Sakset/Fra hofta

I stadig større grad opplever vi at den politisk kompakte majoriteten argumenterer for synspunkt de ikke er villige til å drøfte holdbarheten av. Kritiske spørsmål knyttet til islam og innvandringens størrelse møtes med massiv motbør, ja, ofte oppfattes påstandene som konspiratoriske, det vil aldri skje det kritikerne antyder.

Det kan selvsagt være slik at noen reagerer på den uttalte redselen for fremtiden dersom den er basert på feil premisser, og at de derfor ønsker å komme frem til riktige tall med hensyn til og innvandring og andelen muslimer i Europa. Men problemet oppstår når uttalelsene kommer fra aktører som i andre debatter finner hverken islam eller liberal innvandringspolitikk problematisk. For det er bare én ting vi med sikkerhet kan si om fremtidens innvandring, og det er at med dagens politikk er alt usikkert.

Dersom du hevder at islam er en religion som medfører utfordringer, vil du ofte bli møtt med påstander om at du lider av islamofobi eller andre mindre hyggelige diagnoser. Før valget i høst, var det mange som mente at Frps Siv Jensen burde ta et oppgjør med grumset i egne rekker. Siv Jensen ble anklaget for at hun ikke tok avstand fra påstander som snik-islamisering og at ikke-vestlige innvandrere kom til å overta Oslo.

Men er ikke dette en smule underlig? Vi lever i tid der islam blir normalisert og akseptert, så hvorfor skal media anklage noen for å peke på muligheter for islamisering? Dersom du mener at det er greit med en moské, kan det ikke være galt med 100.
I det etter hvert kjente karakterdrapet av Ole Jørgen Anfindsen på NRKs Aktuelt 26.oktober, viste Ole Torp til en undersøkelse som beregnet veksten av muslimer i Norge til 6,5% i 2030, altså ikke så mange som Anfindsen mente, og Torp gjorde kort prosess med ham på direkten. Anfindsen var ikke pålitelig, han kan vi ikke stole på, var budskapet. Tidligere i programmet hadde Åse Kleveland gjort rede for at bare halvparten av muslimene var aktive moské-gjengere. Men problemet er at Ole Torp brukte første halvdel av programmet til en samtale med vinneren av Fritt Ord i 2010, Bushra Ishaq, og her handlet alt om islam og hvor ufarlig islam er som religion. Hvordan kan dette henge sammen?
Ja, hvorfor er NRK så opptatt av mengden muslimer?

Så bra, tenker du kanskje, når du får høre at antallet muslimer ikke vil bli større enn 6,5 % i Norge. Men hvorfor er det så bra da, hvorfor trenger NRK å berolige oss?

Vi har kjærligheten felles, sa biskop Pettersen, da han karakteriserte islam og kristendommen, og avisene i Stavanger frydet seg. Men dersom det er sant at islam er fredens religion, dersom det er sant at det ikke er noen sammenheng mellom islam og muslimske lands forfølgelse av ikke-muslimer, hvorfor er da de samme avisene og NRK så opptatt av at innvandringen av muslimer ikke vil komme opp i den størrelsen noen frykter? Hvordan kan det ha seg at antallet muslimer er et tema dersom vi ikke vil merke noe til det, at islam ikke er muslimer? Eller for å si det på en annen måte: Det er svært sjeldent at noen er bekymret for en eventuell vekst av kristne, og ingen kristne nekter for at de er Guds redskap på jorden.

Det samme paradokset finner vi debatten om ikke-vestlige innvandrere. For finnes det egentlig ikke-vestlige innvandrere i dagens politisk korrekte virkelighet? Finnes det en norsk kultur? Er det lov å si at staten Norge bygger på nasjonalstaten? Vi er jo alle nordmenn, og da må det vel være det samme hvem som styrer Oslo, eller er det ikke det? Å kritisere noen for å frykte at ikke-vestlige innvandrere skal overta Oslo, har som bærende premiss at kultur er en gitt størrelse, en faktor å regne med. Men slike holdninger er jo ikke særlig stuerene i våre dager, så hvorfor brukes de da av forsvarerne av det multikulturelle?
AUF-leder Eskil Pedersen er en forkjemper for islam og det multikulturelle samfunnet, men samtidig angriper han dem som frykter det han kjemper for, og mener de bør være forsiktige med hvordan de ordlegger seg, eller sagt på en annen måte; Pedersen ønsker seg sensur av Frp-politikere. Eskil Pedersen mener Frp fører til en hatsk debatt. Bakgrunnen for dette er bl.a Frps Per Willy Amundsens påstand om at det vil bli muslimsk flertall I Oslo, en påstand Pedersen avviser på det sterkeste. Men hvorfor er Pedersen så opptatt av å tilbakevise Amundsens påstander? Jeg tror ikke noen ville tilbakevist påstander om at kristendommen kommer til å dominere i hovedstaden dersom det hadde vist seg at antallet kristne var sterkt økende, snarere tvert imot. Kan vi tolke Pedersen på en annen måte enn at også han frykter, eller aksepterer frykten for et muslimsk Oslo? Men er han da bedre enn de islamofobe han vil sensurere?

Media og mange politikere er opptatt av å vise at innvandringen av muslimer er marginal sett i forhold til det totale folketallet, det er en stadig henvisning til analyser som viser dette. Men de samme medier er altså opptatt av å ufarliggjøre islam, og dersom de virkelig mener at innbyggernes religiøse tilknytning ikke har noen betydning, da bør de også si det. Deres svar på Eurabia, eller hva det skulle være noen av oss frykter i fremtiden, bør være at fremtiden ikke er å frykte, at vi er alle nordmenn, eller verdensborgere. Det eneste holdbare svaret fra en som forsvarer det multikulturelle samfunnet, er å fornekte den originale kulturens betydning. For i et multikulturelt samfunn er det prinsipielt umulig å foretrekke en kultur fremfor en annen. Det multikulturelle samfunn er verdirelativisme satt i system, og det må vi kreve skal prege debatten.

Som en liten avslutning kan dere jo reflektere over bruken av begrepet urfolk, og hvordan vi forsvarer samenes rett til begrenset selvstyre. Hvorfor er urfolks kultur mer verd enn min? Hvorfor skal de forskånes for det multikulturelle idealet? Hvorfor er begreper som etnisitet og kultur selvfølgelige for dem, ja, ikke bare selvfølgelige, men også viktige for deres eksistens? NRK sendte 29.november et program som viste hvordan kampen mot utbyggingen av Alta ble en kamp for urfolkets rettigheter. Det er påtagelig å være vitne til hvordan argumenter som er blitt umulige å bruke i innvandringsdebatten blir brukt med den største selvfølgelighet når samene kjemper for sine rettigheter. Er det redelig?

Det er ingen mennesker med et demokratisk sinnelag som vil hindre noen fra å argumentere for fri innvandring eller for at islam er en fredelig religion, men jeg misliker at stadig flere nekter å være prinsippfaste for det de står for. Det er uredelig å påstå at islamkritikere lider av islamofobi, samtidig som de prøver å berolige folk med at tallet på muslimer ikke vil komme over en gitt størrelse, og jeg håper Ole Jørgen Anfindsen påviser hykleriet neste gang han får mulighet til å komme i et NRK-studio. Men ifølge Torp kunne jo det bli lenge til.
La oss få en ærlig innvandringsdebatt, det tjener vi alle på.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også