Kommentar


Tegning: Thomas Knarvik

 

Historikeren Terje Tvedt ser i sin siste bok «Det internasjonale gjennombruddet» på prosessene bak ideen om Det nye Norge. Blant annet avlegger han NRKs multikulturelle ordliste et besøk, der enkelte ord og begreper er svartelistet fordi de ikke er inkluderende nok. Ordlisten ble vedtatt av NRKs direktørmøte i 2014 og gjelder for alle NRKs journalister. Selv om kringkastingssjef og tidligere Arbeiderparti-politiker Thor Gjermund Eriksen bedyrer at det ikke er snakk om «en samling politisk korrekthet», tas det til orde for at begrepet «norske verdier» ikke lenger bør benyttes:

NORSKE VERDIER. Begrepet kan oppfattes slik at dette ikke er andres verdier. Uttrykket «vestlige verdier» blir av enkelte brukt på omtrent samme måte. Men verdiene det er snakk om, er ofte verdier som finnes også andre steder i verden. Bruken kan derfor oppleves som ekskluderende.

Ikke overraskende harmonerer dette synet godt med det nye rasisme-begrepet – «kulturell rasisme» – som Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving introduserte for nordmenn i debattboken «Hva er rasisme?» i 2015. Forfatterne går her langt i å antyde at det å utøve kulturell definisjonsmakt også er en form for rasisme. Og som også Tvedt påpeker når det gjelder NRKs liste over tabu-ord: Siden «norske verdier» betegner flertallets verdier, kunne det i seg selv være diskriminerende.

I tillegg til å virke inkluderende, begrunner NRK ordlisten sin med behovet for språklig presisjon. Statskanalen har imidlertid ingen problemer med å omtale etnisk norske personer som «majoritetsbefolkningen». Som Tvedt påpeker, er dette multikulti-språk. Begrepet er en rent kvantitativ og identitetsløs størrelse. Samtidig fungerer det intuitivt som betegnelse på den mektige (og undertrykkende) part i møte med (de utsatte) «minoritetene».

Ordlisten representerer likevel ingen bevisst ideologisk snuoperasjon fra NRKs side, mener Tvedt. I stedet er det her snakk om en pragmatisk tilpasning til den revolusjonen som allerede har skjedd, og som ifølge Tvedt har gått bemerkelsesverdig upåaktet hen i offentligheten:

Da statskanalen avviste begrepet «norske verdier» ved å beskrive det som diskriminerende eller ekskluderende, var det ikke annet enn en «opprydning» i et språk som statens politiske ledelse, og uavhengig av regjering, gang på gang hadde hevdet tilhørte fortiden.

Tvedt ser likevel NRKs språkregulering som et tegn i tiden:

Som eksempel på periodens store endringer er denne enkle språkbyråkratiske handlingen talende. Den var en logisk konsekvens av at det internasjonale gjennombruddet var kjennetegnet av at det politiske lederskapet på tvers av partiene bevisst og gradvis oppga, og etter hvert fordømte, forsøk på å tilskrive staten et norsk kulturelt sentrum eller verdimessig kjerne.

Skal vi tro Tvedt, har ideen om en «leitkultur» konsekvent blitt motarbeidet fra myndighetenes side, godt flankert av ymse anti-rasister, anti-nasjonalister og tredje-verden-ideologer. Etter hvert har dette smittet over på NRK. Selv om det er lett å tenke at Tvedt undervurderer NRKs egen ideologiproduksjon i denne sammenheng, støttes analysen hans av det faktum at Arbeids- og inkluderingsdepartementet – under ledelse av Bjarne Håkon Hanssen (Ap) – utga en tilsvarende veileder allerede i 2007. Den fikk den talende tittelen «Et inkluderende språk».

I veilederen forklarer departementet innledningsvis at de vil bruke språket som et middel til å endre folks atferd i en bestemt retning. Interessant nok problematiseres og tabu-belegges begrepet «norske verdier» på nøyaktig samme måte som NRK gjør i sin ordliste. Departementet skriver:

Ved å karakterisere noe som «norske verdier» kan man oppfattes dit hen at man samtidig sier at dette ikke er andres verdier. Utrykket «vestlige verdier» blir av enkelte brukt på omtrent samme måte. Men verdiene det er snakk om, er ofte verdier som finnes også andre steder i verden. Dette kan oppleves som ekskluderende.

Departementets veileder åpner imidlertid for å gjøre unntak i tilfeller der det er snakk om å belyse en uunngåelig endringsprosess. I en setning som «norske verdier endrer seg over tid» er det likevel greit å bruke begrepet, kan vi for eksempel lese.

Når det norske blir jevnført med noe rasistisk, er det kanskje heller ikke så rart at det virker både provoserende og redselsfullt på enkelte at en norsk kulturminister fra Høyre lar seg avbilde i en norsk bunad foran juletreet samtidig som hun forsøker å snakke om hva som er norsk kultur, slik vi opplevde i 2016.

Det er i lys av realiteter som at «norsk kultur» er blitt byttet ut med «majoritetskultur» og at «norske verdier» er byttet ut med «universelle verdier», at vår tids polariserte debatt må fortolkes. Det sier seg selv at enhver diskusjon som angår etnisitet og identitet blir meget vanskelig. Vanskelighetene forsterkes ytterligere av at debatten om norsk identitet tas post mortem, det vil si på et tidspunkt der saken allerede er vurdert som foreldet og lukket av debattens ordstyrere.

I statsbudsjettet for 2018 ble det vedtatt at NRK får kr 45,- i lisensøkning. Det betyr at alle husstander i år må betale nær tre tusen kroner for å ha et tv-apparat stående. De som er opptatt av identitet, vil nok fortsatt mene at nordmenn betaler dyrt for NRKs hjelp til å avskaffe det norske. Andre vil se på avgiften som en god investering for Det nye Norge, der «demokrati» erstatter «nasjon» og universelle menneskeretter overtar kristendommens plass. Det er derfor liten grunn til å tro at debatten, enten det gjelder NRK-lisensen eller hva som er norsk, blir noe mindre nådeløs i 2018 enn hva den var i 2017.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!