislykkes.

I hvert fall fra 1970-tallet skjønte islamistene at Vesten var suicidal, og siden har de arbeidet målbevisst for å posisjonere seg for å kunne overta styringen, når bare forfallet er kommet tilstrekkelig langt. Noen av de siste som ser ut til å se sannheten i øynene på dette feltet, er den solide andelen av sekulære mennesker som ikke lenger tror på vitenskap, fornuft og rasjonelle argumenter. Og jo lenger inn i irrasjonalitetens tåkeheim slike folk havner, jo vanskeligere er det å få dem til å erkjenne sin egen villfarelse.

Jeg ser at HEF-leder Lomsdalen hoverer over kristne som nå må innse at de ikke lenger utgjør flertallet av befolkningen i Norge. Ja, det er et trist faktum, og man må gi ham rett i at kristne slett ikke alltid har behandlet annerledestroende på en god måte; det er dessverre ingen tvil om at intoleranse, maktbegjær, dogmatisme, hovmod m.m. har fulgt kristenheten som en mørk skygge opp gjennom århundrene.

Jeg tror likevel Lomsdalen i sin egen levetid kan komme til å oppleve hans egen verdensanskuelse for alvor begynner å vakle. Det er slett ingen selvfølge at antall ateister, agnostikere og humanister vil fortsette å vokse i det lange løp. På kort sikt vil nok økningen fortsette, men på lang sikt tror jeg ting vil forandre seg.

Spørsmålet, slik jeg ser det, er hvilke typer religion som kommer til å overta som sentrale premissleverandører i samfunnet etter at postmodernisme og gudløshet har spilt falitt.

Konklusjoner

Postmodernismen er en intellektuell ødemark. For jøder, kristne og muslimer bør postmoderne relativisme og virkelighetsfornektelse betraktes som henholdsvis avgudsdyrkelse, synd og shirk; et svik ikke bare mot en selv, men også mot trosfellesskap og medmennesker.

Til monoteister som har satt seg fast i denne hengemyren vil jeg si: studer deres egne hellige skrifter, og omvend dere med mindre dere der finner støtte for en postmoderne verdensanskuelse. Vi tror at Gud er kjærlig og rettferdig, nåderik og barmhjertig, men vi tror også at alle en dag må stå til ansvar for hvordan vi har levd våre liv her på jorden. Å velge postmoderne «visdom» fremfor den som kommer fra den personifiserte Visdom (Ordspråkene, kapittel 8), vitner nettopp om mangel på … visdom.

Sekulære folk som er påvirket av postmoderne strømninger, men er villige til å utsette egen posisjon for kritisk etterprøvning, anbefales å lese Dawkins’ klassiske artikkel «Postmodernism disrobed», samt bøkene av Haidt, McGrath og Sokal & Bricmont som finnes i referanselisten nedenfor.

Og lytt gjerne til noen av de mange podkastene der Douglas Murray er gjest. Hør hva han har å si om kristendommens betydning og hvorfor han omtaler seg selv som en kristen ateist. Eller finn ut hvorfor Dawkins i det siste er begynt å omtale seg selv som en «cultural Christian».

Det å bryte postmodernismens og dens ideologiske avleggeres åk, ser for meg ut til å være en nødvendig forutsetning for å redde våre samfunn fra sivilisatorisk sammenbrudd.

PS: I en kommende artikkel tar jeg sikte på å drøfte problematiske/voldelige Koran-vers og fundamentalistiske tolkninger av disse, slik jeg ble oppfordret til i kommentarfeltet til min forrige artikkel, og slik jeg altså har lovet å gjøre. Fint om dere som venter på en slik klargjøring fra min side, er litt tålmodige – jeg lover å svare grundig og ordentlig. Jeg planlegger dessuten å redegjøre for hvorfor jeg har brutt med det muslimske miljøet.

Referanser og videre lesning

Mustafa Akyol, Reopening Muslim Minds: A Return to Reason, Freedom, and Tolerance (St. Martin’s Essentials, 2021).

Pope Benedict XVI & Peter Seewald, Dictatorship of Relativism, Catholic Education Resource Center, 2010.

Britannica, Postmodernism.

Lawrence Cahoone (ed), From Modernism to Postmodernism – an anthology (Blackwell Publishing, 2003).

Noam Chomsky, Po-mo and its contribution to activism et al (1995).

Richard Dawkins, Postmodernism disrobed, Nature, 09.07.1998, vol. 394, pages 141 – 143).

Daniel C. Dennett, Dennet on Wieseltier v. Pinker in the New Republic: Let’s Start With A Respect For Truth (Edge, 2013).

Jonathan Haidt, The Righteous Mind: Why Good People Are Divided by Politics and Religion (Allen Lane, 2012).

Alister McGrath, The Great Mystery: Science, God and the Human Quest for Meaning (Hodder & Stoughton, 2017).

Steven Pinker, The Blank Slate – The Modern Denial of Human Nature (Penguin Books, 2002).

Roger Scruton, Fools, Frauds and Firebrands – Thinkers of the New Left (Bloomsbury Continuum, 2019). Også tilgjengelig i norsk oversettelse.

Alan Sokal & Jean Bricmont, Intellectual impostures: postmodern philosophers’ abuse of science (Profile Books, 2003).

Av Ole Jørgen Anfindsen