Gjesteskribent

Forandringen av gatebildet, som ingen medier kan retusjere, forteller at Oslo er i ferd med å få en befolkning med helt andre verdier enn de tradisjonelt norske. Sosialdemokratier har utsatt seg selv for spenninger det aldri har kjent før. I stedet for å snakke åpent om dem, blir ledere og medier rasende på dem som forsøker å ta det opp, og kaller det Ap-hat. Alle vet at det er en stråmann. Sammenhengen er langt mer kompleks. Foto: Mann med tre kvinner i nikab, Karl Johans gate, ved Stortinget i Oslo. Foto: Bente Haarstad 

«Hvorfor er hatet mot Ap og Jonas Gahr Støre så voldsomt i enkelte kretser? Hvor kommer hatet fra? Hva bunner det i? Hvorfor er det så voldsomt?» Spørsmålene stilles av tidligere NRK-medarbeider Erling Borgen i en artikkel hos Nettavisen. Flere andre har vært inne på det samme den siste tiden, for eksempel Hanne Skartveit i VG. Spørsmålene er interessante og fortjener å bli belyst av andre enn bare dem som stiller seg fullstendig uforstående til det hele.

Før vi ser nærmere på sakens realiteter, kan det være greit å påpeke at disse som nå bekymrer seg – og hisser seg opp – over «hatet» mot Ap, gjør noe av det samme som de anklager sine meningsmotstandere for; de overdriver, de spissformulerer, de utelater viktige nyanser, og de kritiserer en stråmann. Det er ikke slik at store deler av høyresiden hater Ap og Jonas Gahr Støre. Karine Haaland er nok adskillig nærmere sannheten når hun, basert på flere års erfaring som telefonintervjuer, oppsummerer det hun stadig fikk høre om Ap slik: «Jeg hørte aldri hat og skjellsord. Jeg hørte misnøye, skuffelse, oppgitthet, sinne, bitterhet.».

Når dét er sagt, bør det selvsagt ikke stikkes under stol at det faktisk finnes en del hat mot Ap i det norske folk. Men i alle land finnes det folk både med og uten (ut)dannelse, både med og uten folkeskikk, både ressurssterke og -svake. Og i land der det finnes ytringsfrihet, vil også de mindre begavede kunne gjøre seg gjeldende. Det er noe av ulempen med demokrati. Og, ja, det hatet mot Ap som tyter fram i en del sammenhenger, vil (i likhet med religiøst og venstreekstremt hat) kunne bikke over i vold, og dermed vil det også være farlig. Vi får inderlig håpe at det ikke vil manifestere seg.

Men la oss – i hvert fall en kort stund her og nå – glemme det usaklige, urimelige, feilinformerte og mer eller mindre dustete hatet mot Ap. De fleste av oss har tross alt familiemedlemmer, venner eller kollegaer som sympatiserer med Ap – ja, i en del tilfeller også folk som er aktive i partiet; vi vet at de for en stor del er hyggelige og ålreite mennesker som neppe har et brennende ønske om å ødelegge Norge. Likevel føler vi på en solid porsjon skuffelse og oppgitthet, kanskje også sinne og bitterhet (jf. Haaland ovenfor) over det vi oppfatter som Aps kombinasjon av maktarroganse og destruktiv politikk. Disse følelsene er på ingen måte så ubegripelige som Borgen et al. vil ha det til. La meg i det minste gi noen eksempler som kan bidra til å kaste lys over problemet.

Skoleverket

Ap har gjennom hele sin historie ønsket å bruke skolen som et redskap for å fremme sin egen ideologi. Som Mimisbrunnr påpekte her på Document i 2014, er Ap-politikeren Edvard Bull d.e. (1881–1932) kjent blant annet for følgende sitat: «Hele skolen må gjennomsyres av den sosialistiske tankegang. Og den eneste måte vi kan nå dette på er, så vidt jeg kan se, at der bare ansettes sosialistiske lærere. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.»

Dagens Ap er kanskje ikke fullt så radikale, men i Stortingsmelding nr. 74 av 1979 skriver man følgende:

«Skolemyndighetene har påtatt seg et ansvar for at opplysnings- og holdningsdannende virke begynner med barn og ungdom.

Det holdningsskapende arbeidet vil få stadig økt betydning, særlig i forbindelse med at annen generasjons innvandrere begynner å gjøre seg gjeldende. En bred og allmenn opinion mot diskriminerende holdninger og rasisme blir svært viktig. I denne prosessen og bevisstgjøringen er informasjonsspredning et nøkkelord.

Toleranse ser ikke ut til å være medfødt. Det er nødvendig med betydelig innsats av økonomiske og andre ressurser for å ta igjen og styre den utviklingen mot et flerkulturelt/pluralistisk samfunn som vi er inne i.»

Dette var altså på den tiden da Oddvar Nordli og Gro Harlem Brundtland trakk i trådene, og tankegangen som skinner igjennom, har totalitære islett. «Vi i Ap har de riktige svarene, og de som ikke skjønner dette, trenger opplæring.»

Skolen skulle egentlig, ifølge den Generelle delen av læreplanen, lære elevene å tenke kritisk og vitenskapelig, men Ap (og resten av venstresiden) forsøker stadig å bruke skoleverket til å indoktrinere barn og unge. Og så er man liksom overrasket og forferdet over at dette avstedkommer negative reaksjoner!

Det spørs om ikke Roger Waters har satt ord på det mange føler i møtet med Ap-skolen: «We don’t need no education! We don’t need no thought control!»

NRK

I Stortingsmelding nr. 74 av 1979 skriver Ap følgende om mennesker som ikke uten videre er enig i den nye, multikulturelle ideologien partiet omfavnet på 1970-tallet:

«Ofte bygger diskriminerende holdninger på uklare følelser og angst for ukjente og fremmede ting, samt behovet for å ha syndebukker i nedgangstider da det er kamp om knappe ressurser f.eks. innen boligsektoren. Derfor er det viktig å finne metoder for å trenge gjennom psykiske og følelsesmessige barrierer for å nå fram med saklig informasjon og kunnskap.»

Og hvilke virkemidler skulle man da ta i bruk? Jo, særlig NRK (som hadde kringkastingsmonopol fram til 1982):

«De sentrale myndigheter og de politisk ansvarlige må til enhver tid påvirke massemedia som fjernsyn og radio til å drive opplysning og holdningsskapende virksomhet. Dette kan gjøres på mange måter, men det er ikke sannsynlig at oppslag og programmer om hvor mange problemer innvandrerne har osv. er det gunstigste utgangspunktet for forståelse.»

Ap sier altså rett ut at NRK, som vi alle må være med på å finansiere, enten vi liker det eller ikke, skal, i synergi med skoleverket, brukes som et instrument for ideologisk indoktrinering, samt for å få befolkningen til å forstå at multikulturalisme er bra og at frykt for innvandringens langsiktige konsekvenser er ubegrunnet. Ingen burde være overrasket over at dette ikke bare skaper begeistring.

Demografi

Dersom dagens politikk videreføres, er det bare et tidsspørsmål før nordmenn blir en minoritet i Norge. Teknikaliteter om hvem som er norske statsborgere og ikke, eller språklig akrobatikk om hva det vil si å være nordmann, endrer ikke på de bakenforliggende realitetene. Mange innvandrere har en solid porsjon av sin identitet knyttet til sitt etniske opphav, og de ville ha reagert med forferdelse og raseri dersom noen i fullt alvor foreslo at hjemlandet deres skulle ta imot innvandrere i et tempo som kan sammenlignes med det som skjer i Norge og Europa for tiden.

Dagbladet 01.03.2016 gir oss en antydning om hvor dypt dette stikker: «Jeg er født i Sverige og [har] bodd her hele livet. Men svensk? Nei, jeg er serber, sier ‘Dragan’.» Systemet som kollapset .

Ap har, så vidt jeg har kunnet registrere, aldri antydet at det skal være noen grense for hvor stor andel av befolkningen i Norge som skal kunne utgjøres av andre etniske grupper. Det nærmeste man kommer, er at Aps (nye) innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani, for noen uker siden uttalte at vi må sørge for at integreringen kan holde tritt med innvandringen (sitert etter hukommelsen, slik jeg hørte ham på radio). Akkurat dette har vært en vanlig holdning hos moderate, rimelige, fornuftige, demokratiske, samt menneskeverds- og menneskerettighetsrespekterende innvandringskritikere (i motsetning til ekstremister som vil ha Norge kun for nordmenn) så lenge jeg kan huske. Det er et stort skritt i riktig retning at også Ap på denne måten innrømmer at det er en grense for landets kapasitet til å integrere innvandrere på en god nok måte.

Samtidig registrerer jeg at dette fornuftige og gode utspillet fra Gharahkhani, som vil kunne gjøre mye for å dempe den intense motviljen mot Ap i deler av befolkningen, er blitt møtt med betydelig motstand internt i partiet. Riktignok er det ingen som vil si rett ut at det er uinteressant, eventuelt underordnet, om integreringen holder tritt med innvandringen eller ikke, men Ap kan da ikke drive og sende lissepasninger til høyresiden på denne måten, må skjønne! Partitaktiske overveielser er tilsynelatende viktigere enn landets framtid.

Konspirasjonsteorier

En gjenganger i mediene er dette med konspirasjonsteorier. Tenke seg til, disse fjolsene av noen innvandringskritiske populister går rundt og innbiller seg at Ap (eller venstresiden, eller globalistene, eller vestlige eliter, eller …) ønsker å bruke innvandring som et instrument for å ødelegge Norge. Ha, ha, hvor naiv, kunnskapsløs og konspiratorisk er det mulig å bli? Konspiranoia! KonspiraNorge!

Et av favoritt-«eksemplene» er at alle «haterne» mener at Ap ønsker å islamisere landet og gjøre Norge om til et kalifat. Trenger vi ytterligere bevis på at disse folka er kørka dumme? En av de avisene som har svingt seg til de største høyder ved hjelp av denne typen ‘journalistikk’, er Vårt Land (), som for noen måneder siden brukte flere sider på å latterliggjøre høyresiden ved henvisning til et knippe tåpelige konspirasjonsteorier som visstnok setter sitt preg på hjernevirksomheten til alle oss som er sinte på Ap og partiets ulike støttespillere og medløpere innen politikk, media, byråkrati og akademia.

Nei da, dette høres ikke bra ut, det skal jeg være enig i. Men er det en saklig og velbegrunnet framstilling av sakens fakta? Nei, selvsagt er det ikke det. Dette er demagogisk søppeljournalistikk på grensen til det løgnaktige. Skal man kritisere sine meningsmotstandere, bør man selvsagt gripe fatt i dere beste argumenter, samt gjengi på en sannferdig måte fakta som støtter opp om deres synspunkter; ikke konstruere tåpelige stråmenn for så å latterliggjøre disse. Atle Ottesen Søvik har i Aftenposten  nylig minnet oss om viktigheten av de seks saklighetsnormene til Arne Næss fra Ex.phil. Vi bør kanskje alle gå litt stille i dørene her, for fristelsen til å strekke strikken kan ramme noen hver på dette området. Jeg tillater meg likevel å si at en rekke journalister og redaktører burde rødme av skam; norske mediers hamring på og jamring over konspirasjonsteorier de siste årene er neimen ikke mye å være stolt av.

Og hvis vi kan legge fra oss tåpelige stråmenn om at Ap ønsker å avskaffe demokratiet og innføre et islamistisk diktatur, kan vi kanskje se litt på konspirasjonsteorier som faktisk har noe for seg. La meg først ta med noen relevante sitater.

Jon Michelet sa i 1987 til Aftenposten at han ønsket seg «en million innvandrere til Norge i vår tid», og begrunnet dette slik: «Med en million innvandrere på så kort tid ville en total samfunnsomveltning bli tvunget frem, og RV vil hilse enhver forandring velkommen.» Sitert av Christian Skaug, Document.no.

FNs daværende spesialutsending for migrasjon, Peter Sutherland, argumenterte i 2012 (i følge BBC) for at EU burde «gjøre sitt beste for å underminere» medlemsstatenes «homogenitet» – selv om befolkningene eventuelt skulle stritte imot.

Tilsvarende har tidligere president Bill Clinton gitt uttrykk for at det er «a very positive thing» at hvite ligger an til å bli en minoritet i USA innen 2050.

Kommentator Frank Rossavik skrev for et par år siden følgende i Aftenposten:

Selv var jeg som tenåring en forholdsvis glødende SV-er, og for oss var saken grei: Det gjaldt å dele godene og bekjempe rasisme. Men jeg hadde større ambisjoner enn som så med datidens kjente slagord «ja til et fargerikt fellesskap». For meg var innvandringen en fremragende mulighet til å løse to problemer. […] Det andre problemet gjaldt religionens rolle. På 1980-tallet var jeg på krigsstien mot kristendommen. Den truet meg som homofil, som ateist og som det kritisk tenkende mennesket jeg i ungdommen trodde jeg var. […] Tanken var at etter hvert som muslimer (og buddhister, hinduer m.v.) kom sigende inn i landet, ville neste generasjon gifte seg med mer eller mindre kristne nordmenn. Deretter måtte det helt logisk oppstå mange familier med et fornuftig og avslappet forhold til religion, helst som agnostikere eller ateister. Målet var altså raseblanding og religionsblanding. Den gangen trodde jeg at begge deler var nødt til å bli realitet, bare det fikk gå noen tiår.

Denne forestillingen om at politikere og andre samfunnsaktører aldri konspirerer om noe som helst, er såpass dum at man må lure på om de som bruker dette som argument, faktisk tror på det selv. Det er innlysende at det konspireres både her og der. Og det er ikke noe nytt – slik har det vært i tusenvis av år.

Noen «konspirasjonsteorier» er mer eller mindre fri fantasi (og er derfor ikke teorier i det hele tatt; det er på høy tid at journalister og andre synsere slutter med sin tullete og uvitenskapelige begrepsbruk på dette punktet). Andre konspirasjonsteorier har et solid faktagrunnlag, stemmer godt med våre løpende observasjoner av samfunnsutviklingen, og ser ikke minst ut til å ha en viss forklaringskraft. Slike konspirasjonsteorier er det ingen grunn til a priori å forkaste. Tvert imot, dersom norske journalister hadde gjort jobben sin, hadde de undersøkt slike konspirasjonsteorier nøye, og fortalt allmennheten om sine funn (enten de passer inn i foretrukne narrativer eller ikke).

La meg nevne noen konspirasjonsteorier jeg holder for nokså sannsynlige:

Konspirasjonsteori #1: Ap er en del av en internasjonal og mangfoldig bevegelse som har ment at det var uheldig at Europa besto av selvstendige nasjonalstater (jamfør Sutherland ovenfor), og som betrakter ikke-vestlig innvandring som et velegnet redskap for å få endret på akkurat dette.

Konspirasjonsteori #2: Ap er en del av en internasjonal og mangfoldig bevegelse som (av ulike grunner) har ønsket dramatiske omveltninger i samfunnet (jamfør Michelet, Sutherland og Clinton ovenfor), og som har funnet ut at ikke-vestlig innvandring var et velegnet redskap for å oppnå akkurat dette.

Konspirasjonsteori #3: Ap er en del av en internasjonal og mangfoldig bevegelse som har ønsket å redusere kristendommens innflytelse i Europa og resten av Vesten, og som betrakter innvandring av muslimer (og representanter for andre ikke-vestlige religioner) som et velegnet redskap for å nå dette målet. Poenget her er altså ikke at Ap og deres medsammensvorne ønsker størst mulig utbredelse av islam (for ikke å snakke om innføring av kalifatet eller andre former for teokrati), bare at de satser på at islams og andre religioners økende nærvær automatisk vil svekke kristendommens posisjon, slik Aftenpostens kommentator Rossavik forklarer ovenfor.

Konspirasjonsteori #4: Ap er en del av en internasjonal, venstreorientert bevegelse som ønsker fortsatt masseinnvandring, fordi de ser at innvandrere i all hovedsak stemmer til venstre. I Norge er det knapt noe annet parti som har så høy oppslutning blant innvandrere som nettopp Ap. Mye tyder på at Aps søsterparti i UK, Labour, bevisst gikk inn for å endre velgermassen til sin egen fordel ved hjelp av innvandring, og det virker litt naivt å tro at Ap-folk skulle være immune overfor denne antidemokratiske fristelsen.

Så til alle dere (mediefolk, politikere og andre) som stadig stempler den innvandringskritiske høyresiden som idiotiske konspirasjonsteoretikere, har jeg følgende utfordring: Kom med seriøse drøftelser av de konspirasjonsteoriene jeg her har skissert. Eller hold kjeft om disse tingene fra nå av. Vi er trøtte og leie av svada, fjas og billig stråmannsargumentasjon; gi oss seriøs og faktabasert samfunnsdebatt, eller finn på noe annet å ta dere til!

Kriminalitet

Aftenposten publiserte nylig artikkelen Romsås-rektor slår alarm: – Jeg er faktisk redd for at man skal miste kontrollen . Her er et kort sitat: «I et alvorlig varselbrev beskriver rektor Jarle Dukic Sandven hvordan unge gjengmedlemmer nærmest terroriserer nærområdet, krever inn ‘bøter’ fra barn og foreldre og tvinger barn til å selge hasj på ungdomsskoler.» En kort oppsummering fra NTB er gjengitt her på Document. Se også en beslektet rapport hos NRK.no.

Dette er bare toppen av isfjellet. Her på Document (og andre steder) har man i årevis dokumentert den bekymringsfulle utviklingen i innvandrertette bydeler i Oslo, for ikke å snakke om i store byer i Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, UK, Frankrike og Italia. Så å si i alle land som deltar i det multikulturelle prosjektet ser man det samme mønsteret, nemlig at der de ikke-vestlige innvandrerne blir mange nok, vil en minoritet (NB!) blant disse i stadig større grad gjøre opprør mot storsamfunnet, som de av både åpenbare og ikke fullt så åpenbare årsaker har problemer med å finne seg til rette i (og som noen av dem derfor legger for hat).

En populær konspirasjonsteori i den forbindelse er at det er alle de onde og grusomme rasistene i majoritetsbefolkningen som rotter seg sammen mot de edle og uskyldige innvandrerne, og stadig utsetter sistnevnte for strukturell rasisme og andre typer diskriminering. Hadde det ikke vært for denne konspirasjonen mot våre nye landsmenn, ville alt ha gått så meget bedre. Av en eller annen grunn er dette en konspirasjonsteori de vanligvis så konspirasjonsteorikåte journalistene og redaktørene i norske medier sjelden finner noen grunn til å undersøke nærmere.

En annen ‘teori’ er at de innvandrerrelaterte problemene i all hovedsak skyldes sosioøkonomiske forhold, og da i særdeleshet forhold majoritetsbefolkningen kan gis skylden for. Som f.eks. ikke å bruke nok penger på det multikulturelle prosjektet. At det så å si følger med logisk nødvendighet at det må bli alvorlige problemer når man tar imot et stort antall innvandrere fra klankulturer, ikke-tillitsbaserte samfunn, og/eller samfunn der utdannelse og hardt arbeid bare i liten grad vektlegges, blir av mange behendig unngått. Inkludert av et mer eller mindre samlet pressekorps, som har som en av sine primære oppgaver å stille kritiske spørsmål til politikere og andre samfunnstopper som opptrer på denne måten (er det rart at tilliten også til dere er tynnslitt?).

Og siden Ap ser ut til å være den største og viktigste garantisten for en innvandringspolitikk som vil sørge for at utviklingen i Oslo (og etter hvert også Kristiansand og andre norske byer) vil fortsette i samme, skjeve spor, er det altså en del av oss som har negative følelser knyttet til Aps rolle i norsk politikk. Kan dét være så vanskelig å forstå?

Norsk skole

Noen ikke-vestlige kulturer er preget av forakt for filosofi, vitenskap og rasjonell tenkning. Andre har kanskje ikke direkte forakt for slikt, men de mangler likevel evne og/eller vilje til å dyrke og framelske akademiske disipliner. På skoler der innvandrerbarn fra slike kulturer blir en betydelig minoritet, for ikke å snakke om der de utgjør en majoritet, går det nedover med læringsmiljøet. Dette mønsteret viser seg i en rekke land, ikke bare i Norge. Empirien er, så vidt jeg kan forstå, ganske så entydig på dette punktet.

Det er etter hvert ganske mange tusen norske barn som i større eller mindre grad har fått (til dels dramatisk) redusert kvaliteten på sin skolegang på grunn av dette. Ap og deres allierte godtar, i år etter år etter år, at denne utviklingen får fortsette. Er det rart at folk blir frustrerte?

Norges framtidsutsikter

Hvordan ser Norge ut om 10, 25 eller 50 år? Tja, det er det selvsagt ingen som vet. Men de aller fleste politiske partier (ikke bare Ap) ser ut til å mene at det vil «gå seg til», som det heter, og at framtida derfor ser forholdsvis lys ut. Men akkurat her finnes det et viktig skille i befolkningen; en solid andel av befolkningen (om vi utgjør et flertall, vet jeg ikke) mener at utviklingen er såpass dramatisk at dette umulig kan gå bra i det lange løp, og at vi derfor snart er nødt til å dra i nødbremsen om vi skal ha håp om å unngå den helt store katastrofen. For denne bekymringen høster vi hån, spott og de verste skjellsord fra de mest ekstreme samfunnsdebattantene, og gjerne overbærende nedlatenhet fra de ikke fullt så ekstreme.

Det er imidlertid vår demokratiske rett å tenke selv og gjøre oss opp vår egen mening om hvor den pågående samfunnsutviklingen vil ta oss. Vi har ingen moralsk eller annen forpliktelse til å la oss overbevise av forskere (en yrkestittel som noen ganger bør skrives i anførselstegn), journalister, byråkrater eller politikere som forsikrer oss om at dette kommer til å gå bra. Beklager, men mange av oss tror dere tar feil; vi oppfatter dere som faktaresistente; fanget av ønsketenkning og utopiske forestillinger; og sterkt preget av (selvvalgt) ignoranse om relevant forskning.

Dessverre frykter jeg at det kommer til å bli verre og verre i Norge framover. Og jo mer multikulturelle vi blir, jo verre kommer det formodentlig til å bli. Økende kriminalitet, korrupsjon, udugelighet og inkompetanse vil i stadig større grad prege samfunnet. Sammenhengskraften, og dermed også demokratiet, vil sakte men sikkert forvitre. Det samme vil velferdsordningene våre. Og våre barn og barnebarn risikerer å bli en forhatt minoritet. Kvaliteten på samfunnet vårt vil kort og godt bli dramatisk forverret. Dette er hva jeg frykter vil bli konsekvensene av venstresidens innvandrings- og integreringspolitikk.

Når dét er sagt, kan jeg gjerne tilføye at jeg håper jeg tar feil. Og jeg er selvsagt åpen for å la meg overbevise om at problemene ikke er så store som jeg vil ha det til. Kanskje det finnes dyktige og kunnskapsrike folk der ute som kunne tenke seg å forklare meg og mine meningsfeller at vi gjør utfordringene for store, samt at vi overser de tingene som gir grunn til framtidshåp og optimisme? Fint, la oss få høre fra dere! Men da må dere komme med noe mer enn solskinnshistorier om vellykket integrering her og der; det er problemene vi må drøfte og analysere, ikke det som går bra. Selvsagt finnes det mange flotte innvandrere som beriker samfunnet vårt (jeg kjenner flere), og de kommer fra en rekke ulike kulturer. Om vi er på vei mot alvorlige problemer, skyldes det ikke mangel på dyktige og velintegrerte innvandrere, men at vi er i ferd med å få for mange av dem som mangler evne og/eller vilje til å bli velfungerende medlemmer av samfunnet. Det er dette som er utfordringen, ikke hvordan vi skal lære oss å leve med utveksling av kulturelle og andre impulser på kryss og tvers. Innvandringstilhengerne har hittil bare skrapt i overflaten av problemene (de gangene de i det hele tatt nevner dem), og dette er en viktig del av forklaringen på hvorfor vi i så liten grad stoler på vurderingene deres.

Hvordan unngå polarisering, mistillit og hat

Jeg er enig med dem som påpeker at det er alvorlig når et politisk parti og dets ledere legges for hat. Men jeg kan ikke skjønne annet enn at Ap selv må ta hovedansvaret for at vi har havnet i en slik situasjon. Partiet har opptrådt med en maktarroganse som nesten ikke er til å tro. Man har trumfet igjennom dramatiske samfunnsomveltninger, har aktivt gått inn for å hindre fri og demokratisk debatt, samtidig som man har gjort sitt ytterste for å stigmatisere, stemple og utdefinere dem som har tatt til motmæle. Ap har kort sagt kjøpt ekstremvenstres svart-hvitt-fortelling om at folk kan rubriseres som henholdsvis gode antirasister med ‘riktige’ meninger eller onde rasister med ‘feil’ meninger. Når vanlige menn og kvinner – med normale og velfungerende moralske kompass – i år etter år blir fortalt at de er rasister siden de ikke kan gi sin tilslutning til det dramatiske linjeskiftet Ap foretok på 1970-tallet (til å bli pådrivere for ikke-vestlig masseinnvandring), da bør ingen bli forundret over at dette skaper bitterhet og sinne. Mange føler at de ikke kan si eller skrive det de mener, siden venstresidens sosiale kontroll er så sterk (det er dessverre meget gode grunner til at jeg er nødt til å skrive under pseudonym), og noen har blitt utsatt for kraftige sanksjoner fordi de trodde at de levde i et fritt og demokratisk samfunn der de faktisk kunne praktisere sin ytringsfrihet. Også dette skaper bitterhet og sinne.

I hele den vestlige verden ser vi at splittelsen blir stadig dypere mellom dem som mener at den ikke-vestlige innvandringen bør videreføres eller økes, på den ene siden, og dem som mener at den bør avvikles eller bremses, på den andre siden. Den liberale forfatteren og forskeren Jonathan Haidt har uttrykt stor bekymring for denne utviklingen i USA, og Bård Vegard Solhjell (SV) har fortalt om sin opplevelse av dette etter et besøk der borte, og – slik jeg oppfatter ham – uttrykt bekymring for at vi kan få tilsvarende tendenser her hjemme. Jeg håper folk på venstresiden vil lytte til Solhjell her, for jeg tror han (og Haidt) er inne på noe som kan få stor betydning for demokratiets framtid.

Dersom Ap, og partiets mange støttespillere i media, faktisk er bekymret for den sterke motviljen som finnes i deler av befolkningen, vil jeg anbefale at man vurderer følgende tiltak: Begynn å snakke åpent og ærlig om hvilke langsiktige planer man har for landet; slutt med skjønnmaling, utenomsnakk og bortforklaringer.

Er det greit at nordmenn blir en minoritet i Norge? Si det i så fall rett ut. I motsatt fall kan dere fortelle hvor grensen går, samt forklare oss hvordan dere har tenkt å forhindre at grensen overskrides.

Er det greit at stadig flere norske elever får skolegangen sin ødelagt av utakknemlige/snørrhovne/voldelige/inkompetente/opprørske/bråkete (stryk det som ikke passer) innvandrerelever? Dersom det multikulturelle prosjektet er viktigere for dere enn norske barns oppvekstvilkår, så si det rett ut. I motsatt fall kan dere forklare hvordan dere har tenkt å forhindre at fortsatt masseinnvandring fra akademisk/skolemessig tilbakestående land skal resultere i en fortsatt nedadgående spiral for skoler i innvandrertette byer og bydeler.

Er det greit at innvandrere etablerer no-go-soner i norske byer (slik de nå er i ferd med å gjøre i Oslo, og slik det har skjedd i et stort antall byer i andre europeiske land)? Dersom det multikulturelle prosjektet er viktigere for dere enn norsk territoriell suverenitet, så si det rett ut. I motsatt fall kan dere forklare hvordan dere har tenkt å snu den pågående utviklingen.

Slik kunne vi ha fortsatt, men ovenstående bør være tilstrekkelig til at leserne skjønner hvor jeg vil.

Mitt råd til Ap er enkelt og greit: Kutt ut den maktarrogansen som altfor lenge har vært deres varemerke, og slutt å bagatellisere de problemene dere har stelt i stand; legg en ny strategi basert på ærlig og redelig kommunikasjon med det norske folk. Stå for det dere mener, si rett ut hvilke planer dere har for landets framtid, innrøm eventuelle feil dere måtte ha gjort, og vær åpne for at også andre enn bare deres egne ekkokammerkamerater kan ha gjort seg fornuftige tanker om dette eller hint.

Gjør dette, så vil dere bli møtt med mindre «misnøye, skuffelse, oppgitthet, sinne og bitterhet» i tida som kommer. Fortsett sånn dere har holdt på siden 1970-tallet, og dere vil bli møtt med enda mer negativitet i framtida.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!