Elizabeth Wang (1942–2016), «Christ is our bridge to heaven – the only Way across the gulf between earthly life and eternal glory». Copyright © Radiant Light 2006, www.radiantlight.org.uk, bilde T-00081-OL.

Fra Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel, som er satt til å føre Guds utvalgte til tro og lære dem å kjenne den sannhet som gir gudsfrykt 2 og håp om evig liv. Det har Gud, han som ikke kan lyve, gitt løfte om fra evighet av.

Paulus’ brev til Titus 1, 1–2

 

Det er viktig at islam, «til liks med alle andre religionar, vert reformert», skriver redaktør Svein Gjerdåker i denne ukens utgave av Dag og Tid. Han er som de fleste av oss beveget av boka til Abida Radja, «Frihetens øyeblikk».

Men til hva skal religioner reformeres?

Er det Den norske kirke og biskop Veitebergs deltakelse i Pride-paraden i Oslo som er forbildet? Det er interessant hvordan mange roper om reformasjon, samtidig som de sjelden eller aldri gjør rede for virkelighets­forståelsen de selv og ulike religioner både skaper og opptrer innenfor. Ser man nøyere etter, har nemlig vår liberale kirke lite til felles med de kirkesamfunn som fortsatt holder på tradisjonell lære.

Det som for alvor slår en i øynene, er hvordan tilhengere av den rene relativismen gir seg selv friheten til å kritisere dem som velger å leve annerledes enn de selv gjør. De har nemlig ikke mye igjen når sannheten kastes på den ideologiske skraphaugen.

Skribenten Pål-Henrik Hagen beskriver i magasinet Subjekt dette fallet for sannheten. I det gnistrende essayet Har politikerne tenkt over konsekvensene av postmoderne kjønnsteori i lovverk og læreplan? viser han til at debatten om kjønnets eksistens, som jo er en selvinnlysende sannhet, i seg selv er et tegn på forfallet:

Som indikert sist, er nettopp åpenlysheten grunnen til at det problematiseres. Det er fordi det er innlysende, at det må brytes ned. Alle etablerte sannheter skal falle. At debatten i det hele tatt forekommer, avslører bare hvor langt ute på viddene samtidens samtaler har havnet.

Ofringen av det innlysende er et svik mot forstanden og mot egen verdighet. Å delta i diskusjonen om kjønnets fundament er allerede å ha tapt den, så lenge du åpner for muligheten at det finnes usikkerhet omkring det. Saken relativiseres. Når tvilen er sådd, får du likestilt debatt: På den ene siden, på den andre siden, i uendelighet. Det blir et spørsmål om meninger og personlig overbevisning.

Noen steder, som i deler av USA, har dette sviket av forstanden kommet lenger enn i Norge. Den svenske teologen Olof Edsinger beskriver i essayet «San Fransisco – normkritikkens paradis» hvordan denne retten til å elske den man vil og være den man vil, fører til et samfunn i slaveri:

At San Francisco er assosiert med LHBTQ-bevegelsen, er ingen hemmelighet, ettersom byen var en av pionerene på området. Vi snakker tross alt om stedet som har blitt kalt «verdens homofil-hovedstad». Men for vanlige borgere er det fortsatt vanskelig å følge med i endringene.

På Facebook i USA kan du velge mellom 58 ulike kjønnsidentiteter, og i det siste har mange av disse fått et helt eget flagg. En klassekamerat av min 14 år gamle slektning tilsto derfor overfor venninnen sin: «Jeg kan ikke se forskjell på alle disse flaggene. Men hvis jeg forteller det til de andre, vil de si at jeg er homofob. Kan du hjelpe meg?»

Jentas bekymring for å bli avslørt i sin mangel på LHBTQ-kunnskap er berettiget. Det er mange mennesker som passer på hverandre i disse tider – dette er en del av vilkårene for godhetssignalering. Mange er de voksne som har blitt skjelt ut av barna sine fordi de ikke fikk til å velge riktig pronomen til vennene deres. I tillegg til «he» og «she», er det i dag en hel haug å velge mellom – inkludert «ze», «zir», «hir», «they» og «them». Og det er på dødelig alvor.

En annen familiebekjent flyttet nordover til Portland i Oregon – en annen høyborg for den progressive bevegelsen, med en sterk Defund the Police-bevegelse. Der fikk de imidlertid et ganske uventet problem da sønnen ble mobbet på skolen. Ikke fordi han var ny, men fordi han holdt på med å definere seg selv som heteroseksuell – noe som ikke falt godt i smak på en skole der over to tredjedeler av elevene er medlemmer av LHBTQ-foreningen.

Hva som skjer i USA, vil også komme til Norge. Vi er ikke langt bak i utviklingen, og det er den samme avvisningen av sannheten vi dyrker. Som jeg nevnte sist uke: Det er ikke lenger Thomas Jefferson eller John Adams som er vår tids helter, det er Rousseaus, allmenviljen og Robespierre.

Så tilbake til utgangspunktet: Hvordan kan vi ha håp om å forandre islam, dersom det eneste vi har å by på, er allmenvilje og relativisme? Når vi selv ikke har evnen til å si at noe er sant, og undertrykker de mest innlysende sannheter, har vi nemlig nærmet oss den islamske virkelighetsforståelsen langt mer enn vi liker å tro.

Islams lære om Allahs allmakt er like fundamental som vår tids lære om allmenviljens allmakt. Islams doktriner lærer de troende at Allah i sin allmakt ikke kan være bundet av noe, heller ikke av vår forståelse av fornuft. I motsetning til kristendommens Gud kan Allah lyve. Selv har vi avviklet sannheten, og dermed fjernet grunnlaget for fornuften. Som Pål-Henrik Hagen beskriver det: Det er kjønnets åpenlyshet som er grunnen til at det problematiseres. Det er fordi det er innlysende at det må brytes ned. Alle etablerte sannheter skal falle.

Denne kampen fører til at de av oss som holder igjen, blir utsatt for en stadig tøffere motstand. Vi skal bøye oss for menneskets rett til å definere seg selv. Vi skal ydmykes, i verste fall mister vi jobb og kriminaliseres. Det er en klar parallell til Abida Rajas historie vi er vitne til. Abida måtte bøye seg for farens ære, vi må bøye oss for Pride-flaggets relativisme. Ser man etter, er det stor likhet mellom vår allmenvilje og Allahs allmakt. Ingen av dem tåler opposisjon eller en påstand om sannhet.

Årsaken til denne kollapsen i vår kultur er åpenbar for alle som vil se. Vi har forlatt Jesus Kristus, han som sa at han er veien, sannheten og livet, en Gud som sa at han ikke kan lyge. Mennesket kan altså noe Gud ikke kan, vi kan snakke usant. Det er bare i kristen tro vi finner en slik forståelse av Gud, og det er denne troen som la grunnlaget for en unik virkelighetsforståelse. Men vi har ikke lenger dette faste punktet for tilværelsen. Vi dyrker løgnen, driver av sted dit følelsene tar oss og har ikke noen våpen tilbake i vår kamp mot barbariet.

Trøsten er at Gud ikke har sluttet å elske oss, selv om vi synes å ha glemt Ham. Vår kultur er enda ikke fortapt.

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.