Gjesteskribent

Bildet: Beleiringen av Beograd (1456), Wikimedia commons

Etter å ha lest Terje Tvedt sin bok «Det internasjonale gjennombruddet» sitter jeg igjen med en følelse av dypt vemod. Ikke fordi det er noe galt med Terje Tvedt eller hans analyser. Tvert om! Han har så evig rett i det han skriver. Hovedbudskapet er at Norge som nasjonalstat så vel som kristentroen er under full avvikling.

Fremstillingen er godt dokumentert, og det er ingen grunn til å tvile på at han har rett.

Nasjonalstaten nådde sitt høydepunkt på begynnelsen av 1990-tallet. Det ble ikke minst tydelig under vinter-OL på Lillehammer. Da kom nasjonalfølelsen til syne overalt, og vi var stolte over å være norske. Men dét skulle endre seg brått. Årsaken finner vi i innvandringen.

Terje Tvedt er særlig bekymret over den muslimske innvandringen. På 1980-tallet var det bare 1000 registrerte muslimer i Norge. I 2015 var det totale antall muslimer i Norge 250.000, ifølge Statistisk Sentralbyrå. For egen regning kan jeg legge til at dersom vi også regner med 3.-generasjons innvandrere, har vi i dag 400.000 muslimer i landet.

Denne «invasjonen» av fremmed kultur, fremmed religion og fremmed språk vakte ingen bekymring hos våre politikere. Tvert om. Både de politiske partier og mediene beskrev dette som en utvikling mot et mer fargerikt fellesskap. Parolen var at vi ikke måtte utvikle fiendebilder mot muslimske innvandrere, og vi måtte fremfor alt ikke tro at det var noen sammenheng mellom islam som religion og terrorisme.

Politikerne la seg i selen for å ønske våre nye landsmenn velkommen. I 2002 kunne partileder Thorbjørn Jagland forsikre Arbeiderpartiets landsmøte om at islam, jødedom og kristendom hadde samme gud. Det var ikke grenser for hva disse tre religionene hadde felles. Året etter foreslo daværende kommunalminister Erna Solberg å innføre sharia-domstoler i familiesaker. Det ville føre til at muslimene ville føle seg mer hjemme her.

Poenget er her at den muslimske innvandringen utfordret vår nasjonale kultur. Hvis vi holdt fast på våre nasjonale tradisjoner, med en understrekning av «det norske», ville det føre til at muslimer og innvandrere fra andre kulturer ville føle seg utenfor. Hele den norske eliten med politikere, akademia, presse og kirke var oppsatt på å hindre et kulturkrasj. For bak spøkte spådommene fra Samuel Huntington om en krig mellom sivilisasjonene, og da især den islamske og den vestlige sivilisasjon.

Våre politikere har søkt å løse dette problemet ved å understreke fellesverdiene mellom vår kultur og innvandrernes kultur. Fellesnevneren var å finne i menneskerettighetene. Men det forutsetter at islam som religion er forenlig med vår vestlige forståelse av menneskerettigheter. Terje Tvedt betviler dette, og det gjør flere av oss andre også.

Et annet moment i denne sammenheng var den selvpålagte sensur når det kom til islam-kritikk. Debatten i media kretset (og kretser fremdeles) om hvorledes islam kan omtales uten at man krenker muslimene. Det gjaldt å unngå det som kunne forstås som hatefull omtale av muslimene. Kritiske ytringer ble straks stemplet som «fremmedfrykt» eller «islamofobi». Dette gjorde selvsagt enhver seriøs diskusjon umulig. De som mente at vi står i en sivilisasjonskamp mellom ulike verdisystemer, ble ettertrykkelig kneblet.

Et tredje moment er nedvurderingen av norsk kultur og tradisjon. En betoning av «det norske» ville gjøre integrering av de fremmedkulturelle vanskelig. Terje Tvedt trekker frem noen eksempler. I 2008 foreslo Forskningsrådet at norsk historieforskning burde oppgi nasjonalstaten som studieobjekt. Norske historieforskere skulle ikke lenger forske på nasjonalstaten. Det ble karakterisert som «anakronistisk» og fordømt som «farlig».

I 2014 vedtok NRK sin «flerkulturelle ordliste». Der konkluderte de med at uttrykk som «norske verdier» ikke burde brukes, fordi de kan virke ekskluderende. «Norske verdier» ble et fy-begrep fordi det kunne oppfattes som om dette ikke var andres verdier. Pakistanske verdier, polske verdier, islamske verdier kunne derimot brukes. Det norske folk var ikke lenger norsk, skriver Terje Tvedt, men ble nå betegnet som en majoritetsbefolkning i et samfunn med universelle verdier.

Den norske kirke blir også viet oppmerksomhet. I møte med islam drev Kirken helt fra begynnelsen av et aktivt dialogarbeid. I de avgjørende tiårene viste Kirken en «usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam». Tvedt finner kirkens holdning underlig, ettersom kristendom og islam opp gjennom historien har vært bitre fiender. Men Kirken mente at det tradisjonelle motsetningsforholdet ikke dreide seg om noe annet enn «gamle fordommer» som det nå gjaldt å motarbeide.

Denne historiske helomvendingen undrer Tvedt, og også mange av oss andre. Men han finner forklaringen i at det kristne Norge så på islam som en mulighet til å fornye «energien» i sine egne kristne miljøer. Tanken var at fremveksten av islam ville øke interessen for religion i sin alminnelighet. I et verdsliggjort samfunn skulle altså islam hjelpe Kirken tilbake til gamle høyder. «Et tydeligere islam ville kunne gi Kirkens ledere mer innflytelse i samfunnet.» Dette var da også hovedmotivet for kirkens arbeid med å legge til rette for islam i det norske samfunn.

Norges endelige farvel med nasjonalstaten og kristendommen finner Tvedt i kong Haralds tale i Slottsparken den 1. september 2016. Her sier kongen at om man har hjertet i Pakistan eller i Norge, eller om man tror på Allah eller Jesus, spiller det ingen rolle, for det er alles stat, like mye. For kongen var Norge et verdipluralistisk land hvor alle folkegrupper uansett etnisk bakgrunn og religiøs overbevisning hadde like stor rett til å kreve landet som sitt. Ikke noe statsoverhode i den vestlige verden, sier Tvedt, hadde gått lenger i å hylle multikulturalismen.

Gjentatte ganger sier Tvedt at det mest bemerkelsesverdige med nasjonalstatens avvikling var hvor ubekymret og uten sverdslag den ble forlatt av det politiske lederskap. «Det skjedde så ubesværet og med så å si full oppslutning». Det må vi si oss enig i. Her begår det norske folk et nasjonalt selvmord med den største selvfølgelighet.

Spørsmålet er: Hvor etterlater dette oss, vi som er kristne og har et nasjonalt sinnelag. Har vi lenger noe hjem i Norge?

Én ting er sikkert. Om Herren ikke hører våre bønner og finner en annen vei fremover enn den folk flest forestiller seg, har vi ingen fremtid. Det nye Norge er ikke vårt Norge.

(Også i Dagen 7. februar.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!