Gjesteskribent

Rene Magritte: Empire of lights (1967)

En revolusjon innebærer at bestående verdier erstattes med helt nye verdier. Tilværelsen snues på en måte på hodet. Det som før var rett, blir nå galt, og det som før var galt, blir nå rett.

Men den norske revolusjonen kan ikke sammenliknes med den franske revolusjonen eller oktoberrevolusjonen i Russland. I begge disse tilfellene var det folket som gjorde opprør mot det bestående. I det norske tilfellet var det omvendt. Det var landets elite, landets meningsbærere, som media, akademia, regjering og politikere, som tredde helt nye verdier ned over hodet på det norske folk. Folket ble aldri spurt. De nye verdiene ble markedsført som noe selvfølgelig, en åpenbaring som sto over enhver diskusjon. Det skulle bare være sånn – punktum.

Det Norge vi kjente fra tidligere, og senest på 1950- og 60-tallet, har forsvunnet ut. Vi får nye verdier som har erstattet de gamle. Og hva er det så som forsvinner, og hva er det nye som er kommet inn?

Det som forsvinner, er vår nasjonale kultur, nasjonale verdier og vårt nasjonale tenkesett. Alt som kan knyttes til det særnorske, herunder kristendommen, fases ut.

Inn kommer multikulturen, internasjonalisering og et globalt tenkesett. Menneskerettighetene er blitt samfunnets nye ledesnor. Eller som professor Terje Tvedt sier: Menneskerettighetene blir det sekulære samfunns nye religion. Menneskerettighetene er noe alle måtte gi sin tilslutning til for å handle riktig og moralsk. I denne kulturomveltningen blir likestilling og homofili de nye flaggsakene. Kristendommen blir forvist til skammekroken.

I Bondevik-regjeringens stortingsmelding nr. 49 (2003–04) vedgår regjeringen at kristendommens stilling i samfunnet var gått tapt. Stortingsmeldingen ble lagt frem i kjølvannet av den såkalte verdikommisjonen, nedsatt av statsminister Bondevik i 1998. Bondevik ønsket opprinnelig at kommisjonen skulle bekrefte kristne verdier som landets fellesverdier. men dette skjedde på et tidspunkt hvor staten allerede hadde akseptert multikultur og menneskerettigheter som nye fellesverdier. Dette utelukket kristne verdier, og kommisjonen endte med totalt forlis.

Terje Tvedt skriver i en kommentar at på samme måte som Stiklestad betegnet kristendommens seier i Norge, symboliserer Bondeviks verdikommisjon kristendommens nederlag som samfunnets verdigrunnlag.

Det er for øvrig betegnende at i nevnte stortingsmelding blir ikke ordet kristen nevnt en eneste gang, mens ordet muslim blir nevnt ni ganger. Meldingen inneholdt ingen referanser til norsk kultur.

Men det norske var blitt forsøkt utradert flere tiår tidligere. I Odvar Nordlis stortingsmelding nr. 74 (1979–80) blir det norske folk omtalt som en majoritetsbefolkning – ikke som nordmenn. Dette var en ny terminologi som skulle understreke at vi nå levde i et multikulturelt samfunn.

I 1995 kom Gro Harlem Brundtlands regjering med en utredning (NOU) der den norske kulturen ble fullstendig avskrevet. Vekten skulle nå legges på innvandrernes kultur. I hele utredningen på 207 sider ble norske verdier ikke nevnt en eneste gang.

Året etter sa daværende kulturminister Turid Birkeland at hun overhodet ikke trodde det var viktig å verne om det norske.

Vel, det er dette jeg vil kalle for den stille revolusjon. Menneskerettighetene blir opphøyd til et nasjonalt dogme til erstatning for kristendommen. Det flerkulturelle samfunn kommer til erstatning for nasjonale verdier. Bak dette ligger troen på at menneskeheten bæres oppe av universelle verdier.

Det vil si at våre politikere mener at det finnes felles verdier i alle religioner og kulturer, og at det er dette samfunnet nå skal bygge på. Å satse på en spesifikk religion eller en spesifikk kultur, blir sett på som dysfunksjonelt – for ikke å si bakstreversk. Vi er nå alle del av det store universelle fellesskap.

Men det var ingen som spurte om du og jeg var enig i dette. Vi ble bare stilt overfor et fait accompli: et fullbyrdet faktum.

Les også

-
-
-
-