Det er en merkelig tid å leve i. Politikere kjemper om gode argumenter for hvorfor innvandrere skal bli majoritet i Oslo og andre bysentra i Norge.

Berikende
Norges økonomiske oppsving de siste år skyldes innvandring,og minoritetsungdom strømmer til høyskoler og universiteter, er dagens honnørord.

Det er med undring jeg ser NRK-nyhetene. Den enorme demografiske utviklingen i Oslo ble omtalt i nærmest samme åndedrag som asylbarna som skal sendes ut. Tilfeldig, eller for å skape dårlig samvittighet hos seere som ikke er overbevist om at innvandringen er bra? Har man et håp om å hindre folk i å tenke feiltanker?

Fabian Stang uttaler i media at han ikke vil sutre som Siv Jensen. Han velger å se de positive ressursene. Men uttaler at hvis vi ikke lykkes vil Oslo bli utrivelig. Hvis? Er han ikke sikker, men er villig til å ofre et helt bysamfunn på drømmen om multikulturell harmoni?

Samtidig sutrer ordfører Fabian Stang over svakt publikumsoppmøte under Holmenkollsøndagen. Det er en tradisjon han ønsker å beholde, men kanskje årets publikumsoppmøte i Holmenkollen bør stå som et tegn på norsk kulturs posisjon når hovedstaden er overtatt av andre etniske og kulturelle grupper? Når det gjelder hoppsport, så har Fabian Stang vært en ivrig pådriver for kvinnelig skihopping. Spissformulert: i dagens Oslo er nok situasjonen slik at flere kvinner blir overfallsvoldtatt, enn det er kvinner som hopper på ski. Kan en ordfører leve godt med dette?

Heikki Holmås er bekymret for at Oslo kan bli som New York med etnisk segregering. Kan bli? Er vi ikke der allerede?

 I mitt gamle bosted finnes i praksis ikke lenger norske barnefamilier. 96 prosent minoritetsspråklige ved den lokale skolen forteller sitt. Flere skoler i området ligger kun få år bak i utvikling. Slik er situasjonen i Groruddalen, Søndre-Nordstrand og Sentrum. Tar jeg feil om jeg sier at Norge avskaffes?

Landet vi arvet skjenker de ingen tanke. Multikulturen i høysetet.

 Innvandrere intervjues i media, og de er svært positive til den massive innvandringen. Undres om polakker og marokkanere ville vært like positive til liknende utvikling i sine hjemland?
For ca 8 måneder siden forlot jeg selv Oslo. Frustrasjon over utviklingen i nabolaget og problemene ved å jobbe i multikulturell barnehage var faktorene som gjorde at jeg tok med meg familien og bokstavelig talt flyttet til bygda. Nedtoning av norske tradisjoner, enorme språklige utfordringer, muslimske særkrav og det faktum å være minoritet og fremmed i eget land var mer enn jeg kunne akseptere.